 |
| "Harry Potter og de forheksede rettighetene"? Foto: CC BY-SA 4.0 |
Den 18. november 2022 avsa Oslo tingrett dom og kjennelse i den såkalte Harry Potter-saken. Tvisten stod mellom filmgiganten Warner Bros. (Warner) og det noe mindre tyske underholdningsselskapet Star Entertainment GmbH (Star). Tvisten gjaldt hvorvidt Stars konserter og markedsføringen av disse gjorde inngrep i Warners immaterialrettigheter, og om Star hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk.
Innledning og tvistens faktum
Det er Warner som står bak Harry Potter-filmene, etter å ha kjøpt filmrettighetene til bokserien fra forfatteren J.K. Rowling. Filmusikken i Harry Potter-filmene er komponert av forskjellige komponister, og etter inngåtte komponistavtaler er det Warner som har enerett til all filmusikken.
Star har tidligere holdt tre konserter som fant sted i Norge i 2021, der det ble spilt musikk fra Harry Potter-filmene. Star innhentet aldri samtykke til bruken fra Warner, verken knyttet til opphavsretten eller bruken av ordsammenstillingen Harry Potter i markedsføringen av konsertrekken. TONO ga tillatelse til de ulike konsertene, og Star betalte det vederlag TONO krevde.
Warner og Star har angivelig vært i dialog om Harry Potter-konsertene til Star og Stars markedsføring av disse. Slik tingretten forstod dialogen, har Warner kommet med innvendinger mot at Stars konserter ligger for tett på det som betegnes for «Harry Potter-universet», som Warner mener de har en enerett til.
Star planla deretter en ny vårturné i Norge i 2022, med oppsetningen kalt «The Magical Music of Harry Potter – live in concert».
I desember i 2021 begjærte Warner midlertidig forføyning mot Star. Forføyningskravet gikk ut på å få stanset Stars planlagte konserter i Norge i 2022. Begjæringen førte frem og Star ble nektet å avholde konsertene inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort. Begrunnelsen for forføyningen, var at Star ikke hadde sannsynliggjort at de ville få tillatelse fra TONO til å gjennomføre konsertene.
Star anket forføyningskjennelsen, men lagmannsretten kom under dissens til at anken skulle forkastes. Lagmannsrettens flertall kom til at konserten kunne forbys på opphavsrettslig grunnlag. Dette fordi konsertene innebar en bearbeidelse av musikkverkene fra Harry Potter-filmene, som etter lagmannsrettens syn falt utenfor det TONO kunne gi samtykke til.
Konsertene ble avlyst, og sommeren 2022 fremsatte Star krav om erstatning for tapene avlysningen innebar.
| Partenes anførsler |
 | |
|
Warner anførte at selv om musikkverkene var overdratt til TONO for kollektiv forvaltning, ga ikke TONOs fremføringslisens noen rett til å fremføre arrangementer som utgjør en bearbeidelse etter åndsverkloven § 6. Videre ble det anført at Stars markedsføring utgjorde inngrep i Warners varemerkerett, og at Stars handlinger samlet sett var i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.
I tillegg ble det anført at partiturene (noteheftene) som Star brukte, var ulovlige eksemplarfremstillinger i strid med Warners enerett.
Saksøkte Star anførte på sin side at konsertene verken innebar inngrep i Warners opphavsrett eller varemerkerett, samt at de heller ikke hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk etter markedsføringslovens generalklausul. De bestrid ikke at Warner hadde de økonomiske rettighetene til filmusikken, men det ble anført at når Star betalte konsertlisens til TONO, var alt i sin skjønneste orden.
Når det gjaldt grensen for hva TONO kunne gi samtykke til, anførte Star at denne gikk ved de ideelle rettighetene etter åndsverkloven § 5, og ikke ved bearbeidelser etter § 6. I forlengelse av dette ble det argumentert for at TONOs konsertlisens omfattet enhver form for konsertfremførelser av Warners musikkverk, herunder også fremføring av bearbeidelser av disse. Dette så fremt bearbeidelsen ikke var krenkende, jf. åndsverkloven § 5 andre ledd.
Vedrørende anførselen om partiturene (noteheftene), viste Star til at disse var fremstilt utenfor Norge, og at det ikke forelå noen ulovlig eksemplarfremstilling i Norge. Star anførte at innførsel og egenbruk av uautoriserte partiturer ikke er en opphavsrettslig relevant handling, samt at musikernes egen bruk av notene ikke innebærer at notene som sådan spres til allmennheten.
Rettens begrunnelse – opphavsretten og rammene for TONOs konsertlisens og forvaltningsfullmakt
 |
Organisasjonen TONO driver kollektiv rettighetsforvaltning av medlemmers rettigheter i Norge, og Warner har inngått en forvaltningsavtale med TONOs søsterorganisasjon i USA. TONO og søsterorganisasjonen har inngått en gjensidighetsavtale, noe som innebærer at Warners musikkverk inngår i det repertoaret som TONO kan gi lisens til i Norge.
I vurderingen av om konsertene innebar en krenkelse av Warners opphavsrett, viste retten innledningsvis til at Star hadde endret argumentasjon i etterkant av forføyningssaken. I forføyningssakene var begge parter enige om at TONO ikke kunne gi tillatelse til fremføring av bearbeidelse av Warners musikkverk. Partene bygget sin forståelse på den såkalte «Phantom of the Opera»-avgjørelsen fra Indre Follo namsrett fra 1992. I denne saken hadde TONO gitt et musikkorps tillatelse til å spille nærmere angitte musikkverk, men i tillatelsen ble det lagt til grunn at tillatelsen ikke gjaldt bearbeidelse av beskyttet musikk, og at bearbeidelse måtte klareres med rettighetshaver direkte.
Begge parter påberopte seg denne dommen til støtte for sitt syn, men tingretten stilte spørsmålstegn ved hvor fruktbart det er å diskutere forståelsen av vilkårene i en TONO-lisens fra 1992 så lenge dagens blankofullmakter fra TONO ikke ser ut til å oppstille de samme eksplisitte vilkårene. Retten var videre enige med Star i at TONO også kan gi samtykke til bearbeidelser.
Dette ble begrunnet i at det ikke finnes «spor av noen begrensning knyttet til bearbeidelser i TONOs vedtekter, i standardavtalene som inngås med rettighetshaverne eller i standardtillatelsen som utstedes til konsertarrangørene». Warner anførte at fraværet av henvisning til bearbeidelser må innebære at avtalen mellom rettighetshaveren og TONO må tolkes som at TONOs fullmakter ikke omfatter retten til å fremføre bearbeidelser. Retten var ikke enig i dette.
Retten viste videre til at det som var overdratt til TONO, var forvaltningen av de økonomiske rettighetene etter åndsverkloven § 3, jf. TONOs vedtekter kapittel 3 § 7 første ledd. Etter åndsverkloven § 3 siste ledd gjelder eneretten for åndsverket i «opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller annen bearbeidelse». Når det var de økonomiske rettighetene etter åndsverkloven § 3 som var overdratt til forvaltning hos TONO, var det rettens syn at det var begrensninger som måtte avtales særskilt, og ikke det motsatte.
En slik forståelse fant også støtte i det tingretten kalte «hensynet til regelens godhet». Når rettighetshaveren mottar TONO-vederlag og samtidig er vernet mot fremføringer som strider mot respektretten, kunne ikke retten se at Warner skulle ha behov for et selvstendig vern mot bearbeidelser. For den utøvende konsertmusiker eller arrangør vil det å legge en slik begrensning i TONO-tillatelsen kunne «virke hemmende på den kunstneriske friheten», noe som igjen ville være en ulempe for musikerne og for det konsertsøkende publikum, mente tingretten. Etter rettens syn ga det videre liten mening å skulle tillate fremføringer av verk som er endret på en så tilfeldig og lite kreativ måte at endringene ikke oppfyller kravet til verkshøyde, samtidig som man skulle sette foten ned mot endringer «av kunstnerisk kvalitet». I lys av sammenhengen forstår dette trollet uttrykket «kunstnerisk kvalitet» som en angivelse av endringer som innebærer at bearbeidelsen får verkshøyde.
Warner viste til at TONOs forhandlingsdirektør, i sin vitneforklaring, fortalte at bearbeidelser etter hans syn faller utenfor TONOs fullmakter. Tingretten la ikke særlig vekt på forhandlingsdirektørens syn, og viste til at TONO ikke ville komme med en offisiell uttalelse i saken.
Etter dette kom tingretten til at TONOs konsertlisens også gir lisenstaker rett til å fremføre bearbeidede musikkverk.
Rettens begrunnelse vedrørende partiturer (notehefter)
Når det gjaldt Stars bruk av partiturene og vurderingen av om innførsel og bruk var i strid med åndsverkloven, viste tingretten til at det avgjørende måtte være om partiturene, gjennom bruken, kunne anses tilgjengeliggjort i Norge, etter åndsverkloven § 3 første ledd bokstav b, sml. straffebestemmelsen i åndsverkloven § 79. Retten bemerket at partiturene ikke vises frem for publikum og at disse tas med videre når orkesteret forlater Norge. Når selve konserten var lovlig med hjemmel i TONOs konsertlisens, hjemlet ikke åndsverkloven noen mulighet til å forby orkestrene å bruke partiturene.
Rettens vurdering av de varemerkerettslige problemstillinger
Retten viste først til at Warner hadde registrert ordmerket Harry Potter isolert sett, men for andre vare- og tjenesteklasser enn den som omfatter konsertfremføringer. Konsertfremføringer omfattes av vareklasse 41, og for denne vareklassen hadde Warner bare registrert ordmerket HARRY POTTER: WIZARDS UNITE og HARRY POTTER AND THE PRISONER OF AZKABAN. Når Star bare hadde brukt ordene HARRY POTTER i sin markedsføring forelå det ikke risiko for direkte forveksling etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a.
I vurderingen av om det forelå indirekte forvekslingsfare etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b, og om Stars markedsføring kunne innebære at omsetningskretsen ville tro at det forelå en kommersiell forbindelse mellom konsertene og merkeinnehaver, bemerket tingretten at ingen av partene hadde ført bevis for hva omsetningskretsen forbinder med navnet Harry Potter. Retten måtte da legge vekt på egne oppfatninger, og etter rettens oppfatning ville omsetningskretsen først og fremst oppfatte Harry Potter som en angivelse av en romanfigur. Retten trodde med det ikke at omsetningskretsen vil tenke at Warner er delaktig i Stars konserter bare fordi navnet Harry Potter brukes i markedsføringen av konsertene. Mot denne bakgrunn kunne ikke retten se at det forelå noen indirekte forvekslingsfare etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b.
Dernest gikk retten over til å vurdere hvorvidt navnet Harry Potter er innarbeidet etter varemerkeloven § 3 tredje ledd, som Warners kjennetegn for underholdningstjenester. Retten kom til at omsetningskretsen nok kjenner til navnet Harry Potter, men fant ikke at navnet vil forbindes med varer eller tjenester fra en bestemt produsent. Retten var imidlertid mer i tvil om Warner kunne sies å ha innarbeidet Harry Potter skrevet med lynskrift. Retten viste til at Harry Potter har vært skrevet med lynskrift på Harry Potter-bøkene, men at bokserien ikke er utgitt av Warner. Under noe tvil kom retten da til at Warner ikke hadde innarbeidet noen enerett til å bruke navnet Harry Potter skrevet i lynskrift.
Når retten hadde kommet til at Harry Potter ikke var innarbeidet som Warners kjennetegn, hadde heller ikke Warner oppnådd kodakvern etter varemerkeloven § 4 andre ledd.
Rettens vurdering av markedsføringsloven § 25
Tingretten gikk først gjennom høyesterettspraksis, der det fremgår at det avgjørende for om markedsføringsloven § 25 kan supplere immaterialrettslovgivingen, vil være om det foreligger elementer i saken som ikke fanges opp av immaterialrettslovene. Etter retten syn forelå det særlig omstendigheter i nærværende sak, som tilsa at Warner burde ha krav på et bredere vern enn det de hadde etter åndsverkloven og varemerkeloven. Grunnen til at spesiallovgivingen ikke ga et tilstrekkelig bredt vern i denne saken, var etter rettens syn «innretningen på det kollektive forvaltningssystemet som Warners musikkrettigheter inngår i og som danner grunnlaget for Stars fremføringsrett».
Retten viste til at ordningen med kollektiv klarering av musikkrettigheter innebærer at Warner må finne seg i at musikken deres fremføres av aktører de egentlig ikke vil gi tillatelse til. Retten påpekte at kollektiv klarering av musikkrettigheter er samfunnsmessig nyttig, men at reglene burde innrettes slik at det ikke oppleves for byrdefullt for rettighetshaverne å være med i ordningen. Mot denne bakgrunn kom retten til følgende:
«Både hensynet til en sunn konkurranse og de hensynene som begrunner kollektive ordninger for klarering av opphavsrettigheter tilsier at en rettighetshaver i TONO må kunne motsette seg framføringer som samlet sett ligger svært tett på rettighetshavers eget konsept, selv om framføringen er tillatt etter åndsverkloven og ikke bryter med noen varemerkerett. Etter rettens syn foreligger det derfor behov for supplerende beskyttelse etter markedsføringsloven § 25.»
I den samlede vurderingen som ledet frem til det retten karakteriserer som brudd på markedsføringsloven § 25, ble det særlig vektlagt at
- Markedsføringen av konsertene og konsertprogrammet hadde et formspråk som ligner veldig på formspråket brukt i Harry Potter filmene.
- Stars orkester heter London Philharmonic & Symphonic Film Orchestra, som er nesten det samme som orkesteret som fremførte den originale filmusikken (London Symphony Orchestra)
- Stars konferansier var også en av skuespillerne i Harry Potter filmene. (Retten nevner ikke hvem dette er, men markedsføringen avslører at det nok var noen fra Weasley-familien.)
 |
Vederlag |
Samlet sett og sett hen til fraværet av tydelig kjennetegn som skiller konsertene fra Harry Potter-universet, innebar disse tre momentene at Star hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. Overtredelsen innebar ingen soning i Azkaban, og sett hen til at Star allerede hadde betalt TONO-lisens, kom retten til at Star kun måtte betale 100 000,- som tilleggsvederlag til Warner som følge av bruddet på markedsføringsloven § 25.
Retten kunne imidlertid ikke finne det sannsynliggjort at Star i fremtiden vil begå tilsvarende brudd på god forretningsskikk, og det kunne med det ikke nedlegges noe forbud mot nye konserter. Sammen med dommen, ble det også avsagt kjennelse om at den tidligere midlertidige forføyningen opphørte.
Dette immaterialrettstrollet bemerkninger
Når det gjelder de opphavsrettslige spørsmålene forstår dette trollet det slik at tvisten dypest sett omhandler hvorvidt den fullmakt Warner kan sies å ha gitt til TONO, også gir TONO rett til å gi andre tillatelse til å fremvise bearbeidelser. Når spørsmålet er i hvilket omfang de økonomiske rettighetene er overdratt fra rettighetshaveren til TONO, er det dette trollets syn at spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 andre ledd kommer til anvendelse. Bestemmelsen lyder som følger:
«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for»
Etter sigende skal det ha vært prosedert på spesialitetsprinsippet fra Warners side, og det er rart at prinsippet ikke adresseres tydelig i dommen. Retten skriver at «Dersom en overdragelse av rettighetshavers økonomiske rettigheter ikke er ment å være altomfattende, er det begrensningene som etter rettens syn må avtales særskilt og ikke motsatt.» Det synes imidlertid å ha vært en temmelig bred oppfatning i bransjen om at TONOs fullmakter ikke innebærer at de kan gi andre tillatelse til å bearbeide musikkverk, og dette har også vært oppfatningen til forhandlingsdirektøren i TONO.
Når den som går i forhandlinger på vegne av TONO, ikke mener at TONO har rett til å gi andre tillatelse til å fremføre bearbeidede musikkverk, kan det neppe sies at avtalen mellom rettighetshaverne og TONO «klart gir uttrykk for» at fullmakten TONO gis er så vidtrekkende som det tingretten la til grunn. På den annen side kan det imidlertid argumenteres for at vi her er utenfor de typetilfellene som spesialitetsprinsippet har som siktemål. Tingretten burde uansett ha adressert problemstillingen, og tatt stilling til spesialitetsprinsippets rekkevidde.
Etter dette trollets syn kan det uansett ikke være avgjørende at det ikke finnes spor av en begrensning i de avtaler som lisenstakerne utleder fra TONO. Hvor vide fullmakter TONO har må avgjøres etter en tolkning av avtale mellom rettighetshaverne og TONO.
TONOs forhandlingsdirektør redegjorde også for at han var kjent med at svært mange artister og konsertarrangører i praksis gjør bearbeidelser i TONO-lisensierte musikkverk. Etter dette trollets syn viser dette behovet for at TONO klargjør sine vedtekter, og viktigheten av at rettighetshaverne selv tar ansvar for å håndheve sine rettigheter der lisenstakerne innretter seg i større utstrekning enn det TONO-lisensen gir rettslig grunnlag for.
Når det gjelder de varemerkerettslige aspektene må det bemerkes at Warner hadde registrert ordmerkene HARRY POTTER: WIZARDS UNITE og HARRY POTTER AND THE PRISONER OF AZKABAN for underholdningstjenester i klasse 41 som også omfatter konsertfremføringer, i god tid før Star gjennomførte sin markedsføring. Dette er etter mitt skjønn noe underkommunisert i dommen.
Det avgjørende for om Star krenker Warners varemerkerett etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b, vil være om omsetningskretsen for tjenester i klasse 41 oppfatter at det foreligger en kommersiell forbindelse mellom den som markedsfører konsertene, og innehaveren av de overnevnte varemerker, sml. blant annet Rt. 2008 s. 1268 (Søtt + Salt) avsnitt 41. I dommen finner vi ikke noen forsøk på å definere omsetningskretsen, men når markedsføringen til Star synes å rette seg mot Harry Potter-entusiaster, bør dette vektlegges i vurderingen av hvordan omsetningskretsen oppfatter markedsføringen.
Det kan spørres om det ikke er navnet Harry Potter som omsetningskretsen vil oppfatte som det mest særpregete elementet både i markedsføringen og i varemerkeregistreringene. Både i markedsføringen til Star og i Warners registrerte ordmerker har de andre ordene enn Harry Potter et mer informativt innhold. Tingretten synes imidlertid å legge avgjørende vekt på at omsetningskretsen ikke vil tro at Warner er delaktig i konsertene til Star, bare fordi Harry Potter navnet brukes. Dette trollet vil bemerke at det i spørsmålet om forvekslingsrisiko ikke er avgjørende om omsetningskretsen har noen forestilling om hvem som er innehaver av merket, jf. Lassen/Stenvik Kjennetegnsrett (2011) s. 318. Det avgjørende er om omsetningskretsen vil tro at det foreligger en kommersiell forbindelse mellom aktører som markedsfører varer og tjenester med ordsammenstillingen Harry Potter.
Når tingretten først konkluderer som den gjør i vurderingen av de opphavsrettslige og varemerkerettslige spørsmålene, gir det etter dette trollets syn god mening å la markedsføringsloven § 25 komme til anvendelse i dette tilfellet. En mindre streng forståelse av de opphavsrettslige og varemerkerettslige problemstillingene, ville fort ført til man ikke trengte å gripe etter generalklausulen.
Dommen er anket, og med det kan både immaterialrettsentusiaster og Harry Potter-entusiaster se frem til nok en trollmannsduell med kappekledde aktører.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar