EU-domstolen avsa 6.10.21 dom i C‑13/20 Top System. Det ble her lagt til grunn at retten til dekompilering av et datamaskinprogram ikke er begrenset til tilfeller hvor formålet er å oppnå interoperabilitet etter programvaredirektivet artikkel 6 (åvl. § 42), men også kan gjøres for å rette feil i programmet etter artikkel 5 (åvl. § 41 første ledd). Dekompilering etter artikkel 5 er imidlertid begrenset til tilfeller hvor dekompilering er nødvendig for å rette feil i programmet.
Sakens bakgrunn
 |
| Foto: Pixabay |
Datamaskinprogrammer som er klare til å kjøres på en datamaskin er imidlertid skrevet i såkalt maskinkode («0» og «1»). For å endre programmet for å rette feil i dette må man i praksis ha tilgang til programmets kildekode, som i praksis ikke gjøres tilgjengelig for kommersielle programmer. Det er imidlertid til en viss grad mulig å reversere prosessen hvor kildekoden oversettes til maskinkode gjennom en prosess med såkalt «dekompilering». Dette gjør det mulig å endre programmet, blant annet for å rette feil.
Slik dekompilering innebærer imidlertid at det fremstilles eksemplar av programmet i endret form. Opphaver har enerett til å fremstille varige og midlertidige eksemplar av et datamaskinprogram etter programvaredirektivet artikkel 4 nr. 1 og enerett til å oversette og bearbeide programmet etter artikkel 4 nr. 2. Slik dekompilering krever derfor samtykke fra opphaver eller et annet rettslig grunnlag.
Programvaredirektivet artikkel 6, som er gjennomført i åvl. 42, gir tillatelse til dekompilering, men bare for å oppnå interoperabilitet med andre programmer. Artikkel 5 nr. 1, som er gjennomført i åvl. § 41 første ledd, gir derimot tillatelse til å endre datamaskinprogrammet der dette er nødvendig for å bruke programmet i samsvar med formålet. Og denne retten til endring omfatter også feilretting.
Top System utviklet datamaskinprogrammer for Selor, et belgisk forvaltningsorgan. I 2008 inngikk Selor en avtale med Top System om utvikling av et nytt datasystem og integrering av Selors programmer i det nye systemet. Det oppsto problemer med det nye systemet, og Selor dekompilerte da deler av programmet for å kunne deaktivere enkelte funksjoner i dette.
Top System anla sak med påstand om erstatning for opphavsrettsinngrep i programmet. Selor anførte at dekompileringen var lovlig i henhold til programvaredirektivet artikkel 6. Belgiske domstoler var imidlertid ikke overbevist om at artikkel 6 var anvendelig i saken. Og da saken sto for cour d’appel de Bruxelles ble det derfor stilt spørsmål til EU-domstolen om dekompilering også kan skje etter programvaredirektivet artikkel 5 og om slik dekompilering i så fall måtte skje med de begrensninger som følger av artikkel 6.
EU-domstolens avgjørelse
EU-domstolen tok utgangspunkt i at enerettene til eksemplarfremstilling og bearbeidelse av et datamaskinprogram i artikkel 4 begrenses av artikkel 5, som gir rett til eksemplarfremstilling og bearbeidelser av et datamaskinprogram der dette er nødvendig for å bruke programmet i samsvar med formålet, inkludert for å rette feil i programmet (avsnitt 31).
