Høyesterett avsa 11. september i år kjennelse i sak HR-2019-1725-A (eventuelt her) hvor Stiftelsen Lovdata hadde begjært midlertidig forføyning overfor innehaverne av nettstedet Rettspraksis.no, Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (heretter «Rettspraksis.no»). Høyesterett konkluderte med at Rettspraksis.no sine uttrekk og tilgjengeliggjøring av avgjørelsene var i strid med Lovdatas databasevern etter åndsverkloven (åvl.) § 24. Avgjørelsen inneholder prinsipielle uttalelser om avveiningen mellom databasevernet og ytringsfriheten i norsk rett, herunder forholdet mellom åndsverk og vern av databaser bestående av materiale som ikke er beskyttet som åndsverk.
 |
| Norges Høyesterett Foto. Helge Høifødt (CC BY-SA 4.0) |
Det overordnede spørsmålet i saken var om retten til ytringsfrihet medførte begrensninger i Lovdatas databasevern.
Rettspraksis.no hadde publisert høyesterettsavgjørelser hentet fra en DVD utgitt av Lovdata i 2005, samt Lovdatas digitale databaser, og Lovdata krevde at disse handlingene måtte opphøre.
Litt forenklet følger det av åvl. § 24 at skaperen av en database, som innebærer en betydelig investering, har en enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasen ved uttrekk eller gjenbruk i 15 år. Bestemmelsen gjennomfører databaseverndirektivet (96/9) art. 1 (2).
Lovdata hadde tidligere fått medhold både i Oslo byfogdembete (både med og uten forutgående muntlig behandling) og Borgarting lagmannsrett i sin begjæring om midlertidig forføyning om at Rettspraksis.no måtte stanse uttrekk og tilgjengeliggjøring fra Lovdatas database.
For Høyesterett var det uomstridt at høyesterettsavgjørelsene på DVDen fra 2005 og Lovdatas digitale databaser for perioden høsten 2002 – 2007 var omfattet av Lovdatas databasevern etter åvl. § 24. Det var heller ikke omstridt at Rettspraksis.no sine uttrekk og tilgjengeliggjøring fra databasen i utgangspunktet gjorde inngrep i vernet. Vernetiden for en database på en DVD fra 2002 som inneholdt avgjørelser forut for høsten 2002 var imidlertid utløpt.
Rettspraksis.no anførte på sin side at avgjørelsene i Lovdatas database var av en offentlig karakter åvl. § 14, og at bestemmelsen, tolket i lys av retten til ytringsfrihet etter Grunnloven (Grl.) § 100 og EMK art. 10, tilsier at de aktuelle handlingene faller utenfor databasevernet etter åvl. § 24. Bestemmelsene i Grl. § 100 og EMK art. 10 ble også anført å hjemle de aktuelle handlingene isolert sett slik at åndsverklovens regler måtte vike.
Høyesterett var uenig i at åvl. § 14 er til hinder for at databasevernet omfatter rettspraksis.no sine uttrekk og tilgjengeliggjøring av høyesterettsavgjørelsene ettersom det er databasen som sådan som må oppfylle vilkårene etter § 14 jf. jf. § 24 (5). Det var uten betydning for vurderingen av databasevern etter § 24 om avgjørelsene databasen inneholder er åndsverkbeskyttet som sådan.
Høyesterett konkluderer deretter med at et slikt inngrep i ytringsfriheten som databasevernet innebærer, i dette tilfellet er nødvendig og forholdsmessig. Verken Grl. § 100 eller EMK art. 10 kan hjemle de aktuelle handlingene verken direkte eller indirekte. Det ble her vist til at de aktuelle avgjørelsene er tilgjengelige via alternative – om enn noe mer vanskelig tilgjengelige – kilder.
Høyesterett konkluderte derfor med at Rettspraksis.no sine uttrekk og tilgjengeliggjøring av de aktuelle høyesterettsavgjørelsene var et inngrep i Lovdatas databasevern. I motsetning til i lagmannsretten ble Rettspraksis.no også dømt til å betale Lovdatas sakskostnader (for alle instanser).
Immaterialrettstrollets betraktninger
Avgjørelsen stadfester et nokså sterkt databasevern i norsk rett og klargjør grensene mot ytringsfriheten og forholdet til frembringelser (mest praktisk dokumenter) som ikke er beskyttet som åndsverk.
Selv om dette immaterialrettstrollet har en viss sympati for Rettspraksis.no sitt prinsipielle standpunkt i denne saken (som også er forfektet av deres advokat i etterkant av avgjørelsen), er det vanskelig å se at dette skal begrunne et innhogg i Lovdatas databasevern slik disse reglene er utformet.
 |
| Stiftelsen Lovdatas betalingsløsning, Lovdata Pro som gir tilgang til de aktuelle høyesterettsavgjørelsene. Kilde: Lovdata.no |
Det sentrale er at det rettstridige uttrekket og tilgjengeliggjøringen har sitt opphav i en database som Lovdata har investert betydelige ressurser i å utvikle. Det er uttrekningen og gjenbruken fra denne databasen som er ulovlig, ikke bruken av dokumentene i seg selv. Forbudet mot uttrekk og tilgjengeliggjøring av materialet hentet fra Lovdatas database utgjør derfor ikke noe inngrep i ytringsfriheten i absolutt forstand. Det vil likevel kunne være både tid- og kostnadskrevende å sammenstille avgjørelsene på alternativ måte uten å hente de fra Lovdatas databaser. En konsekvens av avgjørelsen synes å være at det kun vil konstateres brudd på ytringsfriheten dersom dokumentene databasen inneholder er i praksis ikke er tilgjengelig.
I en slik kontekst har dette immaterialrettstrollet problemer med å se hvordan ytringsfriheten skal kunne hjemle innhenting av materiale fra en spesifikk kilde som er omfattet av databasevern.
I en kommentar til avgjørelsen skrevet av Are Stenvik for Juridika kritiseres Høyesterett for å ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til opphavsrettsdirektivet (2001/29), og indirekte EUs menneskerettighetscharter (art. 11), ved avveiningen mellom databasevernet og ytringsfriheten. Nærmere bestemt fremholder Stenvik at en fremfor å konstatere motstrid mellom åndsverkslovens bestemmelser og Grl. § 100 og EMK art. 10 burde Høyesterett balansert databasevernet og ytringsfriheten etter opphavsrettsdirektivet, og viser i den forbindelse til EU-domstolens avgjørelse i C-469/17 (Funke Medien, omtalt av immaterialrettsttrollet her og her). På denne bakgrunn mener Stenvik at Høyesterett burde knyttet vurderingen strengere opp mot opphavsrettsdirektivet og unntaksreglene i artikkel 5 (særlig nr. 3 bokstav c) og d)). Dette immaterialrettstrollet er for så vidt er enig med Stenvik i dette, selv om han i likhet med Stenvik mener det ikke nødvendigvis ville hatt betydning for konklusjonen (jf. henvisningen til uttalelsen om vid skjønnsmargin for medlemsstatene i Funke Medien, premiss 43).
I sin artikkel stiller også Stenvik spørsmål ved om resultatet i saken ville blitt det samme også etter implementeringen av det nye gjenbruksdirektivet (2019/1024) artikkel 1 nr. 6, noe som vil måtte utredes nærmere. Bestemmelsen setter begrensninger for offentlige organer («public sector bodies») til å begrense gjenbruk av dokumenter i kraft av databasevernet etter databaseverndirektivet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar