EU-domstolen publiserte 19.12.19 sin avgjørelse i C-263/18 Tom Kabinet, hvor det legges til grunn at tilgjengeliggjøring av e-bøker for nedlasting ikke er spredning etter infosocdirektivet artikkel 4, men må sees som en overføring til allmennheten etter artikkel 3. Opphavers rett til spredning i e-bøker og digitale produkter etter infosocdirektivet er derfor ikke gjenstand for digital konsumpsjon. Digitale produkter kan derfor ikke videreselges uten samtykke fra rettighetshaver. Emile Schjønsby-Nolet kommenterer.
Konsumpsjon er et rettsinstitutt som forklarer noe ganske grunnleggende i opphavsretten – adgangen til å videreselge tingene du har kjøpt. Utgangspunktet er at det er opphaver som har rett til å selge fysiske eksemplarer av som opphaver har stiftet eiendomsrett i. Dette kalles gjerne spredningsretten.
Opphavsretten er grunnleggende sett en enerett. Under hensynet til fri flyt av varer, operer man i Europa med en regel om at opphaver mister eneretten til spredning av et eksemplar når det selges eller på annen måte spres til en mottaker. Kjøperen kan derfor fritt videreselge sitt eksemplar av verket. Sagt med andre ord: Konsumpsjon innebærer ganske enkelt at mottaker konsumerer opphavers rett til videresalg når mottaker lovlig stifter eiendomsrett i et eksemplar av f.eks. en bok.
Tom Kabinets forretningsmodell baserte seg på å videreselge e-bøker innenfor en privat «leseklubb» med privatpersoner og offisielle forhandlere, der forutsetningen var at den som videresolgte e-boken slettet sitt eksemplar med et digitalt vannmerke. Forretningsmodellen ble av Nederlands Uitgeversverbond (NUV) og Groep Algemene Uitgevers (GAU) ansett som ulovlig, og begjærte derfor midlertidig forføyning mot Tom Kabinet. For å avklare saken stilte Rechtbank Den Haag spørsmål til EU-domstolen om digital tilgjengeliggjøring falt under spredning i infosocdirektivet artikkel 4(1), og om opphavers spredningsrett i så tilfelle var gjenstand for konsumpsjon.
Et gjengående problem for EU-domstolen er de mange språklige nyansene i juridiske begreper på forskjellige språk. «Eksemplar» kan oversettes til både «copy» eller «reproduction» på engelsk, mens det på fransk vil oversettes «exemplaire medium». Der den norske (og danske) forståelsen av «eksemplar» er konseptuelt lik den franske, er forskjellen på en «copy», «reproduction» og «a copy of a work» ikke like klar på engelsk. Hvordan dette kan materialiserer seg i praksis kan man se i f.eks Allposters C-419-13 avsnitt 19 og 39. Mangelen på en harmonisert forståelse av «copy»/«eksemplar» er kilden til at det var usikkerhet om en nedlastet digital fil kan anses som et «digitalt eksemplar» som derfor også kan bli utsatt for konsumpsjon.
C-263/18 Tom Kabinet må sees som et utviklingsledd som springer ut av C-128/11 UsedSoft, hvor EU-domstolen godtok digital konsumpsjon av programvare, forutsatt at det var snakk om et fullverdig «salg» og at første mottakers egen tilgang til eksemplaret opphører etter videresalget jfr. C-128-11 UsedSoft avsnitt 70 og 78.
UsedSoft-avgjørelsen var sterkt kritisert i litteraturen fra starten. Likevel var konsensusen at verken internasjonale eller europeiske kilder tilsa at man skulle kunne godta digital konsumpsjon innenfor rammen av andre direktiver, blant annet på grunn av EU-domstolen sin egen presisering av at programvaredirektivet var lex specialis.
Tegn på at EUD ikke ville godta digital konsumpsjon for andre varer enn for datamaskinprogrammer så man allerede tendenser til i 2015 ved C-419/13 Allposters (kommentert av Immateriallrettstrollet her). Det var derfor ingen overraskende at generaladvokaten tidligere i høst anbefalte at man i Tom Kabinet ikke burde akseptere digital konsumpsjon. (anbefalingen er kommentert her)
Restrukturering av rettsspørsmålet
 |
| Konsumpsjon av e-bok Foto: Pexels |
For det første spisser EUD problemstillingen til et spørsmål om videresalg av e-bøker er dekket av artikkel 4 (spredningsretten) eller om det er et tilfelle som reguleres under artikkel 3.3 (avsnitt 34). Dette ligner ved første øyekast på generaladvokatens fremgangsmåte, som brukte artikkel 3.3 som prinsipalt grunnlag for å avvise anførselen og i tillegg avviste digital konsumpsjon under artikkel 4 og artikkel 3.2 (reproduksjon). EU-domstolen ser imidlertid ut til å fokusere på spørsmålet om hjemmelsgrunnlag, og berører ikke spørsmålet om digital konsumpsjon må avvises fordi også ville bety en konsumpsjon av retten til reproduksjon (i kontrast til Generaladvokaten i avsnitt 43)
Dette er ryddig. Digital Konsumpsjon er i grunn et spørsmål om digitale produkter skal anses som «tjenester» som reguleres av Infosoc-direktivets artikkel 3.3 eller som «varer» som reguleres under artikkel 4.
Enda mer interessant er imidlertid at EUD ikke ser ut til å dele generaladvokatens vurdering av at ordlyden i artikkel 4 i seg selv stenger for digital konsumpsjon, ettersom man ikke kan stifte eiendomsrett i dematerialiserte produkter (se Generaladvokaten i avsnitt 43). Tvert imot konstaterer EUD i avgjørelsens avsnitt 37 at ordlyden ikke gir holdepunkter for at man kan avvise artikkel 4. EUD må derfor må lene seg på rettskildebildet.
Teleologisk tolkning
For å klarlegge hjemmelsgrunnlaget legger EUD stor vekt på infosocdirektivets historiske kontekst som en kodifisering av pliktene under WTC. Under henvisning til at WTC artikkel 6(1) avviser adgangen til å konsumpsjon i annet enn «fikserede kopier[] der kan bringes i omsætning som rørlige ting», faller EUD på at de internasjonale kildene klart taler mot konsumpsjon (avsnitt 40)
I tillegg behandles de europeiske kildene inngående. For å fastlegge formålet bak direktivet ser man i avsnitt 43 til kommisjonens syn at «bestillingstransmission ved direktivets vedtakelse var en teknologisk nyvinning medlemsstatene mente skulle dekkes av retten til overføring til allmennheten i artikkel 3(3). I tillegg til direktivets tilblivelseshistorie taler også fortalen for å se salg av e-bøker som dekket under overføringsretten. Under henvisning til fortalens avsnitt 4, 9 og 10 skal infosoc etablere et «højt beskyttelsesniveau» for opphaver. (Opphavet til dette er C-158/86 Warner/Christiansen, avsnitt 15, hvor konsumpsjon avvises nettopp fordi opphaver ikke hadde adgang til å «sikre ... et vederlag, som står i forhold til det faktiske antal udlejninger».)
Fokuset på opphaver legger en lav terskel for at e-bøker og andre digitale produkter må anses å falle inn under overføringsretten. Dette underbygges av at EU-domstolen ved å se e-bøker som dekket under både fortalens avsnitt 25, og under avsnitt 28-29. Sistnevnte avsnitt viser eksplisitt til at «konsumption er ikke relevant i forbindelse med tjenester, herunder især onlinetjenester». Fortalens 28-29 var dessuten sentrale elementer i C-416/13 Allposters International (avsnitt 37) hvor EUD begrenser artikkel 4 til «rørlige gjenstand[er ] [som] legemliggør et beskyttet ... eksemplar». Dette ble av mange tolket som en dødsdom over digital (ikke-fysisk) konsumpsjon. I motsetning til generaladvokaten, som kun indirekte viser til avgjørelsen, viser EU-domstolen direkte til avgjørelsen i avsnitt 52 og føyer seg dermed til konsensusen i rettslitteraturen.
Logikk som bryter med UsedSoft?
En slik tolkning av konsumpsjonsregelen er i konflikt med tolkningen i C-128/11 UsedSoft. I første omgang kan man tenke at rettsenhetsbetraktninger tvert imot taler for å godta digital konsumpsjon. EU-domstolen går grundig til verks når de til slutt faller ned på at UsedSoft likevel ikke er et hinder for tolkningen (avsnitt 53-60). Dette begrunnes dels rettslig, dels økonomisk.
Rettslig sett avvises det at e-bøker faller inn under programvaredirektivet (direktiv 2009/24), se avsnitt 54 og 59). Dermed er det klart at konflikten må løses på bakgrunn av infosocdirektivet, og at C-128/11 UsedSoft kke er overførbart fordi programvaredirektivet er lex specialis (avsnitt 55). EUD ser seg da bundet til tilblivelseshistorien til infosocdirektivet, noe som medfører at UsedSoft-avgjørelsen til syvende og sist ikke kan stå i veien for at man ved vedtakelsen av direktivet la opp til et skille mellom elektroniske og analoge produkter som presumtivt varer og tjenester.
Flere av Generaladvokatens økonomiske argumenter mot digital konsumpsjon blir også adoptert av EU-domstolen. Det sentrale argumentet ser ut til å være at dematerialiserte digitale kopier «ikke med brugen [forringes, og dermed] udgjør perfekte erstatninger for nye kopier» (avsnitt 58). Videre vil et «parallelt brugtmarked kan således have langt større indvirkning på rettighedshavernes interesse i at opnå et passende vederlag for deres værker end brugtmarkedet for rørlige ting». Hensynet til beskyttelse av opphaver taler derfor samlet sett for å regulere konflikten under artikkel 3(1), hvor rettighetshaver sterkere stilling.
Er salg av en e-bok en overføring til allmennheten?
Etter at EUD faller ned på at salg av e-bøker reguleres av artikkel 3(1), følger en drøftelse om slike salg faktisk kvalifiserer som en «overføring til almenheden». EUD viser til at Tom Kabinet «ubestridt [...] stiller de pågældende værker til rådighed for enhver ... på læseklubbens websted, og [at] den tilmeldte person får således adgang til værkerne på et individuelt valgt sted og tidspunkt» (avsnitt 65)
Videre anså EUD verket som overføring til «almenheden» ettersom «antallet af personer, som sideløbende eller efter hinanden har adgang til det samme [...] er betydeligt. (avsnitt 68) I tillegg var det en overøring til et nytt publikum (new public) ettersom E-bøker er bundet til «brugerlicens» som gir «den bruger[] der har downloadet den pågældende e-bog, tilladelse til at læse denne på sit eget udstyr». Enhver annen må derfor ette domstolens syn være «et nyt publikum» (avsnitt.71)
Dette trollets vurderinger
 |
| Fritt etter Albert Bertelsen, Norwegian Troll Mountain, 1977 |
For det første hadde en avklaring av adgangen til å stifte eiendomsrett i dematerialiserte produkter vært prinsipielt interessant. Etter UsedSoft må det antas at det er mulig å stifte eiendomsrett i eksemplarer av datamaskinprogrammer. En prinsipiell forkastelse av adgangen til å stifte eiendomsrett i dematerialisert eiendom er derfor ikke særlig overbevisende. Det at domstolen ser ut til å hoppe bukk over problemstillingen kan derfor tolkes som en avvisning av generaladvokatens analyse. Likevel er det forståelig at EU-domstolen ikke ønsker å grave for dypt i problemstillingen. Det hadde vært rettspolitisk problematisk å behandle spørsmålet ettersom det potensielt kunne blitt ansett som en harmonisering av eiendomsretten i unionen. Dette momentet må forstås med utgangspunkt i at generaladvokatens forståelse er eksplisitt basert på civil law-tradisjonen.
Ettersom produkter i en økende grad blir digitalisert, kan en avklaring på dematerialisert eiendomsrett bli viktig. Illustrerende er at forbrukeren som trykker «lei» og forbrukeren som trykker «kjøp» av filmer i iTunes filmbutikk nå er rettslig likestilt. Man kan, de lege ferenda, argumentere for en nyansering av forskjellene mellom kjøp av produkter i nettbutikker som iTunes og abonnementstjenester på strømmetjenester som Netflix. Tom Kabinet er, etter mitt syn, bare et symptom på at vi ikke har et klart nok forståelse av det digitaliserte eiendomsrettsbegrepet. I lys av dette er det også interessant at avgjørelsen ikke ser ut til å berøre V.O.B c-174-15, som var sentral i generaladvokatens anbefaling. (Dematerialisert eiendomsrett er dessuten relevant for andre type verdier, se f.eks. penger. Det er verdt å proklamere at min egen forståelse av opphavsretten nok er sterkt formet av Andreas Rahmatian, som har forsøkt å danne et mer eller mindre koherent rammeverk for å forstå opphavsretten som et av flere eksempler på dematerialisert eiendomsrett. For mer om problemstillingen se hans gjennomgang av temaet her)
Dommens gjennomgang av C-128/11 UsedSoft var som nevnt ovenfor todelt. Avvisningen av UsedSofts overføringsverdi basert på at programvaredirektivet er lex specialis er ryddig. Etter min oppfatning kan imidlertid det «økonomiske argumentet» ikke betraktes som noe annet enn et juridisk argument. Argumentet at e-bøker «ikke med brugen ... [ikke] forringes» er ikke et selvstendig argument mot konsumpsjon. Hvis ikke kunne det lett bli parert med innsigelsen om at konsumpsjon ikke er en kompensasjon for manglende holdbarhet, men en faktisk rettighet du får ved stiftelse av eiendomsretten. Den logiske konklusjonen av å hevde at produkt ikke kan selges fordi det ikke faller fra hverandre, må være at også fysiske produkter med høy holdbarhet heller ikke blir utsatt for konsumpsjon. Særlig relevant er da produkter laget i materialer som er verdsatt høyt nettopp fordi de ikke ødelegges av tidens tann, f.eks. produkter laget i gull. Dessuten kan argumentet avvises sett i lys av at digitale dekodere også forringes (prøv å lese en fil laget for datamaskiner på 1980-tallet i 2020).
Derimot mener jeg at argumentet er legitimt når det sees som del av et større rettslig argument. Man må sette søkelyset på innvirkningen konsumpsjon ville ha hatt på opphavers adgang til å livnære seg av salg av eksemplarer av verket, slik retten også gjør i siste halvdel av dommens avsnitt 58. Da blir også den (etter min vurdering nok så svake) argumentet at det e-bøker ikke forfaller over tid satt i et større bilde der det økonomiske hensynet også er fordøyelig.
Det økonomiske argumentet må derfor innfortolkes som et motargument til fri flyt ettersom det er en del av digitale eksemplarers «særlige genstand». Dette videreutvikler en retning EUD de siste årene har lagt seg på. Illustrerende er C‑201/13 Deckmyn (kommentert av Immateriallrettstrollet her), hvor de negative markedsvirkningene av en parodi for opphaver ble trukket frem som et potensielt grunnlag for å se en ellers legitim parodi som ulovlig (dommens avsnitt 27 og 34). Dette kan peke mot opphavers interesser for verkets betydning i markedet som en stadig viktigere kilde for rettsregler i den europeiske opphavsretten.
Troen mange bar på at C-128/11 UsedSoft ville endre konsumpsjonslæren i EU-retten må samlet sett legges død. EUD har på en overbevisende måte markert grensedragningen mellom de rettslige momentene som gjør seg gjeldende i programvare- og infosocdirektivet. Optimismen blant de som var positive til digital konsumpsjon har nok vist seg å være basert på jussens svar til Soria Moria – et luftslott av lys og håp. Konklusjonen er derfor etter min mening den eneste riktige basert på rettskildebildet. Enda viktigere er at dommen kan leses inn i større utviklingstrekk i unionen. Om dommen er rettspolitisk heldig i en stadig mer digitalisert verden er derimot en annen sak. Avgjørelsen markerer derfor etter mitt syn behovet for videre rettsvitenskapelig arbeid på betydningen av dematerialisert eiendomsrett.
Emile Schjønsby-Nolet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar