TOSL-2022-98231: Opphavsrett til arkitettegnet hus

Den 3. februar 2023 avsa Oslo tingrett dom i en sak (TOSL-2022-98231) som gjaldt spørsmål om inngrep i opphavsretten til en arkitekttegnet tremannsbolig.  Saksøker, et arkitektfirma, hadde tegnet en tremannsbolig i 2016, som stod ferdig i 2019. De ble senere i 2019 spurt om å tegne et tilsvarende prosjekt, men avslo anmodningen da de ikke ønsker å gjenbruke eller videreselge prosjekter. Rundt årsskiftet 2021/2022 ble saksøker gjort oppmerksom på en annonse av en tremannsbolig som lignet på tremannsboligen de hadde tegnet i 2016. Saksøkte, som hadde stått bak den nye tremannsboligen, hadde brukt rundt en tolvtedel av tiden som saksøker hadde brukt på sitt prosjekt, på den nye boligen.  Tingretten fant at tremannsboligen tegnet av saksøker hadde opphavsrettslig vern, og at saksøkte hadde gjort inngrep i saksøkers opphavsrett. Saksøkte ble dømt til å betale 350 000 kroner for inngrepet, etter åndsverksloven § 81 første ledd bokstav a.

Saksøkers oppførte bolig fra 2019

Saksøktes oppførte bolig 

Basert Høyesteretts uttalelser i Ambassadør-dommen (Rt-2013-822) la retten til grunn at verkshøydevurderingen måtte rette seg mot byggets eksteriørmessige uttrykk, og ikke mot byggets planløsning, jf. dommens avsnitt 70 flg. Videre måtte vurderingen ta utgangspunkt i byggeskikken som gjaldt da bygget ble tegnet. Retten konkluderte her med at bygget oppfylte kravet til verkshøyde med «nokså knapp margin» og fremhevet særlig: 

«Plangrepet med de to sonene er gjort synlig på byggets fasader, særlig ved at hovedinngangen og utgangen til hagen er gitt dobbel høyde. Dette med glass som vertikal forlengelse av hovedinngangen og med inntrukket trapp (loggia) til hagen. Etter rettens syn er dette det mest iøynefallende trekket ved byggets uttrykk, og som tilfører bygget et estetisk element».

Det ble i den forbindelse vist til at de funksjonelle aspektene bak disse løsningene kunne vært oppnådd på en rekke alternative måter, og at saksøker i tilstrekkelig grad hadde utnyttet sitt kreative spillerom stil å frembringe et bygg som alt i alt fremstår som tilstrekkelig originalt.

Dette trollet har ingen innvendinger til rettens verkshøydevurdering, som fremstår som aldeles kurant, men har særlig festet seg ved betydningen, eller rettere sagt den manglende betydningen, som de sakkyndige vitnene har hatt for sakens opplysning og utfall. Om saksøkers sakkyndige vitne uttaler retten: 

«Sakkyndigvitnet Salvesen fremholdt i sin forklaring for retten at tremannsboligen hadde et unikt arkitektonisk uttrykk, men uten at hun i særlig grad klarte å konkretisere hva som var så særpreget ved bygget.»

Saksøktes sakkyndige vitne var derimot langt mer konkret i sin uttalelse, men uheldigvis for saksøkte, så var konkretiseringen i direkte strid med verkshøydeterskelen som ble lagt til grunn av Høyesterett i Ambassadør-saken:

«Retten nevner også at den bygger på en annen verkshøydeterskel enn den sakkyndigvitnet Clausen la til grunn for sin vurdering. Han ga i sin forklaring uttrykk for at det skal svært mye til for å oppnå verkshøyde for bygg som tegnes i dag, og som baserer seg på kjente elementer. Som et eksempel på at det likevel er mulig, trakk Clausen frem Operaen i Oslo. Etter rettens syn ligger imidlertid verkshøydeterskelen på et langt lavere nivå, jf. det som er sagt under punkt 4.2 ovenfor. At Clausens syn ikke var på linje med den som er trukket opp i rettspraksis, var han også innforstått med.»

Domspremissene gir grunnlag for enkelte kritiske refleksjoner rundt bruken av sakkyndige vitner i opphavsrettssaker, ikke minst viktigheten av grunnleggende kritiske vurderinger av deres eventuelle bidrag til sakens opplysning før de presenteres for domstolene. Dette gjelder ikke minst at det sikres at de sakkyndige har en grunnleggende forståelse av de rettslige vurderingstemaene som de skal uttale seg om, slik at det ikke kastes bort tid og ressurser på uttalelser av liten verdi for saken.

Hva gjelder inngrepsvurderingen, viste retten til at de verkshøydebærende elementene i saksøkers bygg, nemlig den «forhøyede» hovedinngangen og loggiaen, kunne gjenfinnes i tilnærmet uendret form i saksøktes tremannsbolig. At retten noe upresist angir disse elementene som det som gir saksøkers bygg «det nødvendige særpreg» (som altså er et varemerkerettslig begrep) undergraver ikke riktigheten av rettens vurdering. 

Vederlagsutmålingen etter åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a, tok utgangspunkt i saksøkers vederlag for frembringelsen av det opprinnelige bygget, med fradrag for arbeid knyttet til oppfølging av byggeprosjektet og arbeid med salgstegninger. Det er verdt å merke seg at det ikke ble tilkjent dobbelt vederlag i saken etter åndsverkloven § 81 annet ledd, da verkshøydekravet som nevnt kun ble oppfylt med nokså knapp margin av saksøker, slik at etterlikningsvernet også ville være temmelig begrenset. At saksøkte i en slik situasjon feilvurderte sitt rettslige handlingsrom kunne riktignok karakteriseres som uaktsomt, men ga ikke grunn til en så sterk bebreidelse som grov uaktsomhet innebærer. Også en slik tilnærming er i utgangspunktet kurant, men dette trollet er likevel ikke helt overbevist om dette også er tilfelle i en situasjon der saksøkte ikke en gang tok seg bryet med å innhente en juridisk vurdering av sitt rettslige handlingsrom.

Vincent Tsang