Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) avsa 2. juli 2020 avgjørelse i en sak som særlig gjaldt spørsmålet om registrerbarheten av stedsnavn som varemerker, og betydningen av den figurative utformingen av merket. I avgjørelsen ble det kombinerte merket ANDALUCÍA, nektet virkning i Norge for en rekke varer og tjenester i klassene 9, 16, 35 og 41. Merket ble søkt av er den lokale turistmyndigheten i Andalucía-regionen i Spania.
Patentstyret hadde opprinnelig nektet merket virkning for samtlige søkte varer og tjenester, da merket ble ansett for å være beskrivende for disse, jf. varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a. Merket ble dermed også ansett for å mangle det nødvendige særpreg, jf. § 14 første ledd, jf. § 70 tredje ledd.
Ved vurderingen etter varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a, tok KFIR utgangspunkt i retningslinjene som ble trukket opp av EU-domstolen i de forente sakene C-108/97 og C-109/97, (Windsurfing Chiemsee), som også ble lagt til grunn av Høyesterett i sak HR-2016-2239-A (ROUTE 66). Etter disse retningslinjene må det først vurderes om merket er kjent for omsetningskretsen som en geografisk stedsangivelse. Hvis svaret på dette spørsmålet er bekreftende, må det vurderes om gjennomsnittsforbrukeren vil, eller i fremtiden kan, forbinde egenskaper ved stedet med egenskaper ved de aktuelle varene eller tjenestene, se avsnitt 18 i KFIRs avgjørelse .
KFIR kom, i likhet med Patentstyret, frem til at Adalucía-regionen er kjent for omsetningskretsen, som både omfattet private sluttbrukere og profesjonelle næringsdrivende som en geografisk stedsangivelse. Ved denne vurderingen ble det særlig vist til at det hvert år reiser ca. 1 million nordmenn til Spania og at regionen Andalucía omfatter populære turistmål som både er kjent som destinasjoner for sol- og strandferier, men i økende grad også som kulturelt reisemål.
Spørsmålet som deretter måtte besvares var om omsetningskretsen, basert på denne kunnskapen, ville forbinde stedsangivelsen Andalucía med egenskaper ved varene og tjenestene som var omfattet av søknaden. Som fremholdt av EU-retten i avsnitt 25 i T-19/04 (Paperlab), må det være en tilstrekkelig direkte og spesifikk forbindelse mellom varemerket og de aktuelle varene eller tjenestene (se avsnitt 16). En slik forbindelse vil blant annet kunne konstateres dersom gjennomsnittsforbrukeren vil forbinde stedsangivelsen som en angivelse av den geografiske opprinnelsen til de aktuelle varene eller tjenestene, eksempelvis som stedet hvor en vare er, eller kunne ha vært, fremstilt, se C-108/97 og C-109/97 (Windsurfing Chiemsee) avsnitt 36. Forbindelsen mellom den geografiske stedsangivelsen og de aktuelle varene eller tjenestene kan imidlertid også bygge på andre tilknytningsmomenter.
Med henvisning til sin gjennomgang av nyere rettspraksis i VM 19/00091 (Snøhetta) avsnitt 17-19, som blant annet omfatter EU-rettens avgjørelse i T-197/13 (MONACO), la KFIR til grunn at registrerbarheten til geografiske stedsangivelser også vil bero «på hvor sterk stedsnavnets assosiasjonsevne er og i hvilken grad det foreligger en «goodwill» i stedsangivelsen eller ikke. Dermed vil forbindelser mellom stedsnavnet og de aktuelle varene og tjenestene som kan påvirke forbrukerens preferanser, eksempelvis ved å fremkalle positive følelser, rammes av bestemmelsen i varemerkeloven § 14 andre ledd».
I denne vurderingen kom imidlertid KFIR til et annet resultat enn Patentstyret. Mens Patentstyret anså det søkte merket for å være beskrivende for samtlige varer og tjenester som var omfattet av søknaden, foretok KFIR en mer konkret vurdering av de aktuelle varene og tjenestene opp mot omsetningskretsens kunnskap om Andalucía (se avsnitt 21–25). I lys av at KFIR hadde konkretisert omsetningskretsens kunnskap om Andalucía til kunnskap om regionenen som reisemål for sol- og strandferier, samt som kulturdestinasjon, ble merket ikke ansett for å være beskrivende for varer og tjenester som ikke hadde noen naturlig tilknytning til disse særtrekkene ved Andalucía. Et samlet KFIR kom derfor frem til at ANDALUCÍA blant annet kunne gis virkning for ulike tekniske og vitenskapelige instrumenter, diverse elektrovarer, kontorrekvisita, tele- og kringkastingstjenester og lotterivirksomhet.
For de øvrige varene og tjenestene, særlig typiske suvenirvarer og tjenester som kan gjelde markedsføring av Andalucía som destinasjon, samt en rekke kulturrelaterte tjenester, delte KFIR seg i et flertall og et mindretall. Et samlet KFIR la til grunn at ordet ANDALUCÍA ville være beskrivende for disse gjenværende varene og tjenestene. Uenigheten mellom flertallet og mindretallet gjaldt spørsmålet om den figurative utformingen av merket. Det som ble vurdert var om den figurative utformingen avledet oppmerksomheten fra den språklige betydningen av ordelementet, på en slik måte at merket som helhet formidler et varig inntrykk som gjør det mulig for gjennomsnittsforbrukeren å skille Innehaverens varer og tjenester fra andres, jf. EU-rettens avgjørelser i T-37/16 (CAFFÈ NERO) avsnitt 42, og T-464/08 (Superleggera) avsnitt 31-34.
Flertallets syn
Flertallet kom frem til at den figurative utformingen av merket ikke hadde disse egenskapene, og uttalte med henvisning til avsnitt 27-29 i EU-rettens avgjørelse i T-476/08 (BEST BUY), at det var mer nærliggende «at bruken av farger og skrifttype i større grad vil fremheve det stedsangivende meningsinnholdet i merketeksten, snarere enn å avlede oppmerksomhet vekk», se avsnitt 31.
Synspunktet blir ikke utdypet nærmere, og det fremstår dermed som uklart hvordan flertallet konkret mente at den figurative utformingen av merketeksten har en slik fremhevende egenskap. Dette trollholdet antar, basert på EU-rettens drøftelsen i avsnitt 27-29 i T-476/08 (BEST BUY), at det er en blikkfangeffekt som KFIR kan ha siktet til i sin uttalelse. Med forbehold om at dette kan være fullstendig skivebom, så kan det være nærliggende å forstå flertallet dit hen at den den figurative utformingen av ANDALUCÍA, på samme måte som BEST BUY, var egnet til å henlede gjennomsnittsbrukerens oppmerksomhet mot merket, og ordelementenes iboende språklige og konseptuelle meningsinnhold, snarere enn å avlede oppmerksomheten fra dette.
Som et støtteargument for sitt syn, viste også flertallet til EUIPOs «Common Communication on the Common Practice of Distinctiveness – Figurative Marks containing descriptive/non-distinctive words» (CP 3), s. 2-5 og 18-22, hvor det fremgår det at bruk av ulike fonttyper eller bruk av farger i merketeksten normalt heller ikke vil tilføre det nødvendige særpreget til et beskrivende tekstelement. Det ble videre vist til følgende eksempel på et ikke-særpreget merke på side 6 i CP 3, som flertallet ikke fant å skille seg nevneverdig fra det søkte merket.
Innehaveren ble heller ikke hørt med at det søkte merket hadde innarbeidet særpreg gjennom bruk, jf. varemerkeloven § 14 tredje ledd andre punktum, en anførsel som flertallet avfeier relativt kort ved å bemerke i avsnitt 34 at bruken «av merket som klager har vist, er ikke tilstrekkelig til å endre utfallet av» flertallets vurdering. Dette trollhodet har ikke hatt tilgang til innarbeidelsesdokumentasjonen som ble fremlagt for KFIR av søkeren, og har derfor ikke grunnlag for å ha noen formening om flertallets konkrete vurdering. På generelt grunnlag må det imidlertid kunne sies at terskelen for innarbeidelse av særpreg for kjente stedsnavn må være høy, selv om terskelen i utgangspunktet vil ligge noe lavere enn terskelen for innarbeidelse av varemerkerettslig vern etter § 3 tredje ledd. I Lassen og Stenvik, Kjennetegnsrett 3. utg. fremholdes det blant annet på side 89, med henvisning til avsnitt 47 i EU-rettens avgjørelse i C-108/97 og C-109/97, (Windsurfing Chiemsee) at:
«For de mer kjente stedsnavn må det først være når ordet har oppnådd en annen betydning enn som stedsnavn (sml. Høyesteretts uttalelser om GULE SIDER […]), at det bør bli tale om å godta det til registrering.»
Flertallet fant heller ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at det søkte merket er registrert i EUIPO, og uttalte om dette at:
«Klager har vist til at merket er registrert i EU. Selv om registreringer av det aktuelle merket i andre jurisdiksjoner kan være relevante, kan ikke flertallet se at dette kan få avgjørende betydning i denne saken. Registrerbarhetsvurderingen i Norge må ta utgangspunkt i hvordan den norske gjennomsnittsforbrukeren oppfatter merket, og for denne fremstår merket som beskrivende og uten særpreg, jf. vurderingen ovenfor», se avsnitt 35.
Mindretallets syn
Til forskjell fra flertallet så var imidlertid mindretallet av den oppfatning at den figurative utformingen tilførte merket tilstrekkelig særpreg til å kunne gis virkning, uhindret av varemerkeloven § 14. Dette synspunktet er nærmere begrunnet i avsnitt 37 hvor det heter at:
«Etter mindretallets syn har den konkrete skrifttypen et mer artistisk uttrykk i form av tydelige penselstrøk, og fremstår dermed ikke som en alminnelig standardisert fonttype, men er mer iøynefallende. Sammensetningen av farger fremstår heller ikke tilfeldig, men kan oppfattes som å følge regnbuens fargesammensetning. Mindretallet er av den oppfatning at gjennomsnittsforbrukeren uten videre vil identifisere dette som regnbuens rekkefølge av farger, hvilket gjør det egnet til å feste seg i bevisstheten i møte med merket, og som dermed vil kunne skille klagers merke fra andres. Etter mindretallets vurdering vil kombinasjonen av den grafiske utformingen av merketeksten og fargesammensetningen etterlate et inntrykk som er lett å huske hos gjennomsnittsforbrukeren av merket som noe mer enn bare et beskrivende merke, men som en angivelse av en kommersiell opprinnelse.»
Dette trollhodets bemerkninger
Selv om dette trollhodet i og for seg er enig i mindretallet i at den valgte skrifttypen ikke er en standardfont, og at den har et visst artistisk preg, så fremstår ikke den konkrete utnyttelsen av det artistiske spillerommet som slående. Dette trollhodet er også noe usikkert på hvor stor betydning det skal ha for vurderingen etter varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a at fargevalget ikke fremstår som tilfeldig, all den tid det er omsetningskretsens oppfatning av merket, og ikke prosessen knyttet til merkeinnehaverens utforming av merket, som er det relevante vurderingstemaet etter bestemmelsen. I prinsippet så er også dette trollhodet åpen for en tanke om at fargekombinasjoner kan være egnet til å kommunisere et selvstendig meningsinnhold som kan bidra til særpreg og at regnbuens farger i den aktuelle saken muligens er noe mindre beskrivende enn for eksempel kombinasjonen av rød og gult (det spanske flagget). Bruk av regnbuens farger i markedsføring er imidlertid relativt utbredt, og vanlige konnotasjoner til regnbuen som fred, mangfold, toleranse og kjærlighet er også konnotasjoner som det vil være naturlig å spille på i markedsføringen av reisedestinasjoner, slik som i dette hjemlige eksempelet visit Oslo.
Søksmålsfristen etter varemerkeloven § 52 er ikke utløpt, slik at endelig punktum fortsatt ikke er satt i saken, og immaterialrettstrollet venter i spenning på fortsettelsen. For det tilfelle at søkeren skulle velge å ikke bringe saken inn for domstolene, slik at flertallets ord blir det siste i saken, så vil søkeren eventuelt kunne vurdere om ikke en fellesmerkeregistrering, jf. varemerkeloven § 14 fjerde ledd, jf. § 1 andre ledd vil kunne være en aktuell mulighet.
Som en tilleggsopplysning som neppe er kjent for den norske omsetningskretsen, og som derfor trolig ikke er relevant for den rettslige vurderingen etter varemerkeloven § 14, kan det nevnes at immaterialrettstrollet har en fjern huleboende slektning i Andalucía, nærmere bestemt Indalo fra «Los Letreros» hulen i Almeria. En skikkelig artigkar som var kjent for å vandre rundt med regnbuen over hodet. Ryktene skal ha det til at han er blitt litt av en lokalkjendis siden forrige huletreff, og at han blant stadig avbildes i t-skjorter, kopper, postkort, nøkkelringer og andre suvenirer som selges i regionen. Kanskje tiden snart er inne til å avlegge ham et besøk?
Torger Kielland var del av flertallet i avgjørelsen, og har ikke bidratt til utformingen av innlegget.
