Kjennetegnsrettsåret 2023

IP-trollet fortsetter oppsummeringen av immaterialrettsåret 2023 og denne uken har turen kommet til kjennetegnsretten. Morten Smedal Nadheim (CMS Kluge) og Julius Berg Kaasin (Brækhus) møtes som vanlig til livlig passiar om de  mest interessante sakene fra 2023. Dette året har vært roligere på kjennetegnsfronten, men det har likevel kommet noen interessante avgjørelser både om særpreg, inngrep og annet. God fornøyelse!

"Langt langt borte så han noget lyse og glitre". Kan det ha 
vært Patentstyrets nye kontorer på Helsfyr Askeladden så?
Theodor Kittelsen (Nasjonalbiblioteket, i det fri)

Julius: Jeg var nesten redd du var blitt så fin på det etter at du holdt årsoppsummeringen på Larvikkurset i fjor at du ikke vil bli med denne gangen, Morten?

Morten: Å neida Julius, denne praten vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden. For å bruke et slagord du er godt kjent med; “IP-trollet, alltid uansett”. Men har det skjedd noe særlig siden slutten av oktober da?

Julius: Noen avgjørelser har det jo vært, men dette kjennetegnsrettsåret har vært roligere enn de siste. Det skulle kanskje bare mangle også. Men ny varemerkelov, det har vi jo fått?

Morten: Ja, den kom jo endelig på plass 1. mars i fjor. Dette har vi skrevet om flere ganger tidligere, men oppsummeringsvis er det verdt å nevne at vi nå har nye regler knyttet til gjengivelse av merket, beskyttelsesomfang for sort/hvit-merker, «ny» ond tro-bestemmelse og nye rettsvern- og kollisjonsregler, samt at tidspunktet for særpregsvurderingen er endret.

Foruten disse lovendringene, hvilke utviklingstrekk ser du i året som har gått Julius?

Julius: Det litt kjedelige svaret er jo at mange av sakene om særpreg fremdeles dreier seg om den underliggende diskusjonen om særpregsterskelen i Norge sammenlignet med EUIPO og andre jurisdiksjoner. Dette gjelder særlig der merket består av ord og uttrykk på andre språk, og hvor Patentstyret og KFIR tilsynelatende tillegger den norske gjennomsnittsforbrukeren større (språk)kunnskaper enn i land hvor de faktisk prater disse språkene.

Ellers kan det se ut som fargemerker er tilbake på moten, Morten?

Morten: Det stemmer det, Julius. Blant annet Orkla har jo vært ganske aktive med dette den siste tiden, noe som ble slått stort opp for et par uker siden i forbindelse med at de har søkt en gulfarge for Grandiosa.

Morten i Larvik med sitt varemerke rundt halsen.
(Foto: Julius)

Julius: “Grandiosa-gul” vil kanskje enkelte lesere av denne bloggen skyte inn. Det skal bli spennende å følge utviklingen i den og andre fargemerkesaker videre utover året. Dette temaet har jo også en viss betydning i den kommende saken mellom Freia (Mondelez) og Nidar knyttet til førstnevntes lansering av sin såkalte «Boble»-sjokolade med gul og blå emballasje.

Men det store spørsmålet i disse fargemerke-sakene Morten er jo om merket har oppnådd særpreg gjennom innarbeidelse, og da passer det kanskje å starte noen av de mest interessante særpregsavgjørelsene fra året som gikk.

Norsk praksis - særpregssaker

Morten: La oss gjøre det Julius, og du har sett litt på blant annet lagmannsrettens avgjørelse i denne ZEROVISION-saken (LB-2022-137934) som vi også snakket en del om i fjorårets oppsummering.

Julius: Det stemmer, men rett skal være rett, lagmannsrettens avgjørelse kom 9. januar i fjor så da blir den med på 2023-oppsummeringen. Avgjørelsen er også omtalt i et eget innlegg av Frida her. Saken gjaldt fremdeles ordmerket ZEROVISION som var søkt for blant annet maskiner som generer kunstig røyk, og sikkerhetsalarmssystemer. Både Patentstyret, Klagenemnda og tingretten kom til at merket manglet det nødvendige særpreg, og at det var beskrivende.

I sin vurdering fremhevet lagmannsretten at et merke som består av en kombinasjon av enkeltord som i seg selv er beskrivende, anses normalt også kombinasjonen som beskrivende. Men dersom ordene i merket er satt sammen på en uvanlig måte, slik at sammenstillingen som helhet skaper et inntrykk som ligger tilstrekkelig fjernet fra det inntrykk man får bare ved å sammenstille elementene, skal merket kunne registreres.

Verisure hadde argumentert for at den norske omsetningskretsen vil oppfatte merket som nullvisjon eller nulltoleranse, slik at merket ga assosiasjoner i retning av nulltoleranse for innbrudd. Godt argumentert i grunn, men i den konkrete vurderingen av merket, kom lagmannsretten til at ZEROVISION vil forstås som null sikt, til tross for at dette ikke er et ordentlig ord på engelsk.

Når merket ble brukt på røykkanoner, kom lagmannsretten til at merket ville oppfattes som klart beskrivende, selv om merket egentlig ikke er et ordentlig ord på engelsk.

Lagmannsretten mente merket ville være beskrivende også for alarmsystemer. Det var ikke omtvistet at sikkerhetsalarmsystemer med røykleggingsfunksjon nå er alminnelige, og Lagmannsretten fant det derfor ikke tvilsomt at gjennomsnittsforbrukeren i den relevante omsetningskretsen umiddelbart vil oppfatte ZEROVISION som en angivelse av hva slags alarmsystem det dreier seg om.

Mortens illustrasjon av betydningen av utenlandske
særpregsavgjørelser i norsk rett. Når lander duen på 
bussen og velter den i avgjørende retning utenfor veien!? 
(Morten/CMS Kluge)

Merkesøker hadde også vist til at ZEROVISION var registrert i EU, og i andre land også. Lagmannsretten viste til at det er relevant at merket er registrert andre steder, men når merket ble funnet beskrivende, kan det ikke tillegges avgjørende vekt.

Avgjørelsen er rettskraftig.

Med fare for å gjenta meg selv (og Frida) så savner jeg fremdeles en klarere rød tråd mellom særpregsvurderinger i norsk praksis og fra enkelte andre jurisdiksjoner, særlig EUIPO. I denne saken heller jeg nok mot at konklusjonen fra norsk praksis er den riktige, selv om jeg ikke mener den er så klar som det lagmannsretten uttaler når det kommer til røykmaskinene.

Morten: Du kan så si. En annen gjenganger fra i fjor er jo lagmannsrettens avgjørelse i denne ROTTEFELLA-saken (LB-2022-159367) om varemerket MOVER, som du også har omtalt tidligere, Julius.

Som vi husker fra i fjor, kom Oslo tingrett til at Amer Sports/Atomics merke MOVER måtte slettes som følge av at det var registrert i strid med god forretningsskikk etter tidligere varemerkelov § 16 bokstav b).

Merket hadde allerede fått vern gjennom registrering, men som Lassen og Stenvik påpeker så gir registreringen bare en presumpsjon for at man har en varemerkerett. Hvorvidt varemerkeretten må respekteres viser seg først når registreringen blir angrepet, og det ble den altså her av Rottefella.

I lagmannsrettens særpregsvurdering vurderes merket i lys av omsetningskretsen og hvordan denne vil oppfatte merket når det brukes på skiutstyr. Lagmannsretten kom til at registreringen måtte slettes, fordi ordet MOVER i varemerkerettslig forstand er beskrivende for vareslagene merket er registrert for. Det ble vist til at selv om ski, skibindinger og skistaver ikke kan bevege seg av egen kraft, vil de både bevege seg med skiløperen og være nødvendige for dennes bevegelser.

Avgjørelsen er rettskraftig (men vi ser at partene skal fortsette å kjempe i rettssystemet i en annen patentsak i august, som det blir spennende å høre mer om etter hvert).

Julius: Jeg tenker jo uansett at lagmannsretten treffer bedre enn tingretten med sitt grunnlag her, Morten. Som vi diskuterte i fjor, er det kanskje mer nærliggende å vurdere særpreget til dette merket først.

Men vi har jo fått enda en oppfølger i året som gikk, nemlig lagmannsrettens avgjørelse i TRUSTSHOP-saken (LB-2022-64395). Ordmerket TRUSTSHOP var søkt registrert i Norge for blant annet avkjølingsinstallasjoner, salg av matvarer, elektroniske betalingstjenester, og bedriftsledelse. Både Patentstyret og Klagenemnda kom til at merket var beskrivende, og at det manglet særpreg, noe Oslo tingrett var enige i.

Lagmannsretten var enig med tingretten i at gjennomsnittsforbruker vil oppfatte ordmerket TRUSTSHOP som «tillitsbasert handel» eller som «en butikk eller et produkt/tjeneste som du kan stole på». Videre pekte lagmannsretten på at dette var en term flere burde kunne få benytte, og var enige med Staten i at tillit er en sentral egenskap ved alle former for handel og tjenesteytelse, og kombinert med en så generell term som «shop», vil registrering innebære en uakseptabel monopolisering av ord som også andre næringsdrivende har en berettiget interesse i å bruke. Dette er godt argumentert av Regjeringsadvokaten, som går rett i kjernen av friholdelsesbehovet.

Lagmannsretten skrev videre at selv om merket «klinger godt» har ikke ordmerket det fornødne særpreg. Da hjalp det heller ikke at merket var blitt registrert av EUIPO, eller at merket også var registrert i Storbritannia. Som lagmannsretten skrev, så var dette relevant, men ikke avgjørende.

Morten: Denne er vel rettskraftig, Julius?

Julius: Det stemmer, Morten. Det gjelder vel også tingrettens avgjørelse i Eltorque-saken (TOSL-2023-19475)

Morten: Ja, det er den. Eltorque (del av Lyng-gruppen fra Trondheim) var involvert i flere IP-saker i året som gikk, men her snakker vi altså om varemerkesaken (som Henriette har omtalt tidligere).

Eltorques kombinerte merke, reg. nr. 330129
(Patentstyret)

Både ordmerket ELTORQUE og et kombinert merke med dette ordelementet var søkt for blant annet motorer for kjøretøy, nautiske apparater og instrumenter, sensorer, samt salg, installasjon og reparasjon av disse varene. Både Patentstyret og KFIR ville bare godkjenne deler av fortegnelsene for begge merkene, ettersom de anså ELTORQUE beskrivende og uten det nødvendige særpreg for en rekke varer og tjenester knyttet til apparater og instrumenter.

Eltorque brakte derfor KFIRs vedtak inn for Oslo tingrett hvor de fikk medhold i en noe bredere fortegnelse enn for KFIR. Tingretten viste til at omsetningskretsen ville forstå betegnelsen «eltorque», som elektrisk dreiekraft («el» + «torque»), eller ‘dreier ved hjelp av elektrisk kraft’. Det var ikke avgjørende at ordet er en nydannelse. Retten mente at gjennomsnittsforbrukeren uansett vil oppfatte ordsammenstillingen som beskrivende og uten det nødvendige særpreg.

Retten mente videre at figurelementet ikke tilførte noe spesielt til det kombinerte merkets distinktivitet, og at det var tekstelementet «eltorque» som var det dominerende og iøynefallende også i dette merket.

For tingretten ble det også anført at merket var brukt i et slikt omfang at det hadde slitt seg til særpreg. Tingretten fant at merket hadde blitt brukt i et slikt omfang at det må anses særpreget for deler av vare fortegnelsen, men ikke for alle. Med det ble avgjørelsen fra KFIR opphevet, samtidig som nektelsen for en del varer og tjenester ble opprettholdt.

Julius: Jeg må innrømme at jeg får litt spanske vibber av «eltorque» jeg, Morten. Og da tenker jeg ikke på Lyng-gruppen og Anfi del Mar på Gran Canaria. Men så er vel ikke jeg noen gjennomsnittsforbruker av aktuatorer og ventiler heller.

Morten: Kanskje like greit at denne særpregsvurderingen ikke tar utgangspunkt i dine assosiasjoner da Julius. Men du har også sett helt kort på denne PRECISELY-avgjørelsen fra Oslo tingrett (TOSL-2022-162782).

Julius: Ja, ordmerket PRECISLY var nektet vern av både Patentstyret og KFIR for dataprogrammer i klasse 42, nærmere bestemt «Programvare som en tjeneste (SAAS) tjenester med programvare for bruk i kundepleie gjennom datainnsamling».

Retten pekte i likhet med tidligere instanser på at «precisely» er et rosende og positivt ladet ord for en rekke varer og tjenester, inkludert programvare, og at det derfor vil være uheldig å forbeholde en aktør retten til å benytte denne.

Da kunne det – i samsvar med gjeldende praksis - heller ikke legges avgjørende vekt på at merket var blitt registrert i andre jurisdiksjoner.

Morten: En kan jo også her kanskje se for seg en litt annen tilnærming til varemerkeretten der en tillater registrering av slike merker, men samtidig slik at bruk av «precisely» om karakteristikker av varer og tjenester anses beskrivende etter varemerkeloven § 5 (2) bokstav b).

Julius: Ingen dum tanke det, Morten. Likevel er det nok slik at det etter gjeldende rett i praksis kreves omfattende innarbeidelse for slike rosende betegnelser, noe saken om registrering av varemerket reMarkable også er et godt eksempel på.

Morten: Ja, i hvert fall etter norsk praksis ... Apropos angivelse av positive egenskaper så ble jo det også delvis utslagsgivende i den litt spesielle saken om varemerket ARCTIC WATER (TOSL-2023-25997). Her ble Mack Ølbryggeri sitt varemerke for mineralvann kjent ugyldig mer enn 20 år etter registrering ettersom betegnelsen «Arctic Water» måtte anses beskrivende. Dette er jo litt spesielt, men merket led dermed samme skjebne som bryggeriets EU-varemerke som tidligere var blitt kjent ugyldig med samme begrunnelse.

Ettersom merket var registrert tilbake i 2001 måtte tingretten reise tilbake i tid for å vurdere forholdene på registreringstidspunktet, inkludert tidligere varemerkelov fra 1961. I sin begrunnelse siterte tingretten blant annet KFIR som uttalte at:

Uansett om man vil tro dette eller ikke, vil ARCTIC fremkalle positive assosiasjoner og følelser hos gjennomsnittsforbrukeren når de møter merket på «mineralvann med og uten kullsyre» i klasse 32. Siden ARCTIC/Arktis assosieres med blant annet hav- og landområder med kaldt klima, iskaldt vann og ren is, er stedsangivelsen egnet til å oppfattes som en indikasjon på at mineralvannet er kaldt og friskt. Stedsangivelsen kan også påvirke forbrukernes valg i kjøpssituasjonen ved at varene assosieres til et sted som vekker de nevnte positive følelsene. Forbindelsen mellom varene og stedet anses etter dette å være tilstrekkelig direkte og har ikke en avledet karakter

Heller ikke tillegget av ordet «water» endret på konklusjonen ettersom ordet «arctic» måtte anses å vise til «water» som var en typisk var gjennomsnittsforbruker ville forbinde med Arktis.

Også denne avgjørelsen er rettskraftig. 

Morten: En veldig interessant sak som også varemerkeinnehavere av denne typen merker bør merke (!) seg. 

Julius: Høhø, det kan du si. Et varemerke det heller ikke gikk glatt for, var det kombinerte merke IS-FRITT (23-097809TVI-TOSL/05). Merket var søkt blant annet for strøsalt, og her skylder vi jo leserne å gjøre oppmerksom på at du representerte innehaver, Morten. I likhet med Patentstyret og KFIR, kom også tingretten til at merket direkte og umiddelbart vil oppleves som en angivelse av varens art eller egenskaper. De figurative elementene var ikke nok til at merket vippet over særpregsterskelen. Det at merket var registrert både i Finland og i Sverige, ble ikke tillagt avgjørende vekt.

Et merke på glattisen?
Bildene er hentet fra Patentstyret

Morten: Du har også sett på det vi mener er en ganske god særpregsvurdering fra underretten i EU, Julius?

Julius: Ja, du sikter vel til avgjørelsen i den såkalte ENDURANCE-saken og avgjørelsen i T-566/22 om det kombinerte merket ENDURANCE. Her viste underretten til at slagord eller ord og uttrykk som gjerne brukes i markedsføringen, også kan ha særpreg, så lenge slagordet ikke bare oppfattes som et markedsføringsuttrykk. Det avgjørende vil være om slagordet er egnet til å vekke en viss undring, eller krever noe fortolkning av omsetningskretsen som møter merket. 

Dernest viste retten til at særpregsvurderingen må først tas i lys av varene/tjenestene merket er søkt vern for, før det ses på hvordan omsetningskretsen vil oppfatte merket anvendt i relasjon til de aktuelle varene/tjenestene. 

Når det gjaldt dette merket, ENDURANCE, kom EU-retten til at omsetningskretsen av sportsvarene merket var søkt beskyttelse for, bare ville oppfatte ordet som et salgsfremmende uttrykk, og ikke som en angivelse av kommersiell opprinnelse.  

Det var også behov for å friholde merket, slik at andre også kunne bruke uttrykket endurance, ved markedsføring av sine varer, og at det derfor ville være uheldig å la et selskap få enerett til å bruke uttrykket i kommersiell sammenheng. 

Men nå skal vi over til inngrepssaker, forvekslingsfare og alt annet som er gøy, Morten.

Norsk praksis - kollisjonssaker

Morten: Om vi skal Julius, og vi kan begynne med et eksempel på en klassisk forvekslingsfarevurdering fra EU-retten, i T-473/22. Spørsmålet var om merket LAAVA ville krenke varemerkeretten til det eldre merket LAV. Det forelå vareidentitet, men merkene var ikke tilstrekkelig like rent fonetisk, visuelt eller konseptuelt til at det forelå forvekslingsfare. Dommen gir en god oppsummering av momentene til forvekslingsfarevurderingen, og viser at underretten holder en konsistent linje.

Så kan vi hoppe tilbake til Norge, og se på LB-2023-9016 og den såkalte XEON/CEON-saken som gjaldt forvekslingsfare mellom ordmerket XEON og det kombinerte merket CEON.

 XEON var registrert i Norge for varer i klasse 9 som omfatter blant annet databehandlingsutstyr og datamaskiner, operativsystemprogrammer.

Det yngre merket CEON var søkt vern i Norge, og det ble gitt vern for en rekke varer og tjenester, men ikke for varer i klasse 9 eller tjenestene i klasse 38 (Data transmission service). Avgjørelsen fra Patentstyret, og senere KFIR ble anket inn for tingretten, som opprettholdt KFIRs vedtak. Tingrettens dom ble anket inn for lagmannsretten.

I vurderingen av om det forelå forvekslingsfare delte lagmannsrettens seg i et flertall og et mindretall. I vurderingen av kjennetegnslikhet, viste flertallet til at det er lagt til grunn i rettspraksis at omsetningskretsen oftest legger mest merke til begynnelsen av et ord. Dette med en henvisning til en lagmannsrettsdom (LB-2015-201256), der det vises til EU-domstolens praksis.

Her må vil vel bemerke at EU-domstolens underinstans, i en nyere avgjørelse, har advart mot at dette gjøres til en generell sannhet. Underinstansen påpeker at det er merkenes helhetsinntrykk som skal vurderes. Låser man seg på likhet i merkenes begynnelse, kan dette stå i veien for helhetsvurderingen, se sak T-56/20 avsnitt 38.

Når det gjaldt den visuelle likheten mente flertallet at merkene fremstod som visuelt like, ettersom de tre siste bokstavene er identiske. At XEON er et ordmerke og CEON et kombinert merke, var etter flertallets syn ikke et moment av større betydning.

Vedrørende fonetisk likhet, mente lagmannsretten at den norske omsetningskretsen ville uttale merkene identisk. Med det forelå det tjeneste- og vareslagslikhet, samt fonetisk og visuell likhet i tilstrekkelig grad til at det forelå forvekslingsfare, og tingrettens dom ble med det opprettholdt.

Den ankende part hadde imidlertid også vist til at merkene er blitt registrert side om side i 35 land og av EUIPO.

I lys av C-218/01 Henkel, kom Lagmannsretten til at de internasjonale registreringene måtte vektlegges, men hvilken vekt registreringene skulle ha måtte bero på en konkret vurdering. I denne saken kom lagmannsretten til at registreringene i andre jurisdiksjoner ikke kunne tillegges avgjørende vekt.

Julius: Kanskje ikke så overraskende at retten ikke la avgjørende vekt på de utenlandske registreringene i denne sammenhengen heller, Morten. Men jeg mener det burde kunne ha en viss betydning også her.

Men la oss gå over til magiens verden og til lagmannsrettens avgjørelse i HARRY POTTER-saken (LB-2023-13976). Saken stod mellom konsertarrangøren Star som arrangerte musikkkonserter der de spilte musikk fra Harry Potter-filmene. Avgjørelsen er kommentert på IP-trollet tidligere også.

Hovedspørsmålet i saken var om TONO-lisensen ga Star rett til å fremføre bearbeidelser av verket som TONO lisensen gjaldt.

Det varemerkerettslige spørsmålet for lagmannsretten var om Stars bruk av tittelen «The Magical Music of Harry Potter” i markedsføringen av nevnte konserter, krenket Warners varemerkerett til ordmerket HARRY POTTER. Merket var registrert for blant annet innspilt musikk i klasse 9, og lagmannsretten kom til at Stars tjenester hadde klare likhetstrekk med det HARRY POTTER-merkene var registrert for.

Ble eneretten tryllet bort?
(Foto: C.Suthorn (Wikipedia) / cc-by-sa-4.0)

Til tross for at lagmannsretten kom til at det forelå både kjennetegnslikhet og tjenesteslagslikhet, mente lagmannsretten at det ikke forelå forvekslingsfare eller et varemerkeinngrep. Begrunnelsen til lagmannsretten var at bruken av Harry Potter i konserttittelen ville oppfattes som en innholdsreferanse, og ikke som en angivelse av konsertens kommersielle opprinnelse. Lagmannsretten viste altså at omsetningskretsen ikke ville tro at det var Warner som stod bak konserten, alene fordi Warners ordmerket ble brukt i tittelen.

Det kan være grunn til å stoppe opp litt her. For det Warner har en enerett til, det er å bruke merket Harry Potter i kommersiell sammenheng for de aktuelle varer. Og hvis man som dommer vil åpne for at andre bruker dette merket, ja så kan det spørres om det ikke er unntaket i varemerkeloven § 5, som åpner for bruk av andres varemerker i samsvar med god forretningsskikk for visse tilfeller, som da burde anvendes.

Lagmannsretten så det imidlertid ikke slik, og kom til at det ikke forelå forvekslingsfare. Lagmannsretten vurderte også om HARRY POTTER-merket var velkjent, og om det forelå assosiasjonsrisiko, uten at dette endret på konklusjonen i inngrepsspørsmålet.

Lagmannsretten viste til at Navnet Harry Potter utvilsomt er godt kjent i Norge, men at navnet først og fremst er kjent nettopp som navn på en romanfigur og ikke som kjennetegn på noens varer og tjenester. Selv om lagmannsretten påpekte at navnet nok kunne gi assosiasjoner til Warners tjenester og produkter, fant ikke lagmannsretten å kunne legge til grunn at en betydelig del av omsetningskretsen vil oppfatte bruk av navnet Harry Potter som en garanti for at en vare eller tjeneste stammer fra Warner.

Morten: Her har jeg litt sympati med godeste Harry jeg, Julius. Betydningen av varemerkeregistreringen ble liksom bare tryllet bort av lagmannsretten.

Julius: Enig i at denne begrunnelsen var litt overraskende. Før vi forlater kollisjonstilfellene har du sett på enda sak om forvekslingsfare, Morten.

Morten: Ja, og det mellom to parter som nærmest må kunne karakteriseres som et gammelt ektepar, i hvert fall når det gjelder krangling. Man kan kanskje ikke lære en gammel hund nye triks, men som vi skal komme til å se kan Red Bull nekte en rød hund varemerkeregistreringen for drikkevarer i klasse 32, nemlig Monsters varemerke RED DAWG (VM 23/00061).

KFIR kom i likhet med Patentstyret til at RED BULL-merket nøt kodakvern. Patentstyret mente imidlertid at siden hunder og okser er to helt forskjellige dyr var ikke det at begge var røde tilstrekkelig til at det forelå assosiasjonsrisiko. I motsetning til Patentstyret, mente imidlertid KFIR at RED DAWG ville dra fordel av den suksess og goodwill som tilligger RED BULL-merket hvis merket ble brukt på drikkevarer i klasse 32. Med det forelå det assosiasjonsrisiko, og vi kan se det slik at RED BULL ga Monsters registrering for klasse 32 viiiiiinger, slik at den fløy ut av varemerkeregisteret.

Julius: Til slutt i år har vi også fått en nokså spesiell sak som gjelder eierskap til innarbeidelsesvern, nemlig KFIRs avgjørelse om varemerke STRATOS (tenk utested, ikke sjokolade) i VM 23/00007.

Navnet Stratos ble brukt på et legendarisk utested i Oslo (min personlige mening etter noen sene kvelder der). Selskapet By Oslo Group registrerte ordmerket STRATOS I 2021 for utelivsrelaterte tjenester.

Bygningen som huser det (etter sigende) legendariske
utestedet STRATOS (Foto: Quevaal (Wikipedia) /CC BY-SA 3.0)

Youngstorget eiendom, som eide bygården der utestedet lå, mente de hadde en eldre varemerkerett basert på innarbeidelse, og at registreringen til By Oslo Group måtte oppheves fordi registeringen krenket deres eldre varemerkerett.

Det var på det rene at Youngstorget eiendom eide bygget, der det i en årrekke hadde vært en kafé, eller en restaurant eller et utested som hadde navnet Stratos.

Patentstyret avviste kravet fra gårdeier, og viste til at det ikke var dokumentert i noen leieavtaler at eierskapet til varemerket lå hos gårdeier, og heller ikke var bruken av STRATOS-navnet regulert i avtalene.

Etter Klagenemndas syn hadde Youngstorget eiendom dokumentert bruk av Stratos, både som navnet på lokalene på toppen av bygget, og som kjennetegn på den virksomhet som til enhver tid hadde blitt drevet i disse lokalene, slik at det forelå en innarbeidet varemerkerett.

Da KFIR vurderte om man kunne se på innarbeidelse fra tiden før Klager, Youngstorget Eiendom, overtok bygget, skrev de:

«Det foreligger ingen skriftlig avtale som dokumenterer at retten til «Stratos» ble overført fra tidligere grunneier da klager overtok eiendomsretten til bygget i 2001. Det er imidlertid på det rene at det ikke gjelder formkrav ved inngåelse av avtaler etter norsk rett, og at en avtale også kan bygge på for eksempel konkludent adferd og passivitet. Det avgjørende er om den ene parten har handlet slik at medkontrahenten har rimelig grunn til å tro at avtale er inngått, jf. blant annet HR-2011-581-A avsnitt 47 og HR-2017-971-A avsnitt 41. Det skal foretas en konkret helhetsvurdering av omstendighetene i saken.»

Og nettopp etter en slik konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering, kom KFIR til at det hadde vært en underforstått avtale om at navnet «Stratos» har fulgt med som en del av overdragelsen av bygget. Dette har sammenheng med at «Stratos» helt siden 30-tallet har vært navnet på det aktuelle lokalet.

Det forelå med det en innarbeidet varemerkerett som var blitt ervervet av Youngstorget eiendom. I forlengelse av dette, var registreringen til By Oslo i strid med Youngstorget eiendoms eldre varemerkerett, og varemerkeregistreringen måtte oppheves.

KFIRs vedtak er nå bragt inn for Oslo tingrett, så denne saken kommer vi nok tilbake til utover året.

Morten: Her er det jo lett å la tankene fly som en enslig drage til Highaskite-avgjørelsen for noen år siden og innlegget om denne.

Julius: Du kan få sagt det, Morten. Men nå har jeg sett at Patentstyret skal øke prisene for søknader om varemerke, patent og design med 30% fra 1. mars, så jeg må nesten løpe og sende inn noen søknader før i morgen.

Morten: God ide, Julius. Takk for praten, vi snakkes neste år!

To IP-troll eller et gammelt ektepar?
(Foto: JUS/Victoria Lillevik Kumwenda)