EU-domstolen i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online II: Orginalitetskravet og innholdet av unntakene for dagshendinger og sitater

Den 29. juli 2019 avsa EU-domstolen i storkammer tre avgjørelser på opphavsrettens område. Felles for disse avgjørelsene var at de behandlet forholdet mellom opphavsrett og ytrings- presse- og informasjonsfrihet. Immaterialrettstrollet har tidligere skrevet om hvordan EU-domstolen vurderer disse spørsmålene i C-469/17 Funke Medien  og C-516/17 Spiegel Online samt to innlegg om avgjørelsen i  C-476/17 Pelham (her og her).

Funke Medien- og Spiegel Online-avgjørelsene behandlet i tillegg spørsmål knyttet til henholdsvis originalitetskravet, og det nærmere innholdet av unntakene for dagshendinger og sitater, jf. Infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3. Det er EU-domstolens behandling av disse spørsmål som blir behandlet i denne bloggposten. For en mer utførlig redegjørelse av faktum i sakene vises til vår tidligere bloggpost. 

Hovedkvarteret til Funke Medien
Foto: Wiki05, CC BY-SA 4.0

Innledningsvis i C-469/17 Funke Medien viser EU-domstolen til vurderingstema for om millitærrapporter kan anses å være opphavsrettsbeskyttet. Det vises til vel etablert rettspraksis fra domstolen, som  C-145/10 Painer og C-310/17 Levola Hengelo fra 2018. Det avgjørende er om rapportene kan anses som verk på en slik måte at det gir uttrykk for opphavers frie og kreative valg. Domstolen tar ikke konkret stilling til spørsmålet, men overlater vurderingen til medlemsstatene. Spørsmålet behandles kort og for den videre drøftelsen av spørsmålene forutsetter domstolen at rapportene kan være opphavsrettsbeskyttet. Generaladvokat AG Szpunar var i sin uttalelse mer tvilende til om rapportene kunne anses som opphavsrettsbeskyttede, blant annet fordi rapportene er fremstillinger av fakta og informasjon hvor fremstillingen er forhåndsbestemt ved at ulike felter/skjemaer må fylles ut. Szpunar uttalte også at strukturen på rapportene neppe var mer kreative enn rapportenes innhold, og at det derfor ikke var slik at strukturen i seg selv var beskyttet av opphavsrett. Likevel utelukkes ikke at rapportene kan ha, og at det er ønskelig at de har, opphavsrettslig beskyttelse da de anses som en del av statens konfidensielle eiendom. Den konkrete vurderingen blir opp til de nasjonale domstoler å foreta. 

I C-516/17 Spiegel Online vurderer domstolen det nærmere innholdet av unntakene for dagshendig og sitater i Infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 på bakgrunn av følgende spørsmål (gjengitt i sin helhet fra den danske versjonen av avgjørelsen): 

4)    Skal tilrådighedsstillelsen for almenheden af ophavsretligt beskyttede værker på en pressevirksomheds internetportal […] anses for [ikke at udgøre en] redegørelse for dagsbegivenheder – der ikke kræver tilladelse – i henhold til artikel 5, stk. 3, litra c), andet alternativ, i direktiv 2001/29[…], [allerede] fordi det var muligt for og med rimelighed kunne forventes af pressevirksomheden, at den inden tilrådighedsstillelsen for almenheden af ophavsmandens værker indhentede dennes samtykke?

Bundesgerichtshof ønsket her svar på om artikkel 5 nr. 3 c) er til hinder for en nasjonal bestemmelse som begrenser gjengivelse i forbindelse med dagshendinger til tilfeller hvor det ikke med rimelighet har vært mulig å innhente samtykke fra rettighetshaver.

EU-domstolen slår fast at artikkel 5 nr. 3 på bakgrunn av fast rettspraksis, likhetsprinsippet og ensartet anvendelse av EU-retten må underlegges en autonom tolkning i hele EU. Bestemmelsens oppbygning og ordlyd legger ikke opp til et slikt krav om forutgående samtykke. Bestemmelsen må også tolkes i lys av nyhetsmedienes behov for raskt å kunne formidle informasjon. Dette behovet kan vanskelig forenes med et krav om innhenting av rettighetshavers samtykke, da det ville gjøre det uforholdsmessig vanskelig å formidle informasjonen tilstrekkelig hurtig. I tillegg skal bestemmelsen bidra til å sikre at charterets artikkel 11 om informasjonsfrihet og pressefrihet kan utøves effektivt, og domstolen fastslo tidligere i avgjørelsen at pressen skal kunne informere offentligheten uten andre begrensninger enn absolutt nødvendig.

Domstolen kommer derfor til at artikkel 5 nr. 3 c) er til hinder for en nasjonal bestemmelse som begrenser gjengivelse i forbindelse med dagshendinger til tilfeller hvor det ikke med rimelighet har vært mulig å innhente samtykke fra rettighetshaver.

5)    Er der ikke tale om en offentliggørelse til brug for citater i henhold til artikel 5, stk. 3, litra d), i direktiv [2001/29][…], hvis citerede tekstværker eller dele deraf ikke – f.eks. gennem indrykninger eller fodnoter – integreres uadskilleligt i den nye tekst, men derimod gøres tilgængelig[e] for almenheden på internettet som et link til pdf-filer, der kan downloades, uafhængigt af den nye tekst?

Tradisjonelt har man forutsatt at et lovlig sitat som hovedregel må gjøres til del en av en annen frembringelse, for eksempel ved at et sitat tas inn i en større tekst. Digital teknologi gjør det derimot i større grad aktuelt også å anvende et sitat til en selvstendig gjengivelse som man lenker til e.l. Med sitt femte spørsmål ønsket Bundesgerichtshof svar på om sitatretten også omfatter materiale som siteres gjennom lenker til det aktuelle materialet.

EU-domstolen tok utgangspunkt i ordlyden "sitater". Ordlydens naturlige forståelse er at en bruker, som ikke er opphaver til verket, bruker et verk (eller deler av det) med henblikk på å illustrere en ytring, forsvare et synspunkt eller muliggjøre en intellektuell sammenligning av verket og brukerens ytringer. Det er uten betydning om sitatet er inntatt i et beskyttet verk eller ikke. Domstolen slo også fast at ordlyden ikke forutsatte at et sitat må skje i direkte tilknytning til teksten den siteres i.

Dette samsvarer med infosoc-direktivets formål om beskyttelse av opphavsrett i informasjonssamfunnet. Dette har også har gitt seg utslag i EU-domstolens fremheving av betydningen av lenker på internett. En tolkning som tillater sitat i form av lenker er heller ikke i strid med bestemmelsens formål om en rimelig avveining mellom rettighetshavernes opphavsrett og brukernes ytringsfrihet. I alle tilfeller er sitatretten begrenset av at sitatet må være i samsvar med god skikk og ikke gå lenger enn formålet med sitatet krever. Domstolen kommer derfor til at sitatbegrepet i artikkel 5 nr.1 d) også omfatter henvisninger til verket som siteres gjennom lenker til materialet som siteres.

6)   Skal der i forbindelse med spørgsmålet om, hvornår et værk allerede er gjort tilgængeligt for almenheden på lovlig vis som omhandlet i artikel 5, stk. 3, litra d), i direktiv 2001/29 … tages udgangspunkt i, om dette værk i sin konkrete udformning tidligere allerede har været offentliggjort med ophavsmandens samtykke?

Forutsetningen for at en frembringelse lovlig skal kunne siteres etter artikkel 5 nr. 3 d) er at den lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten, enten med rettighetshavers samtykke eller ved tvangslisens eller annen lovbestemt tillatelse. Med sitt sjette spørsmål ville Bundesgerichtshof ha svar på om den tilgjengeliggjorte frembringelsen måtte være i sin konkrete utforming, altså nøyaktig den samme frembringelsen, eller om det er tilstrekkelig at en modifisert versjon er tilgjengeliggjort.

Beck (opphaver) hadde på sin egen nettside offentliggjort artikkelen som avgjørelsen omhandler slik at den inneholdt et påtrykk skrått over hver side som illustrerte at han tok avstand fra innholdet i artikkelen. Verket var også offentliggjort som artikkel i en tekstsamling, men hvorvidt denne tilgjengeliggjøringen var lovlig overlates til den nasjonale domstol å vurdere. EU-domstolen legger kun til grunn at verket var offentliggjort med påtrykk skrått over hver side, og at sitat fra dokumentet bare kan skje sammen med dette forbeholdet.  

Immaterialrettstrollets betraktninger

Volker Beck
Foto: Stephan Röhl, CC BY SA 2.0

EU-domstolen bruker ikke mye tid på vurderingen om hvorvidt rapportene i Funke Medien kan anses å være opphavsrettslig beskyttet, noe som kanskje var ventet med bakgrunn i generaladvokat Szpunars uttalelser om spørsmålet. Skjematiske fremstillinger av faktaopplysninger er ikke noe særegent for nasjonalstatene, og etter immaterialrettstrollets syn kunne EU-domstolen med fordel benyttet anledningen til å si noe ytterligere om terskelen for verkshøydekravet for slike frembringelser i stedet for å overlate vurderingen til de nasjonale domstoler. 

Videre er det ikke overraskende at domstolen legger til grunn at unntakene i Infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 er uttømmende og skal fortolkes enhetlig i EU. Dette avdempes imidlertid av uttalelsene om at det skal skje en reell avveining mellom opphavsretten og ytringsfriheten (se nærmere om dette i vår første post).

Det er i denne sammenhengen  interessant at EU-domstolen fremhever at unntakene i artikkel 5 nr. 3 som en del av denne avveiningen, må anses som rettigheter for brukerne (Funke avsnitt 74/Spiegel avsnitt 50). Dette er for så vidt ikke nytt (se for eksempel C-117/13 Eugen Ulmer KG, avsnitt 43 og C‑145/10 Painer, avsnitt 132). I Spiegel Online gir dette tilsynelatende utslag i at unntaket for gjengivelse i forbindelse med dagshendinger tolkes noe mer enn en minimumsbestemmelse (avsnitt 62-70). Dette innebærer at når Tyskland først har valgt å gi et unntak for dagshendinger, må dette også tolkes EU-autonomt, slik at det ikke kunne oppstilles et krav om at man måtte ha forsøkt å innhente samtykke fra rettighetshaver før gjengivelsen.

Det er videre en naturlig forståelse av sitatretten i en digital kontekst at denne også må anses å omfatte sitater i form av lenker der dette er naturlig. Dette må på samme måte forstås som en autonom tolkning av sitatbegrepet i direktivet, slik at medlemsstatene ikke kan velge om lenking til det som siteres omfattes av sitatbestemmelser i nasjonal rett.

EU-domstolens konstatering av at sitatretten tilsynelatende bare omfatter verket i den form verket er tilgjengeliggjort med opphavers samtykke fremstår derimot som mer problematisk. Nasjonale sitatregler tillater nemlig normalt også sitater som består av verket i endret form, for eksempel i form av en oversettelse. Muligens kan man fortolke EU-domstolen uttalelse som et krav til lojal gjengivelse av verket, noe som for eksempel vil oppfylles av norsk retts krav til "lojalt sitat". Men dette kunne i så fall med fordel kommet klarere til uttrykk i avgjørelsen.