Også i år
presenterer Immaterialrettstrollet oppsummeringer med de viktigste hendelsene
fra året som gikk innenfor de fremste immaterialrettsjangrene (opphavsrett,
patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett). I disse
årsoppsummeringene vil de ulike immaterialrettstrollene gjøre et selektivt
tilbakeblikk på de viktigste endringene på lovgivningssiden, og de viktigste
sakene fra norsk og internasjonal rettspraksis. Vi mottar som vanlig gjerne
tips til hvordan gjøre spalten bedre: iptrollet@gmail.com.
ªSkogstroll" av Theodor Kittelsen (1846-1914) |
I denne
artikkelen gis et tilbakeblikk på noen av disse høydepunktene, også i år med
hovedvekt på norsk praksis. Av naturlige årsaker er det ikke mulig å dekke alle
saker eller alle prinsipielle spørsmål i saker som omtales. Det er derfor gjort
et selektivt utvalg med hovedvekt på de sakene og spørsmålene som er av mest
prinsipiell betydning i tiden fremover.
Noen klare
utviklingstrekk er ikke så lett å se i år, men et trekk er at miljø- og
bærekrafthensyn – som i samfunnsdebatten for øvrig – stadig oftere blir bragt
på banen også i immaterialrettssaker. Videre var det svært mange avgjørelser
knyttet til bruksplikt i året som gikk, og det er etter hvert blitt ganske så
tydelig at skillet mellom faktisk bruk og varemerkerettslig bruk er to
forskjellige ting. Grensegangen er likevel fremdeles nokså uklar i en del
tilfeller.
Norsk og
internasjonal lovgivning
Som omtalt i
oppsummeringen av kjennetegnsrettsåret 2018 er prosessen med å gjennomføre
endringer i varemerkeloven, tolloven mv. underveis. Det var få nyheter fra
denne prosessen i 2019, men Justis- og beredskapsdepartementet har nå i februar
2020 omsider fremmet et lovforslag (Prop. 43 LS (2019 –2020) som ventes
behandlet av Stortinget før sommeren. Forslaget tar blant annet sikte på å gjennomføre
EUs nye varemerkedirektiv (2015/2436/EF) og en forenklet fremgangsmåte
for tollmyndighetenes tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopivarer etter
EUs modell. Departementets lovforslag er i hovedsak i samsvar med
høringsforslaget som ble sendt ut i 2018, men etter innspill fra en rekke
høringsinstanser har departementet valgt å fjerne forslaget om å endre
partsforholdet i saker for domstolene knyttet til KFIRs avgjørelser om
innsigelse og administrativ overprøving som vil kunne innebære at en registrert
rettighet oppheves. Dette betyr at staten v/KFIR fremdeles vil være motpart ved
slik etterfølgende domstolsprøving, og departementet peker på at konsekvensene
av en endring på dette området må utredes nærmere før et endringsforslag blir
aktuelt. Dette immaterialrettstrollet er av den oppfatning at det opprinnelige
forslaget i høringsutkastet ville hatt gode grunner for seg da det kan bidra
til å ansvarliggjøre partene i slike saker i større grad, noe som igjen vil
kunne bidra positivt for sakens opplysning.
2019 ble også et
avgjørende år i historien om Storbritannias utmelding av EU (Brexit). Etter at
det britiske Underhuset etter en svært seigpint affære stemte for den
fremforhandlede Brexit-avtalen med EU 22. oktober, ble Storbritannia formelt
utmeldt av EU 31. januar i år. Utmeldelsen innebærer at Storbritannia fremdeles
vil være en del av unionen frem til utløpet av overgangsperioden 31. desember
2020. I overgangsperioden vil registrerte og søkte EU-varemerker fortsette å
gis virkning i Storbritannia. Etter dette vil alle innehavere av registrerte EU-varemerker
som omfatter Storbritannia automatisk få tildelt en tilsvarende nasjonal
varemerkerettighet for Storbritannia. Dette gjelder også for internasjonale
varemerkeregistreringer gjennom Madrid-systemet hvor EU er utpekt. UKIPO har for
øvrig laget en utførlig gjennomgang av de immaterialrettslige konsekvensene avBrexit som alle norske rettighetshavere med virksomhet i Storbritannia
bør få med seg.
Det kombinerte merket APPEAR TV (reg.nr. 251877)
Kilde: Patentstyret
|
Norsk praksis
En av de
viktigste varemerkesakene i året som gikk var den såkalte Appear TV-saken* som
ble behandlet både i lagmannsretten og av Høyesterett. Saken stod mellom Appear
TV AS og Video Communication Services AS (VCS), tidligere Telenor Digital AS.
Hovedspørsmålet i saken var opprinnelig om VCS’ domenenavn appear.in og appear.no
gjorde inngrep i Appear TVs varemerker. VCS hadde på sin anført at Appear TV
sine varemerker måtte kjennes ugyldig, noe de hadde fått medhold i av
tingretten.
I sin avgjørelse
av 5. april 2019 kom Borgarting lagmannsrett i LB-2017-174735 til at
både ordmerket APPEAR og det kombinerte merket APPEAR TV måtte opprettholdes
(omtalt av IP-trollet her). Etter lagmannsrettens syn innehadde merket
det nødvendige særpreg for videokonferansetjenester i klasse 9, og var ikke
beskrivende. Videre konkluderte lagmannsretten med at VCS’ domenenavn appear.in
og appear.no var forvekselbare både med ordmerket APPEAR og det kombinerte
merket APPEAR TV. Domenenavnene utgjorde derfor varemerkeinngrep etter
varemerkeloven § 4 (1) bokstav b). Appear TV fikk også medhold i kravet om at
domenenavnene appear.in og appear.no må overføres til selskapet etter varemerkeloven
§ 59.
Avgjørelsen ble
påanket, men det var kun spørsmålet om overdragelse av domenenavn som ble
tillatt fremmet for Høyesterett. Høyesteretts avgjørelse kom i slutten
av november 2019 (omtalt av IP-trollet her), og gjaldt i
praksis kun det internasjonale domenenavnet appear.in ettersom appear.no
tidligere var blitt tatt ut av bruk og overført til Appear TV.
Spørsmålet
Høyesterett tok stilling til var om det utenlandske domenenavnet appear.in, som
benyttes globalt, skulle overføres til varemerkeinnehaver Appear TV for å
forhindre varemerkeinngrep. Etter vml. § 59 kan retten «i den utstrekning det
finnes rimelig» gi pålegg om forebyggende tiltak for å hindre videre
varemerkeinngrep. I forarbeidene til bestemmelsen nevnes overføring av
domenenavn som et eksempel på et slikt tiltak. Når det er domenenavn som utgjør
inngrepet, fremgår det at enten sletting eller overføring som regel vil være
det mest hensiktsmessige forebyggende tiltaket, jf. Prop. 81 L (2012–2013) side
121.
Høyesterett
konkluderte deretter med at «Så lenge det er domenenavnet i seg selv som utgjør
inngrepet [i varemerkene, red. anm.], har jeg vanskelig for å se at virkningen
i utlandet gjør pålegget uforholdsmessig. I så fall ville det i praksis være
umulig å sette en effektiv stopper for bruk av domenenavn som krenker
varemerkerettigheter. … Med mindre domenenavnet legges dødt, står valget i
realiteten mellom overføring til rettighetshaver eller fortsatt
varemerkeinngrep». Avgjørelsen var enstemmig.
En annen
interessant varemerkeavgjørelse var Borgarting lagmannsretts avgjørelse i den
såkalte iPhone-saken (LB-2018-62352) om varemerkebruk mellom
produsenten Apple, Inc. og reparatør Henrik Huseby. Huseby driver selskapet PCKompaniet
som blant annet tilbyr uautorisert reparasjon av iPhone-mobiltelefoner fra
Apple.
Apples eplelogo (norsk varemerkereg.nr.: 217659). Kilde: Patentstyret |
Apple hadde gått til søksmål med krav om destruksjon av importerte iPhone 6/6S-mobiltelefonskjermer som Huseby/PCKompaniet hadde importert fra Kina. Ifølge Huseby er skjermene «refurbished» (sammensatt av originale og uoriginale deler). Samtlige skjermkomponenter var merket med Apples «eplelogo» på innsiden av dekslene. Logoene var imidlertid tusjet over da tollen beslagla skjermene ved innførsel til Norge. Tildekkingen kunne enkelt fjernes med sprit. I motsetning til Oslo tingrett (avgjørelse omtalt av IP-trollet her) konkluderte lagmannsretten med at det dreide seg om ulovlige kopivarer, og at innførselen av disse varene utgjorde varemerkebruk etter vml. § 4, og følgelig varemerkeinngrep. Det ble ikke ansett avgjørende at logoene var tildekket, og ettersom tildekkingen enkelt kunne fjernes var det uansett ikke aktuelt med noen innskrenkende tolkning av bestemmelsen. Som nærmere kommentert av dette immaterialrettstrollet her, innebærer lagmannsrettens avgjørelse etter undertegnedes syn en viktig korrigering av tingrettens nokså oppsiktsvekkende avgjørelse.
Saken er senere
anket av Huseby og tillatt fremmet av Høyesterett. Flere har tatt til orde
for at Høyesterett i større grad må legge vekt på miljøhensyn (gjenbruk av
deler) i saken (se blant annet her og her). Det skal derfor bli høyst interessant å se hva
Høyesterett kommer frem til. Selv om undertegnede har vært kritisk til enkelte
av lagmannsrettens vurderinger er det vanskelig å se hvordan miljøhensyn
eventuelt skal kunne tilsi at importen av de tildekkede skjermene i denne konkrete
saken skal anses lovlig, i hvert fall uten at varemerkene fjernes permanent. I
motsatt tilfelle vil dette i praksis etterlate varemerkeinnehavere som Apple
uten vern mot ulovlige kopivarer i svært mange tilfeller.
Saken vil
behandles av Høyesterett i slutten av mars i år.
Bank Norwegians logo (varemerkereg.no. 283386 Kilde: Patentstyret |
Avgjørelsen er
anket og skal opp for Borgarting lagmannsrett sent i april 2020.
I tillegg til
den allerede omtalte Appear TV-saken var det flere avgjørelser om særpreg i
året som gikk. I den såkalte Never Stop Exploring-saken opphevet Oslo tingrett KFIRsavgjørelse vedrørende sportsutstyrsprodusenten The North Face sitt flerordsmerke
NEVER STOP EXPLORING (18-122322TVI-OTIR/02). Avgjørelsen er omtalt av
IP-trollet her. I motsetning til KFIR mente tingretten at merket hadde
varemerkerettslig særpreg for blant annet ryggsekker, klær og salgstjenester
relatert til camping og friluftsliv. Etter rettens syn avkrever (det engelske
tekstelementet i) merket en viss fortolkningsprosess hos
gjennomsnittsforbrukeren. Til tross for at merket kunne forbindes med positive
assosiasjoner til friluftslivet dannet ordene i merket etter rettens syn «et
ganske slående uttrykk» som var egnet til å angi kommersiell opprinnelse.
I desember kom
også lagmannsretten til samme resultat som tingretten og fant at kravet om
særpreg i vml. § 14 (1) andre setning var oppfylt (LB-2019-54145). Etter
lagmannsrettens syn var «er korte og konsise formen og intensiteten i uttrykket
momenter som trekker i retning av at kravet til særpreg er oppfylt». Videre var
lagmannsretten ikke enig med staten i at gjennomsnittsforbrukeren umiddelbart vil
forstå betydning av slagordet og dettes relasjon til de aktuelle produktene. Det
var også et moment i retning av at merket hadde særpreg at det var registrert i
andre jurisdiksjoner (særlig jurisdiksjoner som Norge naturlig sammenlignes med
som EU, Sveits og Island) selv om det har begrenset betydning.
Også KFIR har
avsagt en rekke interessante avgjørelser om særpreg i året som gikk, herunder særlig
19/15 (F) omtalt av IP-trollet her, 18/48 (3D-merke - inhalator)*,
19/17 (Pret A Manger) omtalt av IP-trollet her, og de relaterte sakene
19/77 og 19/78 (Santa Cruz)*. Flere av disse avgjørelsene er anket, noe som lover
godt for neste års oppsummering.
Fjällrävens logo (norsk varemereg.nr. 184242).Kilde: Patentstyret |
Kjennetegnsrettsåret
2019 inneholdt også en rekke tingrettsavgjørelser om bruksplikt. I G1000-saken*
ga Oslo tingrett KFIR medhold i at Fjällrävens ordmerke G1000 måtte slettes i
medhold av varemerkeloven § 37 (avgjørelse omtalt av IP-trollet her).
Etter denne bestemmelsens (1) første setning skal et varemerke slettes dersom «reell
bruk av merket ... har vært avbrutt i fem år i sammenheng», noe tingretten var
enig med KFIR i at hadde vært tilfellet. Merket var registrert for blant annet
klasse 25 (klær, fottøy og hodeplagg), og kravet om sletting ble fremsatt av et
selskap som ville ha merket fjernet for å kunne registrere det forvekselbare
merke G10 for de samme typene varer. Selv om merket faktisk var brukt på Fjällrävens
klær kom retten til at det ikke utgjorde bruk i varemerkerettslig forstand
fordi betegnelsen G1000 etter rettens oppfatning ikke utelukkende vil oppfattes
som en kommersiell opprinnelsesindikator for Fjällräven.
Avgjørelsen er
anket og skal opp for Borgarting lagmannsrett i mai 2020.
I Oslo tingretts
avgjørelse av 3. desember 2019 i den såkalte Svane*-saken (19-008870TVI-OTIR/07)
ble Ekornes AS’ registrerte varemerke SVANE opprettholdt for «møbler» i klasse
20. Det danske selskapet TMK A/S, som blant annet leverer kjøkken under
varemerket SVANE KJØKKENET, hadde krevd delvis sletting av SVANE under anførsel
av at varemerket utelukkende var brukt for soveromsrelaterte varer og ikke
møbler generelt. Tingretten kom imidlertid til at bruksplikten var oppfylt og
opprettholdt registreringen i sin helhet. Avgjørelsen er anket.
Også Oslo
tingretts avgjørelser i TOSLO-2018-0172447 av 20. mars 2019 (Sherlock) og 19-025824TVI-OTIR/01
(AIWA)* gjaldt spørsmål om bruksplikt etter vml. § 37. I Sherlock-saken ble
Apple, Inc. sitt varemerke SHERLOCK i klasse 9 for dataprogrammer kjent ugyldig
som følge av at merket ikke hadde vært i «reell» bruk. Sherlock-programmet
hadde i en periode frem til 2007 vært installert i Apple sine Mac-maskiner.
Vederlagsfri tilrettelegging for å kunne laste ned programmet i tiden etter
dette til bruk i eldre datamaskiner ble ikke ansett som «reell» bruk, og det ble
heller ikke ansett sannsynliggjort noen form for markedsføring, vedlikehold
eller oppdatering av Sherlock i denne etterfølgende perioden. KFIRs vedtak om
sletting av SHERLOCK ble dermed opprettholdt.
I AIWA-saken ble
en bedriftsintern planlegging uten noen form for ekstern eksponering av de
opprinnelige AIWA-merkene ikke ansett å oppfylle kravet til «reell» bruk.
Heller ikke andre enn innehaverens bruktsalg av AIWA-produkter ble ansett som
bruk i næringsvirksomhet i regi av, eller etter samtykke fra, innehaveren. Selve
kjøpet av en varemerkeportefølje som inneholdt AIWA-merkene ble heller ikke
ansett som bruk, og retten anså heller ikke det faktum at forhandlingene om
kjøp av porteføljen hadde vært komplekse (dekket mange ulike rettighetshavere i
jurisdiksjoner) og langvarige som rimelig grunn for unnlatt bruk. KFIRs avgjørelser
om sletting av merkene ble dermed opprettholdt.
JALLA JALLAXXXXXX fra bryggeriet O.Mathiesen
Foto: O. Mathiesen (fra Vårt Oslo)
|
I Jallasprite-saken
var spørsmålet også for Oslo tingrett i hovedsaken blant annet om bruken av det
opprinnelige Jallasprite-navnet innebar varemerkeinngrep i Coca Colas varemerke
SPRITE etter varemerkeloven § 4 (1) og (2). Avgjørelsen er omtalt av IP-trollet her. Tingretten konkluderte først med at
SPRITE var velkjent og at Jallasprite- navnet gjorde inngrep i dette etter vml.
§ 4 (2). O. Mathiesen måtte derfor forbys å bruke merket etter vml. § 57. Coca
Cola fikk også medhold i at O. Mathiesen måtte merke om flasker påført Jallasprite-navnet
samt fjerne gjenstående flasker som bærer navnet fra handelen og destruere
frittstående Jallasprite-etiketter og markedsføringsmateriell etter vml. § 59. Så
vidt dette immaterialrettstrollet kjenner til er saken ikke anket av O.
Mathiesen.
I den såkalte Monster-saken*
kom Oslo tingrett i sin avgjørelse av 15. mars 2019 (TOSLO-2018-138856) til at Manimals
slagord «Unleash the instinct within you» ikke gjorde inngrep i Monsters
registrerte UNLEASH-ordmerker, herunder slagordet UNLEASH THE BEAST som
benyttes av den amerikanske energidrikkprodusenten Monster. Retten la vekt på
at til tross for at «Unleash» er et engelsk begrep og et sentralt element i
merket, så er det en relativt kjent betegnelse på å slippe noe fri/løs i
omsetningskretsen. Retten la også vekt på at resten av merket var visuelt
ulikt. Monster hadde også anført at merket var velkjent og at Manimals bruk av «Unleash
the instinct within you» ville assosieres med deres UNLEASH-ordmerker etter
vml. § 4 (2), men fikk heller ikke medhold i dette.
Når vi først er
inne på innarbeidelse nevner vi også Oslo tingretts avgjørelse av februar 2019 i
den såkalte Stortorvet Gjestgiveri-saken. Olav Thon-gruppen fikk medhold i at
Hamar-restauranten Stortorvet Gjestgiveris markedsføring under dette navnet var
i strid med Thon-gruppens vern etter mfl. § 25 som innehaver av
Oslo-restauranten Stortorvets Gjæstgiveri. De fikk imidlertid ikke medhold i at de hadde innarbeidet denne betegnelsen som sitt varemerke (eller at det forelå noen krenkelse av dette merket) under
henvisning til at det merket består av to alminnelige begreper.
Også KFIR har
avsagt en rekke interessante avgjørelser om varemerkeinngrep i året som gikk,
herunder særlig 19/7 (3 T Bygg) omtalt av IP-trollet her og 19/89 (OC).
Fra norsk
praksis skal vi også ta med KFIRs avgjørelse i den såkalte Highasakite-saken
som gjaldt eierforholdet til ordmerket HIGHASAKITE (omtalt av IP-trollet her). KFIRs flertall kom her til
motsatt resultat av Patentstyret og konkluderte med at rettighetene til
bandnavnet tilhørte vokalist Ingrid Helene Håvik alene, og ikke den tidligere
bandbesetningen i fellesskap gjennom selskapet Highasakite DA. Sentralt i
avgjørelsen står spørsmålet om det kan oppstilles, og i så fall hva som nærmere
ligger i, et krav om uttrykkelig avtale for overgang av industrielle
rettigheter som f.eks. varemerker. Dette immaterialrettstrollet er nok enig med
KFIRs mindretall i at også overgang av slike rettigheter må følge grunnleggende
avtalerettslige prinsipper, med andre ord at det sentrale spørsmålet i saken er
hvorvidt Håvik har opptrådt slik at det ga de øvrige bandmedlemmene en rimelig
grunn til å tro at de hadde fått del i retten til ordmerket HIGHASAKITE.
Praksis fra
EU-domstolen
Svenskt Tenns MANHATTAN EU-varemerke (reg.no. 010540268). Kilde: EUIPO |
Også
EU-domstolen har hatt flere interessante kjennetegnsrettslige saker til
behandling i 2019. En av de mest omtalte er C-21/18 Textilis hvor spørsmålet
var om et tegn som består av et 2D-dekorativt motiv, som kan brukes på et
2D-produkt som stoff, utelukkende består av varens form ("exclusively of
the shape") jf. varemerkedirektivet artikkel 7 (1) bokstav e) nr. iii).
Bestemmelsen tilsvarer registreringshindringen i vml. § 2 (2). Det aktuelle MANHATTAN-merket
bestod av uttrekk fra kart over Manhattan, New York som var bearbeidet grafisk
og brukt på tekstiler og papir av innehaveren Svenskt Tenn AB (en kjent interiørbutikk
i Strandvägen i Stockholm). EU-domstolene kom til at direktivets artikkel 7 (1)
bokstav e) nr. iii) ikke var til hinder for registrering i dette tilfellet.
EU-domstolen pekte blant annet på at selv om merket inneholder linjer og
konturer som danner omrisset av kartene, så inneholder det samtidig dekor- og
ordelementer som MANHATTAN, som er plassert mellom disse omrissene. Hvorvidt de
grafiske elementene hadde opphavsrettslig vern var også uten betydning for om
merket utelukkende består av en form.
I sak C-705/17 ROSLAGSÖL
hadde EU-domstolen nok en gang fått referert spørsmål fra svenske domstoler. Saken
gjaldt virkningen av unntaksanmerkninger i nasjonale varemerkeregistre ved
vurderingen av merkets beskyttelsesomfang (omtalt av Immaterialrettstrollet
her). Saken hadde sin bakgrunn i en svensk varemerkesøknad for
ordmerket ROSLAGSÖL. Dette hadde blitt avslått på grunn av forvekslingsfare med
en tidligere registrering av det kombinerte merke: ROSLAGS PUNSCH. Det eldre merket
inneholdt en unntaksanmerkning om at registreringen ikke gir enerett til selve betegnelsen
"ROSLAGSPUNCH". Anmerkningen ble i sin tid ansett som påkrevd fordi "Roslag"
er en region i Sverige og "Punsch" er beskrivende for alkoholholdige
drikker i klasse 33.
EU-domstolen la
til grunn at varemerkedirektivet artikkel 4 (1) bokstav b) skal tolkes slik at
den er til hinder for nasjonale ordninger der anmerkninger får den virkning at
merkeelementer som er omfattet av anmerkningene ekskluderes fra
helhetsvurderingen som skal foretas ved fastsettelsen av om det foreligger
forvekslingsfare. Artikkel 4 (1) bokstav b) kan heller ikke tolkes slik at det
på forhånd, og med permanent virkning, skal kunne bestemmes at et slikt element
som er omfattet av en anmerkning uten videre skal tillegges mindre betydning
ved vurderingen.
Saken i C-690/17
ÖKO-Test Verlag gjaldt det tyske testinstituttet ÖKO-Test sitt registrerte
varemerke som blir benyttet i forbindelse med publisering av testresultater for
ulike varer (såkalt kvalitetsmerke). Dr. Liebe er en tysk produsent av tannkrem
som hadde vunnet en tidligere test og derfor inngått en lisensavtale om bruk av
kvalitetsmerket. Dr. Liebe fortsatte imidlertid å bruke merket også etter at en
ny tannkremtest var publisert i 2008, noe som førte til at ÖKO-Test saksøkte
Dr. Liebe for varemerkeinngrep. Det første spørsmålet EU-domstolen måtte ta
stilling til var om det kan nedlegges forbud mot bruk etter direktivet artikkel
5 (1) (identiske eller forvekselbare merker) selv om merket ikke er brukt på
samme eller likeartede varer. Det følger av tidligere praksis fra EU-domstolen,
blant annet i C-1795 Daimler, at det unntaksvis kan nedlegges forbud etter
denne bestemmelsen ved ikke-likeartede varer/tjenester dersom det foreligger en
særlig link mellom tredjepartens tjenester og varene som merket er registrert
for. I denne saken drev Dr. Liebe og ÖKO-Test med ulike former for
næringsvirksomhet og det forelå ingen «link» mellom disse. ÖKO-Test kunne
dermed ikke påberope seg varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5
(1).
Det andre
spørsmålet var om ÖKO-Test, som anses velkjent i Tyskland, kan motsette seg bruk
av sitt kvalitetsmerke eller lignende merker på varer som verken er av samme
eller lignende art som det kvalitetsmerket er registrert for etter
varemerkedirektivet artikkel 5 (2). Dette besvarte EU-domstolen bekreftende, og
pekte på at tyske domstoler særlig må vurdere hvorvidt Dr. Liebes bruk av
ÖKO-Test sitt kvalitetsmerke innebærer en urimelig utnyttelse av dets særpreg
eller renommé, eller om det foreligger en rimelig grunn for Dr. Liebe til å
bruk merket.
Red Bulls varemerker EUTM002534774 og EUTM009417668 |
EU-domstolen var
enig med Underretten, og viste til at registrering av varemerker forutsetter at
det gjengis grafisk på en måte som sikrer at "the subject matter and scope
of the protection sought are clearly and precisely determined". Dette var
ikke tilfellet ved en angivelse av to eller flere farger, angitt abstrakt og
uten konturer, som ikke ga forutsigbarhet for hvilke kombinasjoner som var
dekket av registreringen. Det hjalp ikke at merkene var supplert med en verbal
beskrivelse, når heller ikke denne var egnet til å sikre forutsigbarhet rundt
innholdet og omfanget av beskyttelsen. Dersom man tillot registret merker som
åpnet for en rekke kombinasjoner, ville ikke opprinnelsesgarantifunksjonen være
sikret, og andre aktører ville ikke settes i stand til å avgjøre rekkevidden av
vernet som var tildelt ved registreringen. Det var ikke feil av Underretten å
legge vekt på den faktiske bruken av merket og de ulike kombinasjoner som denne
bruken illustrerte. Det kan altså se ut som Red Bull må vinke farvel til sine
to fargekombinasjonsmerker.
Andre
avgjørelser som kan nevnes fra EU-domstolen fra året som gikk er avgjørelsene i
C-578/17 Hartwall (klar og presis gjengivelse), C-629/17 Adegaborba (beskrivende
varemerke), samt EUIPO Cancellation Divisions avgjørelse om å kjenne merket BIG
MAC ugyldig i EU som følge av at McDonalds ikke hadde bevisst reell bruk (nokså
strengt/omfattende for EU-varemerker).
Annet
Som tidligere år
inneholdt også nyhetsbildet i 2019 en rekke profilerte varemerkesaker som aldri
kom for domstolene, inkludert en rekke friske utspill og lanseringer (som
f.eks. denne).
Det er imidlertid liten tvil om at det var NSBs navneendring til VY og særlig de
påfølgende konfliktene med kommunikasjonsbyrået VY Communications AS og selskapet
Leve Hytter AS (som markedsfører hytter under betegnelsen «VY») som fikk mest
oppmerksomhet. Striden med kommunikasjonsbyrået VY Communications skulle
egentlig opp for Oslo tingrett sent i fjor, men i tolvte time inngikk partene forlik.
En annen
konflikt som fikk mye oppmerksomhet, var striden mellom SHE Invests og DNB
knyttet til bruken av emneknaggen #huninvesterer som nå står sentralt i DNBs
kvinnekampanje. SHE hevdet imidlertid at emneknaggen er deres
varemerke, og viste til at de etter en mislykket samarbeidsdialog med DNB hadde
gitt banken klar beskjed om at de ikke fikk bruke emneknaggen i sin
markedsføring. Så vidt dette immaterialrettstrollet kan se benyttes #huninvesterer
fremdeles av DNB, så det gjenstår å se om saken får rettslig etterspill.
Loen Skylift AS' varemerkereg.no 305892 (tilsvarende 306974). Kilde: Patentstyret |
Patentstyret kunne
videre rapportere om at antallet varemerkesøknader/utpekninger i Norge holdt seg stabilt i 2019 (ca. 17 250 søknader). Det rapporteres også om en liten nedgang i varemerkesaker fra norske søkere, samtidig som det var en liten oppgang i antallet registrert merker i 2019 (ca. 2000 flere
enn 2018).
*Artikkelforfatter
Julius Berg Kaasin har i tom. september 2019 vært ansatt i Zacco og er fra 1.
januar 2020 ansatt i GjessingReimers. Begge selskapene har vært involvert i
flere av de omtalte sakene. Artikkelforfatteren representerte selv Monster,
Inc. i saken mot Manimal AS. Øvrige immaterialrettstroll som har vært involvert
i de gjennomgåtte sakene har ikke medvirket til denne oppsummeringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar