"Harry Potter og rettighetskammeret"? Foto: CC BY-SA 4.0 |
Star hadde fått lisens fra TONO til å bruke musikkverkene til
Warner, og et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt TONO-lisensen også ga rett
til å fremføre bearbeidelser av musikkverkene.
Lagmannsretten oppsummerte partenes anførsler slik:
«I grove trekk mener Warner at TONOs lisens kun gir rett til å fremføre verkene slik de foreligger i originalversjonene, mens Star mener at lisensen gir rett til å fremføre verkene også i endret eller bearbeidet skikkelse, så lenge det ikke er tale om endringer som griper inn i komponistenes ideelle rettigheter, jf. åndsverkloven § 5»
Det er klart at Warner hadde overlatt forvaltningen av de aktuelle verkene i Norge til TONO. Dette – via musikkforlagsavtale med Universal Music Publishing Group, subforlagsavtale med Universal Music Publishing AB, medlemsavtale med den svenske kollektive rettighetsforvalteren STIM og gjensidighetsavtale mellom STIM og den norske kollektive rettighetsforvalteren TONO. Avtalekjeden kan skisseres slik:
Tingretten kom til at TONOs konsertlisens også gir lisenstaker rett til å fremføre bearbeidede musikkverk, og skrev følgende:
«Dersom en overdragelse av rettighetshavers
økonomiske rettigheter ikke er ment å være altomfattende, er det begrensningene
som etter rettens syn må avtales særskilt og ikke motsatt.»
Observante lesere
vil huske at dette trollet var stilte seg noe undrende til tingrettens resonnement, og skrev noe i retning av at tvisten dypest sett omhandler hvorvidt den fullmakt Warner kan
sies å ha gitt til TONO, også gir TONO rett til å gi andre tillatelse til å
fremvise bearbeidelser.
Som vi skal komme til å se, tar lagmannsretten utgangspunkt i
det samme (uten at dette trollet ser på seg selv som en Rakel Rummelfiold/Sybill Trelawney (hun synske læreren på Galtvort) av den grunn.)
Ettersom lagmannsretten ikke kunne se at det fantes regler som hindret overdragelse av Warners enerett til å fremføre musikkverk i endret eller bearbeidet form, og lagmannsretten heller ikke kunne se at det fantes regler som sier noe om hvilke opphavsrettslig råderett en avtale med TONO må omfatte, måtte spørsmålet om TONO-lisensen ga Star rett til å fremføre bearbeide verk, avgjøres gjennom en tolkning av avtalene som gir TONO rett til å utlisensiere retten til å bruke musikkverkene.
Dette trollet vil bemerke at dette samsvarer fint med
utgangspunktet om at ingen kan overdra bedre rett enn man selv har. Har ikke
TONO fått overdratt retten til å gi andre tillatelse til å fremføre bearbeidede
musikkverk, kan ikke TONO-lisensen utstedt til Star gi en slik rett heller.
Lagmannsretten
viser til at man ved tolking av avtaler om overføring av opphavsrett, må ta
utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. Dernest påpekes det
at spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 andre ledd – som sier at
opphaveren ikke anses å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen
klart gir uttrykk for, først får betydning dersom en avtale, etter å ha blitt
underlagt tolkning i tråd med avtalerettslige tolkningsregler, er uklar.
Lagmannsreten viste til erklæringen fra STIM til TONO, der det fremgikk at gjensidighetsavtalen mellom STIM og TONO ikke omfattet «...ändring av text eller komposition eller sammanfogande av ny text med befintligt vokalverk eller instrumentalverk»
Videre viste lagmannsretten til at TONO hadde avgitt en
erklæring til STIM der det fremgikk at TONO hadde satt seg inn i STIMs
erklæring, og at TONO bekreftet at gjensidighetsavtalen ikke omfattet endring
av de verk som overdras til TONOs forvaltning.
De som hadde skrevet disse erklæringene på vegne av TONO og
på vegne av STIM hadde utalt seg for lagmannsretten, og bekreftet at verken
TONO eller STIM kan gi tillatelse til selv mindre endringer av verkene. Dette
er endringer som må godkjennes av rettighetshaverne.
En slik forståelse fant også støtte i tekst fra TONOs hjemmeside
der det fremgikk at tillatelse til å fremføre verk der det er gjort endringer i
tekst eller musikk, må innhentes av rettighetshaverne.
Mot denne bakgrunn kom lagmannsretten til at TONO ikke hadde
rett til å lisensiere fremføring av de aktuelle musikkverkene i bearbeidet
skikkelse.
Videre fant lagmannsretten at verkene Star fremførte var å
anse som bearbeidelser, og at Star hadde krenket Warners enerett til å fremføre
bearbeide versjoner av musikken fra Harry-Potter filmene.
Warner gjorde også gjeldende at Star måtte forbys å bruke noteheftene (partiturene) fremstilt av dem selv eller av uautoriserte tredjeparter, ved fremføring av musikken i Norge. Lagmannsretten var enige med Warner i at utdelingen av partiturene til musikerne utgjorde en spredning til allmennheten, men når utdelingen fant sted i Tyskland, representerte ikke utdelingen en krenkelse i Norge.
Ryktene sier at dommen blir anket. Hvis dette stemmer, ville det vært ... magisk.
Ryktene sier også at en av prosessfullmektigene omtalte professor Ole Andreas Rognstad som jussens svar på professor Homlesnurr/Dumbledore. Sistnevnte professor skal visstnok aldri ha fått et bedre kompliment.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar