Den 23. juni 2023 avsa Oslo tingrett dom i en sak (TOSL-2023-10693) som gjaldt diverse spørsmål knyttet til saksøkers, K19 Food, manglende kreditering av saksøkte, fotograf Maria Remøy, ved at hun ikke ble tagget ved publiseringen av hennes bilder på Instagram. Blant annet ble det vurdert om «god skikk» etter åndsverkloven § 5 første ledd tilsier at fotografens navn skal framgå hver gang markedsføringsmateriell som inneholder foto vises fram på Instagram. Ifølge dommen, ble spørsmålet i liten grad belyst av partene under rettsmøtet, slik at retten i det vesentligste måtte vurdere spørsmålet på selvstendig grunnlag. Retten kom frem til at manglende angivelse ved publisering på Instagram ikke var i strid med «god skikk» og fremholdt at:
«Det er imidlertid vel kjent at mye markedsføringsmateriell – for eksempel fysiske og digitale reklameplakater – ikke inneholder opplysninger (på selve reklamen) om hvem som er fotograf. På tilsvarende måte inneholder en radioreklame med musikk/vignett normalt ikke opplysninger om hvem som har komponert/produsert musikken. En hovedregel om at ulike opphaveres navn skal framgå hver gang en reklame spilles av eller vises fram, vil kunne vanskeliggjøre formålet med markedsføringen som normalt er å få fram et enkelt budskap. Etter rettens syn kan vurderingsnormen «slik god skikk tilsier» derfor ikke forstås slik at fotografens navn skal framgå hver gang markedsføringsmateriell som inneholder foto vises fram. For sak innebærer dette at den manglende navngivelsen av Visuella/Remøy ved bruken av bilder i ulike innlegg på Instagram ikke kan anses som et brudd på retten til navngivelse etter åndsverkloven § 5.»
Selv om dette trollet i og for seg deler rettens syn på viktigheten av enkle markedsføringsbudskap, og hvordan dette gjør seg gjeldende for de «tradisjonelle» mediene som fremholdes av retten, så er trollet usikker på hvilken overføringsverdi dette har for innlegg på sosiale medier, slik som Instagram. Her vil en hashtag normalt kunne inntas i kommentarfeltet til et innlegg, uten at dette vil forstyrre helheten eller budskapet i innlegget i nevneverdig grad. Det var imidlertid klart at manglende tagging av saksøkte var i strid med partenes avtale, slik at saksøker måtte betale økonomisk kompensasjon til saksøkte. Siden retten hadde kommet frem til at åndsverkloven § 5 ikke kom til anvendelse, ble kompensasjonen ikke utmålt etter åndsverkloven § 81, men etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Om den konkrete utmålingen uttalte retten at:
«Det beste grunnlaget retten har for å fastsette verdien av å bli tagget/kreditert på sosiale medier, er Remøys egne opplysninger om hvordan hun har priset tilbud med og uten denne betingelsen overfor andre kunder. Remøy opplyste i retten at hun tidligere har hatt én kunde som ikke ønsket å forplikte seg til å kreditere/navngi Visuella i sin markedsføring. Kunden måtte betale dobbelt pris for å kjøpe bildene uten denne krediteringsklausulen. Sett i lys av at Visuella var en nyetablert bedrift, er det etter rettens syn ikke unaturlig at Remøy kan ha ansett verdien av å bli kreditert/tagget i sosiale medier like høy som prisen på bildene hun tilbød. Dersom tilsvarende prinsipp om dobling av kontraktsbeløpet anvendes på vår sak, vil verdien for Remøy av å bli kreditert/tagget ved markedsføringen av Happy Elefant ha vært på rundt 10 – 12 500 kroner.
Alle forhold tatt i betraktning mener retten at en erstatning på 12 500 kroner framstår som en riktig kompensasjon for kontraktsbruddet.»
Det utmålte vederlaget synes i det vesentligste å samsvare med det som ville ha blitt resultatet etter åndsverkloven § 81 første ledd bokstav b, men kunne også utgjort et rimelig vederlag etter bokstav a. Hadde derimot saksøkers manglende tagging blitt ansett for å være i strid med navneangivelsesretten i § 5, så hadde det åpnet for dobbelt rimelig vederlag etter § 81 annet ledd.
Vincent Tsang
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar