Warner Bros. og Star Entertainment i trollmannsduell i Borgarting Lagmannsrett LB-2023-13976-Harry Potter-dommen

"Harry Potter og rettighetskammeret"?
Foto: CC BY-SA 4.0

Som observante lesere kanskje husker, avsa tingretten dom i den såkalte Harry Potter-saken i slutten av 2022. Denne avgjørelsen ble det blogget om her. Nå har lagmannsretten sagt sitt i samme sak. Tvisten gjaldt blant annet hvorvidt Stars konserter og markedsføringen av disse gjorde inngrep i Warners immaterial­rettigheter. Her skal det ses nærmere på de opphavsrettslige sidene av dommen.

Star hadde fått lisens fra TONO til å bruke musikkverkene til Warner, og et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt TONO-lisensen også ga rett til å fremføre bearbeidelser av musikkverkene.

Lagmannsretten oppsummerte partenes anførsler slik:

«I grove trekk mener Warner at TONOs lisens kun gir rett til å fremføre verkene slik de foreligger i originalversjonene, mens Star mener at lisensen gir rett til å fremføre verkene også i endret eller bearbeidet skikkelse, så lenge det ikke er tale om endringer som griper inn i komponistenes ideelle rettigheter, jf. åndsverkloven § 5»

Det er klart at Warner hadde overlatt forvaltningen av de aktuelle verkene i Norge til TONO. Dette – via musikkforlagsavtale med Universal Music Publishing Group, subforlagsavtale med Universal Music Publishing AB, medlemsavtale med den svenske kollektive rettighetsforvalteren STIM og gjensidighetsavtale mellom STIM og den norske kollektive rettighetsforvalteren TONO. Avtalekjeden kan skisseres slik:

Tingretten kom til at TONOs konsertlisens også gir lisenstaker rett til å fremføre bearbeidede musikkverk, og skrev følgende:

«Dersom en overdragelse av rettighetshavers økonomiske rettigheter ikke er ment å være altomfattende, er det begrensningene som etter rettens syn må avtales særskilt og ikke motsatt.»

Observante lesere vil huske at dette trollet var stilte seg noe undrende til tingrettens resonnement, og skrev noe i retning av at tvisten dypest sett omhandler hvorvidt den fullmakt Warner kan sies å ha gitt til TONO, også gir TONO rett til å gi andre tillatelse til å fremvise bearbeidelser.

Som vi skal komme til å se, tar lagmannsretten utgangspunkt i det samme (uten at dette trollet ser på seg selv som en Rakel Rummelfiold/Sybill Trelawney (hun synske læreren på Galtvort) av den grunn.)  

Ettersom lagmannsretten ikke kunne se at det fantes regler som hindret overdragelse av Warners enerett til å fremføre musikkverk i endret eller bearbeidet form, og lagmannsretten heller ikke kunne se at det fantes regler som sier noe om hvilke opphavsrettslig råderett en avtale med TONO må omfatte, måtte spørsmålet om TONO-lisensen ga Star rett til å fremføre bearbeide verk, avgjøres gjennom en tolkning av avtalene som gir TONO rett til å utlisensiere retten til å bruke musikkverkene. 

Dette trollet vil bemerke at dette samsvarer fint med utgangspunktet om at ingen kan overdra bedre rett enn man selv har. Har ikke TONO fått overdratt retten til å gi andre tillatelse til å fremføre bearbeidede musikkverk, kan ikke TONO-lisensen utstedt til Star gi en slik rett heller.

Lagmannsretten viser til at man ved tolking av avtaler om overføring av opphavsrett, må ta utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. Dernest påpekes det at spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 andre ledd – som sier at opphaveren ikke anses å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for, først får betydning dersom en avtale, etter å ha blitt underlagt tolkning i tråd med avtalerettslige tolkningsregler, er uklar.   

Lagmannsreten viste til erklæringen fra STIM til TONO, der det fremgikk at gjensidighetsavtalen mellom STIM og TONO ikke omfattet «...ändring av text eller komposition eller sammanfogande av ny text med befintligt vokalverk eller instrumentalverk»

Videre viste lagmannsretten til at TONO hadde avgitt en erklæring til STIM der det fremgikk at TONO hadde satt seg inn i STIMs erklæring, og at TONO bekreftet at gjensidighetsavtalen ikke omfattet endring av de verk som overdras til TONOs forvaltning.

De som hadde skrevet disse erklæringene på vegne av TONO og på vegne av STIM hadde utalt seg for lagmannsretten, og bekreftet at verken TONO eller STIM kan gi tillatelse til selv mindre endringer av verkene. Dette er endringer som må godkjennes av rettighetshaverne.

En slik forståelse fant også støtte i tekst fra TONOs hjemmeside der det fremgikk at tillatelse til å fremføre verk der det er gjort endringer i tekst eller musikk, må innhentes av rettighetshaverne.

Mot denne bakgrunn kom lagmannsretten til at TONO ikke hadde rett til å lisensiere fremføring av de aktuelle musikkverkene i bearbeidet skikkelse.

Videre fant lagmannsretten at verkene Star fremførte var å anse som bearbeidelser, og at Star hadde krenket Warners enerett til å fremføre bearbeide versjoner av musikken fra Harry-Potter filmene.

Warner gjorde også gjeldende at Star måtte forbys å bruke noteheftene (partiturene) fremstilt av dem selv eller av uautoriserte tredjeparter, ved fremføring av musikken i Norge. Lagmannsretten var enige med Warner i at utdelingen av partiturene til musikerne utgjorde en spredning til allmennheten, men når utdelingen fant sted i Tyskland, representerte ikke utdelingen en krenkelse i Norge.

Ryktene sier at dommen blir anket. Hvis dette stemmer, ville det vært ... magisk. 

Ryktene sier også at en av prosessfullmektigene omtalte professor Ole Andreas Rognstad som jussens svar på professor Homlesnurr/Dumbledore. Sistnevnte professor skal visstnok aldri ha fått et bedre kompliment. 

Borgarting lagmannsrett opprettholder at Amer Sports flyttbare langrennsbinding «Shift-In» gjør inngrep i Rottefella og Madshus sine patenter

Borgarting lagmannsrett avsa 9. juli 2023 avgjørelse i saken mellom Rottefella AS/Madshus AS og Amer Sports Holding GmbH m.fl. (22-159367ASD-BORG/01). Saken gjaldt både gyldigheten av og inngrep i Madshus’ og Rottefellas patenter, og spørsmål om inngrep i Rottefellas varemerke MOVER. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at Rottefellas patenter var gyldige, og at Amer sports skibinding gjorde inngrep i disse. Videre ble Atomics varemerke MOVER kjent ugyldig, på bakgrunn av merkets beskrivende karakter. Avgjørelsen skiller seg mest fra tingrettens avgjørelse når det gjelder selve erstatningsutmålingen. Rottefella ble tilkjent 9 250 000 kroner i erstatning, sammenlignet med 25 850 000 kroner i tingretten. 

Rottefella AS er en norsk skiutstyrsprodusent
med hovedkontor på Lier (kilde: Patentstyret)

I tradisjon tro avsies avgjørelsene i den såkalte Rottefella-saken godt utenfor skisesongen (disse immaterialrettstrollene regner ikke pirkingen på rulleski som «skisesong»). Som de fleste lesere av denne bloggen vil huske kom Oslo tingrett for et drøyt års tid siden til at Rottefella og Madshus sine flyttbare skibindingspatenter var gyldige, og at Amer Sports (innehaver av bl.a. skimerkene Salomon og Atomic) flyttbare skibinding «Shift-In» gjorde inngrep i denne (avgjørelsen omtalt av IP-trollet her). I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett før sommeren opprettholdes hovedkonklusjonene fra tingrettens dom, men erstatningen til Rottefella og Madshus nedjusteres kraftig.

Lagmannsrettens avgjørelse

De overordnede patentrettslige problemstillingene i ankesaken var om:

1. Madshus patent NO/EP 2 624 924 (tannhjulspatentet), lisensiert eksklusivt til Rottefella, og 
2. Rottefellas patent NO 342 264 (skinnepatentet) var gyldige etter patentloven § 2Amer Sports flyttbare bindingssystem «Shift-In» gjorde inngrep i tannhjulspatentet og skinnepatentet etter patentloven §§ 3 og 39.

For tingretten var det også spørsmål om Rottefellas flyttbare skibindinger gjorde inngrep i Amer Sports/Salomons patenter NO/EP 1 958 678 (låsepinnepatentet) og NO/EP 2 090 338 (monteringspatentet) etter patentlovens § 3 (og tilhørende motkrav fra Rottefella om ugyldighet av disse patentene etter patentloven § 2), men disse ble ikke anket.

Amer Sports opprettholdt derimot at Rottefella gjorde inngrep i Atomics varemerke MOVER. Rottefella motsatte seg dette og viste på sin side til at Amer Sports varemerke MOVER måtte kjennes ugyldig. I tillegg var det også noen anførsler knyttet til sakens prosessuelle sider for de spesielt interesserte der Rottefella og Madshus ble nektet å utvide påstanden rett før ankeforhandlingen i form av hva som utgjør inngrepsgjenstanden i saken (Shift-In vs andre produkter fra saksøkte).

Illustrasjon oppfinnelsen i Rottefellasflyttbare
bindingsom beskrevet i tannhjulpatentet
(kilde: Borgarting lagmannsrett)

Lagmannsretten tok først stilling til gyldigheten av Madshus tannhjulpatent (tidligere omtalt som hurtigjusteringspatentet i tingrettens avgjørelse). Ved denne vurderingen tar retten innledningsvis stilling til hvordan begrepet «cogwheel» («tannhjul» på norsk) i patentkravene skulle forstås. Dette er av særlig betydning for om det er foretatt en ulovlig mellomliggende endring etter patentloven § 13, og patentets verneomfang i inngrepssøksmålet. Ordet «cogwheel» er ikke et etablert faguttrykk på engelsk, og det foreligger dermed ingen presis definisjon. Amer Sports anførte at «cogwheel» måtte begrenses til å omfatte en bestemt variant av et tannhjul (rettfortannet tannhjul»), mens Rottefella mente «cogwheel» omfattet alle former for tannhjul. Lagmannsretten mente i likhet med tingretten at «cogwheel» måtte forstås vidt, slik at det ikke kan begrenses til et rettfortannet tannhjul.

Videre kom lagmannsretten til at tannhjulpatentet innfridde kravet til både nyhet og oppfinnelseshøyde, og at det derfor var gyldig. Oppfinnelsen beskrevet i tannhjulpatentet kunne ikke utledes direkte og utvetydig fra et tidligere patent knyttet til alpinbindinger, og var heller ikke nærliggende for fagpersonen med utgangspunkt i et patent for en langrennsbinding der løperen må ta av seg skiene for å justere den.

På grunn av den vide forståelsen av «cogwheel» kom lagmannsretten til at Amers Shift-in binding utgjorde et inngrep i tannhjulpatentet. For å konstatere et inngrep, så må alle trekkene i patentkravet gjenfinnes i inngrepsgjenstanden. Shift-in bindingens spiralskive utgjorde etter lagmannsrettens syn et tannhjul, og var derfor omfattet av tannhjulpatentets patentkrav. Rottefella og Madshus fikk dermed medhold i at Amer Sports binding «Shift-In» gjorde inngrep i tannhjulpatentet.

Illustrasjon av oppfinnelsen
i skinnepatentet
(Kilde: Borgarting lagmannsrett)

Deretter tok lagmannsretten stilling til gyldigheten av Rottefellas skinnepatentet. Krav 1 og 7 i skinnepatentet ble rettskraftig kjent ugyldig ved tingrettens dom, og lagmannsrettens prøving var her begrenset til det uselvstendige krav nr. 8 som viser til de ugyldige kravene. Kravet omhandlet en låseanordning mellom skinnen og monteringsplaten, og lagmannsretten var enig med tingretten i at kravet innebærer at skinnen skal kunne tas inn og ut av monteringsplaten, men samtidig sitte reversibelt fast i denne.

Amer Sports anførte at skinnepatentet mangler nyhet i forhold til Salomons produkt Smartrak med telemarksadapter, som ble lansert i 2008/2009, og at skinnepatentet derfor måtte kjennes ugyldig. Denne anførselen førte imidlertid ikke frem, siden Smartrak ikke kan brukes på langrennsski. Dette skyldes at brukerens sko bare holdes av ett holdeelement ved langrenn, og ikke to slik som ved telemark. Fischer/Rossignol sin Turnamic- binding var heller ikke til hinder for at nyhetskravet var oppfylt.

Vurderingen av oppfinnelseshøyde ble gjort med utgangspunkt i Turnamic-bindingen til langrennsski, som lagmannsretten mente var det nærmeste motholdet til skinnepatentet. Liming av skinnen, som var løsningen i Turnamic-bindingen, er etter rettens oppfatning noe annet enn en låsemekanisme som kan åpnes og låses igjen slik som i Rottefella-bindingen. Skinnepatentet oppfylte derfor også kravet til oppfinnelseshøyde.

Ved spørsmålet om patentinngrep i skinnepatentet kom lagmannsretten til at skinnen i Shift-in-bindingen også har låseanordninger, som muliggjør en reversibel innfesting av skinnen til monteringsplaten. Det ble dermed konstatert patentinngrep i skinnepatentet, tilsvarende som i tingretten.

I varemerkespørsmålet kom retten på lik linje med tingretten til at Rottefellas bruk av MOVE ikke utgjorde noe varemerkeinngrep fordi Amer Sports varemerke MOVER var ugyldig, men på et annet grunnlag enn tingretten. Flere vil kanskje huske at tingretten kjente dette merket ugyldig som følge av at de anså det registrert i ond tro, noe et av disse immaterialrettstrollene tidligere har uttalt seg kritisk til. Lagmannsretten foretok på sin side en alminnelig vurdering av om MOVER var beskrivende og hadde det nødvendige særpreg til å fungere som varemerke.

Lagmannsretten mente at ordmerket MOVER beskrev noe som beveger seg eller setter noe i bevegelse. Til tross for at varene omfattet av MOVER ikke er selvdrevne og at det er løperen som flytter bindingen, kom lagmannsretten til at ordet MOVER i varemerkerettslig forstand er beskrivende for de vareslag merket er registrert for. Skiene og skibindingene vil bevege seg med skiløperen, og varene er nødvendige for løperens bevegelser. Det forelå dermed ikke noe gyldig registrert varemerke for Rottefellas MOVE å gjøre inngrep i.

                                                          (Illustrasjonsvideo fra Rottefella om MOVE-bindingen)

Som følge av dette ble Amer Sports ilagt forbud mot å gjenta handlingen, og et pålegg om å tilbakekalle «Shift-In»-bindingene. Videre tilkjente retten Rottefella erstatning for tapt og fremtidig salg etter patentloven § 58, og markedsforstyrrelser på 9 250 000 kr, samt en dobbel lisensavgift til Madshus på 192 000 kr. Dette er et betydelig lavere beløp enn det som følger av tingrettens dom, der erstatningssummen var nærmere 26 millioner kr.

Lagmannsretten påpeker innledningsvis at det er rettighetshaveren (Rottefella/Madshus) som må sannsynliggjøre sitt tap. Etter lagmannsrettens oppfatning blir det derfor feil når tingretten har lagt til grunn at det er skadevolder (Amer Sports) som har bevisbyrden for «den usikkerheten som knytter seg til det alternative hendelsesforløpet» ved Rottefella sin beskrivelse at markedsutviklingen dersom patentinngrepet ikke hadde skjedd (se tingrettens dom s. 45 flg.). Denne omvendte bevisbyrden blir først aktuell dersom Rottefella har sannsynliggjort sitt tap.

Ved nedsettingen av kompensasjonen legger lagmannsretten vekt på en rekke ulike forhold. Forskjellen mellom tingretten og lagmannsretten er størst tilknyttet utmålingen av erstatning for fremtidig salg, der lagmannsretten kom til en sum på 7 500 000 kr, sammenlignet med tingrettens 25 000 000 kr. Det avgjørende her var at lagmannsretten mente Rottefella ikke kunne sannsynliggjøre noe større tap som følge av at de på grunn av sin monopolposisjon (ved forbud mot Shift-In) kan ta en høyere pris for sine MOVE-bindinger. Her er lagmannsretten uenig med tingretten, hvor sistnevnte mente at et slikt prishopp ville være vanskelig for Rottefella på grunn av liten forståelse for dette hos forbrukerne, samt at den endrede markedssituasjonen med prisøkninger også tilsa et høyere erstatningsbeløp. Lagmannsretten mente også at Rottefellas forventede økning i antall solgte bindinger i årene fremover er for optimistisk.

Sist fremsatte Amer Sports et krav om forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet ettersom de i september 2022 hadde gjort opp Rottefella og Madshus’ krav på kompensasjon og dekning av sakskostnader etter tingrettens dom (i påvente av ankesaken). Som følge av at lagmannsretten tilkjente Rottefella/Madshus en langt lavere erstatning enn tingretten var partene uenige om vilkårene i forsinkelsesrenteloven § 2 var oppfylt. Amer Sports mente det ikke var et vilkår at kravet måtte være uomstridt eller klarlagt for kunne kreve betaling av slike forsinkelsesrenter. Lagmannsretten var enig i Amer Sports forståelse, og kom til at Madshus og Rottefella måtte betale forsinkelsesrenter av 16 600 000 kr og 8 000 kr fra oppgjør. 

Immaterialrettstrollets betraktninger

Den patentrettslige delen av avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett er etter disse immaterialrettstrollenes syn av mer faktisk karakter, og inneholder få om noen avklaringer på materielle spørsmål knyttet til gyldighet og inngrep. Selv om det foreløpig ikke er kjent om avgjørelsen vil bli anket til Høyesterett (ankefristen ikke utløpt pga. rettsferie) tror disse immaterialrettstrollene at det eventuelt er spørsmålene knyttet til vederlag og erstatning som vil være mest interessante for Høyesterett å se på.

Disse immaterialrettstrollene er også mer enige med lagmannsrettens i deres tilnærming til varemerkespørsmålet, og konklusjonen om at Amer Sports varemerke MOVER (i likhet med MOVE) mangler det nødvendige særpreg for å kunne fungere som varemerke for flyttbare skibindinger. Dette fordi begge betegnelsene angir bindingens hovedfunksjon, nettopp at de kan justeres og flyttes på skien.

Saken reiser også en noe bortgjemt, men praktisk og prinsipiell problemstilling om forsinkelsesrenter som et av trollets øvrige hoder, Vincent Tsang, har funnet såpass spennende i sommer at han har ønsket å skyte inn noen betraktninger fra sidelinjen (strandstolen):

"Spørsmålet er behandlet i dommens punkt 9 og gjelder anførselen fra ankemotpartens side om at det ikke skal svares forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet fra ankende part, all den tid ankende part har betalt i henhold til tingrettens dom, og det ikke vil foreligge et forfalt krav i forsinkelsesloven § 2 sin forstand før lagmannsretten eventuelt tilsidesetter denne dommen.

Det må innledningsvis understrekes at forsinkelsesrenter ligger litt utenfor dette trollets faglige komfortsone, men at jeg likevel synes at problemstillingen er såpass interessant at den fortjener en plass i sollyset. Jeg tillater meg derfor å trolle litt forsiktig rundt problemstillingen med utgangspunkt i rettskildene det vises til i lagmannsrettens dom, uten at dette på noen som helst måte skal tas til inntekt for meninger om hva som vil være den rette løsningen på forsinkelsesrentespørsmålet.

Lagmannsretten viser til Hagstrøm, Obligasjonsrett 3. utgave, side 625-626 som igjen viser til en uttalelse i side 54 i NOU 1974:54, som lagmannsretten anvender direkte på det aktuelle forsinkelsesrentespørsmålet. Slik dette trollet leser den aktuelle uttalelsen i Hagstrøm og forarbeidene så tar disse imidlertid kun uttrykkelig stilling til uklarhet rundt omstridte krav før disse er bragt inn for domstolene, og da særlig de tilfeller der debitor har «skutt oppgjøret ut til en domstolsfastsettelse av kravet». Saken som ble behandlet av lagmannsretten dreier seg ikke om et slikt tilfelle, men snarere om en situasjon der partene har innrettet seg etter en tingrettsdom, men hvor lagmannsretten siden er kommet til et annet resultat. Spørsmålet om dette er to situasjoner som uten videre kan likebehandles er ikke nødvendigvis opplagt for dette trollet da krav som er fastslått i en tingrettsdom, selv om denne ikke er rettskraftig, skiller seg noe fra utenomrettslige omstridte krav.  Førstnevnte er blant annet gjenstand for tvangsfullbyrdelse etter tvangsloven § 4-12, hvor det heter i annet ledd:

«Lyder en dom på betaling av penger, kan utlegg begjæres når oppfyllelsesfristen er  oversittet, selv om dommen ikke er rettskraftig. Dersom saksøkte stiller sikkerhet, kan utlegg likevel ikke begjæres før dommen er rettskraftig.»

Det heter videre på side 54 i NOU 1974:54 at løsningen som foreslås bygger på «hensyn som gjør seg gjeldende på skadelidtes side, først og fremst den betryggelse for reell tapsdekning som ligger i at det kan beregnes renter av kravet». Det har siden 1974 skjedd en betydelig utvikling hva gjelder adgangen til reell dekning for rentetap utenom forsinkelsesrenter, særlig i Rt. 2002 s. 71 hvor Høyesterett blant annet la vekt på en:

«allmen oppfatning -også utenfor kommersielle forhold- at rådighet over penger og annen likviditet har en pris, og at det derfor i økende grad både kreves renter av pengefordringer, og erkjennes at renter må betales».

Thomas Aquinas hadde nok
vært enda stoltere enn her om han 
hadde visst han ville bli sitert av 
IP-trollet over 700 år senere
(Carlo Crivelli, i det fri)

Fastsettelsen av rentenivået i slike tilfeller (avsavnsrenter) vil imidlertid måtte skje skjønnsmessig med utgangpunkt i kreditors faktiske tap, og vil i mange tilfeller gi en dårligere rente enn forsinkelsesrenten. I tilfeller der en part alt har fått en ikke-rettskraftig dom for sitt krav, vil Borgarting lagmannsretts avgjørelse kunne innebære at vedkommende må betale, eller tilby å betale, den ankende parts omstridte krav som står i et logisk diametralt motsetningsforhold til sitt eget domsfastsatte krav – som er gjenstand for tvangsfullbyrdelse – for å sikre seg mot et etterfølgende forsinkelsesrentekrav. Dette trollet har en viss forståelse for at betaling i slike situasjoner kan fremstå som kontraintuitivt, men er som nevnt ikke fremmed for at dette faktisk vil være den rette løsningen. Det er nemlig også noe snodig at et krav som utvilsomt var gjenstand for forsinkelsesrenter før kravet ble bragt inn for domstolene angivelig skal slettes fra jordens overflate etter en tingrettsdom, for så å gjenoppstå med endrede rettslige egenskaper etter at lagmannsretten har kommet frem til et annet resultat enn tingretten, og som underbygger kravets berettigelse. Her er det fristende å trekke en parallell til diskusjoner, som iallfall har pågått siden middelalderen (se blant annet Thomas Aquinas i Summa Theologiae, del III, spørsmål 54), om Jesus' karakter etter oppstandelsen, nærmere bestemt om den Jesus som stod opp fra de døde var den samme Jesus som døde på korset. Dette er spørsmål som dette trollet skal la ligge i denne omgang."

Skrevet av Frida Takle (studenttroll) og Julius Berg Kaasin (med bidrag fra Vincent Tsang)