 |
Eksempel på en dekompileringsprosess |
Selv om dekompilering ikke er uttrykkelig nevnt blant enerettene i artikkel 4 eller i begrensningene i artikkel 5, er det likevel klart at dekompilering innebærer eksemplarfremstilling og endring av et datamaskinprogram som faller innenfor artikkel 4 og 5 (avsnitt 39–41). Dette innebærer at rettmessig bruker av et datamaskinprogram kan dekompilere dette for å endre feil ved programmet som påvirker normal bruk av dette (avsnitt 42)
Dette endres ikke av at artikkel 6 gir en uttrykkelig rett til dekompilering for å oppnå interoperabilitet (avsnitt 43). Fortalen punkt 20 og 21 (2009/24/EF, punkt 15) angir riktignok at dekompilering etter artikkel 6 bare kan skje under «disse ganske bestemte omstændigheder» som angis i artikkelen. Lest i lys av fortalen punkt 19 og 20, er det imidlertid klart at disse begrensningene bare knytter seg til nødvendigheten av dekompilering for å oppå interoperabilitet (avsnitt 46). Dette støttes av at artikkel 6 nr. 2 og 3 forbyr bruk av informasjon man har fått gjennom dekompilering til andre formål (avsnitt 47). Artikkel 5 og 6 har dessuten ulike formål: Mens artikkel 6 har interoperabilitet som formål, har artikkel 5 som formål å muliggjøre rettmessig bruk av programmet (avsnitt 49).
For det andre fremgår det av forarbeidene til direktivet at formålet med forslaget til artikkel 6, uttrykkelig var å regulere interoperabilitet mellom programmer (avsnitt 50, jf. Generaladvokatens anbefaling avsnitt 59).
For det tredje vil en forståelse av artikkel 5 som utelukker dekompilering, begrense den retten en rettmessig bruker av et datamaskinprogram er gitt til å rette feil i programmet etter artikkel 5 (avsnitt 51).
Programvaredirektivet artikkel 5 gir derfor rett til dekompilering av et datamaskinprogram dersom dette er nødvendig for å rette feil i programmet for å få dette til å fungere i samsvar med formålet.
Dette reiste spørsmål om dekompilering etter artikkel 5 forutsetter at begrensningene i retten til dekompilering i artikkel 6 oppfylles. Artikkel 6 nr. 1 og 2 (åvl. § 42) legger blant annet begrensninger på hvem som kan dekompilere programmet og hvordan de opplysningene som er hentet ut ved gjennom dekompilering kan utnyttes.
Dette besvares benektende av EU-domstolen. Artikkel 6 har et annet formål og rekkevidde enn artikkel 5 (avsnitt 55, jf. 49), og begrensningene som ligger i artikkel 6 får derfor ikke anvendelse ved dekompilering etter artikkel 5.
Artikkel 5 legger imidlertid selv begrensninger på når dekompilering kan skje og hva informasjonen man får gjennom dekompilering kan brukes til. For det første kan dekompilering etter artikkel 5 bare skje for å rette feil i programmet, ikke til andre formål (avsnitt 57)
For det andre må dekompilering etter ordlyden i artikkel 5, være «nødvendig» for å rette feil som forhindrer bruk av programmet i samsvar med formålet (avsnitt 56-61).
For det tredje kan retten til å rette feil reguleres gjennom avtale. Rettighetshaver vil riktignok ikke kunne forby kjøring av programmet eller retting av feil gjennom avtale (avsnitt 65-66). Rettighetshaver vil derimot kunne regulere hvordan feilretting skjer gjennom avtale, for eksempel ved selv å tilby retting av feil, og dermed avskjære brukers rett til å dekompilere (avsnitt 67).
For det fjerde kan informasjon som er oppnådd gjennom dekompilering etter artikkel 5, ikke brukes til andre formål enn feilretting (avsnitt 69).
Immaterialrettstrollets betraktninger
 |
| Foto: Pixabay |
EU-domstolen bekrefter gjennom sin avgjørelse i C‑13/20 Top System at dekompilering etter programvaredirektivet ikke bare kan skje for å oppnå interoperabilitet, men også for å rette feil i programmet.
Dette har vært et omdiskutert spørsmål, og synspunktet har i stor grad vært at artikkel 5 ikke omfatter en rett til dekompilering (se, Rognstad 2019 s. 353 og Schønning 2016 s. 438, motsatt, Bjerke 1994 s. 100-101 og tilsynelatende, Walter og von Lewinsky 2010 s. 155 rn. 5.5.34). Dette begrunnes i at artikkel 6 (§ 42) må anses som en spesialregulering av retten til dekompilering, og at artikkel 5 nr. 1 (§ 41 første ledd) må leses innskrenkende på bakgrunn av denne, slik at dekompilering bare kan skje etter artikkel 6.
EU-domstolen velger motsatt tilnærming: Det er det ingenting i artikkel 5 lest i sammenheng med artikkel 4, som tilsier en slik begrensning. Artikkel 6 stilling som spesialbestemmelse blir da snarere et argument for at artikkel 6 bare regulerer rett til dekompilering for å oppnå interoperabilitet og at dette taler for en rett til dekompilering også etter artikkel 5. Denne løsningen støttes også av hensynet til rettmessige brukere av datamaskinprogrammer, noe EU-domstolen også understreker i avsnitt 51.
Sentralt her er også at retten til feilretting ikke kan fraskrives ved avtale. Retten etter artikkel 5 gjelder bare «[m]edmindre andet udtrykkeligt er fastsat ved aftale» (åvl. § 41 første ledd er derfor også deklaratorisk, jf. femte ledd). Det følger likevel av fortalen til det gamle programvaredirektivet punkt 18 (2009/24/EF, punkt 13) at «handlinger som indlæsning og kørsel, der er nødvendige for anvendelsen af en kopi af et program, som er lovligt erhvervet, herunder rettelse af fejl deri, ikke må forbydes ved aftale». EU-domstolen har tidligere slått fast at handlinger som knytter seg til innlasting og kjøring av programmet ikke kan fraskrives ved avtale (C‑406/10 SAS Institute, avsnitt 59). I Top System slås det nå uttrykkelig fast at dette også gjelder for retten til feilretting (avsnitt 66).
Retten til dekompilering for å rette feil etter programvaredirektivet artikkel 5 er imidlertid ikke ubegrenset. Den mest sentrale begrensingen her er at dekompilering må være «nødvendig». Brukeren har naturligvis ikke rett til dekompilering dersom han er gitt tilgang til kildekoden på annen måte (avsnitt 63). Nødvendighetskravet har også en side til formålet om retting av feil. EU-domstolen definerer i avsnitt 59 feil ved et datamaskinprogram som «en defekt, der påvirker et edb-program, og som er årsagen til, at edb-programmet fungerer forkert».
Selv om rettighetshaver ikke kan forby dekompilering for feilretting i avtalen, vil han imidlertid kunne begrense brukers rett til dekompilering ved å legge til rette for prosedyrer for feilretting i avtalen (avsnitt 67). Dette kan for eksempel skje ved å avtalefeste bestemte prosedyrer for feilretting. Dersom retting likevel ikke skjer innen rimelig tid, må bruker derimot kunne påberope seg retten til å dekompilere for selv å rette.
Et annet spørsmål er om rettighetshaver kan begrense retten til dekompilering gjennom å tilby feilretting, selv om dette ikke er spesifisert i avtalen. EU-domstolen uttaler riktignok i avsnitt 68 at dekompilering uten videre kan skje dersom det ikke er avtalt prosedyrer for feilretting.
Dersom rettighetshaver uttrykkelig har tilbudt feilretting, for eksempel ved å legge ut en «patch» for nedlasting som retter feilen, vil det gjøre at dekompilering ikke lenger er «nødvendig». Det er derimot tvilsomt om bruker av programmet er forpliktet til å gi rettighetshaver mulighet til å rette dersom dette ikke er regulert i kontrakten.
Dersom det derimot har vært kontakt mellom partene og rettighetshaver tilbyr retting, kan dekompilering neppe anses som «nødvendig» i perioden hvor rettighetshaver forsøker å rette feilen. Dersom feilretting ikke har skjedd innen rimelig tid må dekompilering imidlertid anses som «nødvendig», slik at bruker kan dekompilere for selv å rette feilen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar