Kjennetegnsrettsåret 2018

I år som i fjor presenterer Immaterialrettstrollet oppsummeringer med de viktigste hendelsene fra året som gikk innenfor de fremste immaterialrettsjangrene (opphavsrett, patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett). I disse årsoppsummeringene vil de ulike immaterialrettstrollene gjøre et selektivt tilbakeblikk på de viktigste endringene på lovgivningssiden, og de viktigste sakene fra norsk og internasjonal rettspraksis. Vi mottar som vanlig gjerne tips til hvordan gjøre spalten bedre, og disse kan rettes til iptrollet@gmail.com.

"Form", eller bare farge?
(Newstatesman (AFP/Getty Images))

Selv om dette immaterialrettstrollet vil hevde at kjennetegnsrettsåret 2018 ble noe roligere enn dets forgjenger, har det ikke skortet på betydningsfulle hendelser. Vi har blant annet fått et forslag til endringer i varemerkelovgivningen fra Justis- og beredsskapsdepartementet, avklaringer (eller er de nå det alle sammen?) om varemerkebruk både fra Høyesterett og EU-domstolen samt sistnevntes bekreftelse på at en farge tross alt ikke er en form. I denne artikkelen gis et tilbakeblikk på noen av disse høydepunktene, også i år med hovedvekt på norsk praksis. Av naturlige årsaker er det ikke mulig å dekke alle saker eller alle prinsipielle spørsmål i saker som omtales. Det er derfor gjort et selektivt utvalg med hovedvekt på de spørsmålene sakene reiser som er av mest prinsipiell betydning i tiden fremover.

Det er kanskje ikke like enkelt å se like klare utviklingstrekk dette året. Et generelt utviklingstrekk, særlig i EU-domstolens praksis, synes imidlertid å være at rettighetshavers interesser ivaretas i stadig økende grad ved vurderingen av hva som skal anses som varemerkerettslig relevant bruk. I året som gikk fortsatte domstolen utpenslingen av hva som ligger i varemerkets mindre grunnleggende funksjoner (slik som f.eks. reklamefunksjonen og investeringsfunksjonen), og bekreftet at disse også er beskyttelsesverdige. Det kan argumenteres for at denne utviklingen også utvider den type handlinger varemerkeinnehaver kan motsette seg (og derav omfanget av eneretten), ettersom en annen part enklere vil kunne komme til skade for å sette minst èn av disse funksjonene i fare, særlig i en global og digital kontekst hvor markedsføring av varer og tjenester lettere vil nå et bredt internasjonalt publikum. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om utviklingen i norsk rettspraksis, særlig i ENSILOX og iPhone-sakene (se omtale og lenker nedenfor) det siste året har havnet i utakt med EU-domstolens tilnærming til «fare for skade»-vurderingen under bruksvilkåret, der varemerkets funksjoner står sentralt.

Nasjonal og internasjonal lovgivning

(Stortinget.no)

Som meldt i oppsummeringen av varemerkerettsåret 2017, har det vært arbeidet med implementeringen av EUs nye varemerkedirektiv (2015/2436) i norsk rett en god stund. Dette arbeidet resulterte i mai 2018 i Justis- og beredsskapsdepartementets høringsforslag til endringer i varemerkeloven, tolloven mv. Departementet foreslår i samsvar med det nye direktivet blant annet å fjern vilkåret om at tegn må kunne gjengis grafisk for å registreres som varemerke. Det understrekes imidlertid i høringsnotatet at praksis knyttet til vilkåret (i hovedsak de såkalte Sieckman-kriteriene), men at det nye vilkåret «gjengis i varemerkeregisteret på en klar og entydig måte» skal forstås teknologinøytralt, og i større grad hensynta den teknologiske utviklingen mht. hvilke typer tegn som er registrerbare (mao. åpne for at mer utradisjonelle varemerker kan registreres).

En annen sentral endring er tillegget av «en annen egenskap» i varemerkeloven § 2 (2). Registrering av tegn vil dermed kunne nektes der varemerkets sentrale funksjoner (form, teknisk resultat eller betydelig verdi) utelukkende består av en «form eller en annen egenskap». Forslaget innebærer etter dette immaterialrettstrollets syn en utvidelse av bestemmelsens virkeområde ettersom også andre karakteristikker enn form, eksempelvis farger og posisjonering av elementer, etter omstendighetene vil kunne føre til registreringsnekt og ugyldighet. Etter dette immaterialrettstrollets syn vil dette kunne føre til at flere mer utradisjonelle varemerker vil kunne nektes registrering i fremtiden (ettersom slike merker allerede er registrerbare etter gjeldende rett), selv om departementet i sin redegjørelse uttaler at det snarere er tale om en «presisering av dens innhold i lys av utvidelsen av hvilke typer av merker som kan oppfylle de nye kravene til gjengivelse i varemerkeregisteret» (høringsnotatet s. 18-19).

Lovforslaget foreslår også å endre partsforholdet i saker for domstolene knyttet til KFIRs avgjørelser om innsigelse og administrativ overprøving som vil kunne innebære at en registrert rettighet oppheves, slik at staten ikke lenger skal være motpart ved slik etterfølgende domstolsprøving.

Av særlig interesse er dessuten at departementet foreslår å innføre en forenklet fremgangsmåte (for Tolletaten) for tilbakehold og destruksjon av importerte varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter (basert på EUs modell). I prinsippet innebærer forenklingen at dersom varemottakeren anses å ha samtykket dersom denne ikke har motsatt seg destruksjon innen en viss frist (normalt 10 virkedager). For små vareforsendelser foreslår det særlig forenklede prosedyrer. Disse forenklede fremgangsmåtene innebærer at det ikke lenger vil være nødvendig å gå om domstolene for å få en midlertdigi forføyning i saker hvor varemottaker ikke eksplititt motsetter seg destruksjon.

I høringsforslaget foreslås også å innføre en regel tilsvarende den som gjelder i EU etter den såkalte Rolex-avgjørelsen ved privat import, slik at forsendelser som sendes til private fra næringsdrivende kan stanses og destrueres etter nærmere regler. Forslagene styrker rettighetshavers stilling i kampen mot piratkopier og andre ulovlige kopier, men basert på erfaringer fra EUs medlemsstater og kopiindustriens stadig mer kreative tilpasninger gjenstår det å se om forslaget innebærer noen permanent løsning i kampen mot slike varer.

Lovforslaget tar også sikte på norsk tiltredelse av Singaporetrakaten (omtalt av IP-trollet her). Direktivet innebærer blant annet at norsk rett vil måtte åpne for særskilt pantsettelse av registrerte varemerker og varemerkesøknader, og at disse må kunne være gjenstand for særskilt tvangsfullbyrdelse, samt at pantsettelser og utlegg i slike rettigheter/søknader skal kunne registreres i egnet register.

Et utvalg ensileringsmidler levert på kanne. 
(gardsdrift.no)

Norsk praksis

Dette varemerkerettsåret startet med et brak med Høyesteretts avgjørelse i den såkalte ENSILOX-saken (omtalt av IP-trollet her). Saken gjaldt ensileringsmiddeldistributøren Halfdan L. Solbergs AS’ bruk av leverandøren Addcon Nordic AS’ varemerke ENSILOX (både ved salg på kanner og direktesalg via tankbil) etter at forhandlerforholdet var opphørt. Høyesterett presiserte, under henvisning til EU-praksis, at det også i norsk rett må innfortolkes et krav om at bruken må forårsake fare for skade på minst en av varemerkets funksjoner for å utgjøre relevant bruk etter varemerkeloven § 4 (2). Høyesterett kom i motsetning til tidligere instanser til at kannesalget utgjorde et varemerkeinngrep. Dette til tross for at varemerkebruken angivelig hadde skjedd ved en feil (etter at leverandøravtalen med Addcon Nordic var sagt opp), at bruken fant sted etter at salg var gjennomført, og selv om Solbergs faste kundekrets var orientert om leverandørskiftet forut for den aktuelle bruken.

En annen sak om varemerbruk var den såkalte Charlottes Iskrem-saken i Borgarting lagmansrett (omtalt av IP-trollet her), som gjaldt Vågå Iskremproduksjon AS’ bruk av varemerket CHARLOTTES ISKREM for iskrem. Selskapet hadde hatt en avtale om bruk av varemerket, men denne avtalen var senere sagt opp. Vågå Iskremproduksjon hadde likevel fortsatt med å produsere is med emballasje påtrykt varemerket. Det sentrale spørsmålet i saken var om dette utgjorde varemerebruk, noe Borgarting lagmannsrett kom til at det gjorde. Lagmannsretten uttalte prinispielt at det er en forutsetning for varemerkebruk at merket blir brukt i egen kommersiell kommunikasjon, men at det kan tenkes tilfeller der en leverandør av tjenester som i realiteten ikke har noen interesse i hvilket varemerke emballasjen er påført ikke anses å være varemerkebruk. I den konkrete saken kom retten  til at Vågå iskremproduksjons salg av iskrem påført varemerket i deres fabrikkutsalg utgjorde varemerkebruk. Videre kom retten til at det ikke var realitet i at Vågå iskremproduksjon bare var en underleverandør for selskapet Brand Ice Cream (som Vågå hadde visse relasjoner til og interesser i), som markedsførte isen påført varemerket. Saken ble anket, men slapp ikke gjennom Høyesteretts ankeutvalg. Lagmannsrettens dom er dermed rettskraftig.

Apples eplelogo (norsk varemerkereg.nr.: 217659).
(Patentstyret) 

I første halvdel av 2018 var det så avgjort varemerkebruk som stod i fokus, og en av de mest omtalte sakene var den såkalte iPhone-saken fra Oslo tingrett (omtalt av IP-trollet her). Saken gjaldt overordnet et krav fra Apple Inc. om destruksjon av importerte iPhone 6/6S-mobiltelefonskjermer, som den uautoriserte iPhone-reparatøren PCKompaniet (drevet av saksøkte Henrik Huseby) hadde importert fra Kina. Samtlige deksler var merket med Apples «eplelogo» på innsiden av dekslene, men logoene var tusjet over da tollen beslagla varene ved innførsel til Norge. Til tross for at tusjingen kunne fjernes med sprit, konkluderte Oslo tingrett med at innførselen ikke utgjorde varemerkebruk (og følgelig heller ikke noe varemerkeinngrep). Ved vurderingen la retten avgjørende vekt på at logoene ikke var synlig for sluttbrukeren av telefonen, og at Huseby hadde legitime interesser knyttet til de importerte varenes kvalitet og fremgangsmåte ved importen/klargjøringen av skjermene forøvrig. Avgjørelsen inneholdt også interessante uttalelser om spørsmål om EØS-regional konsumpsjon. Avgjørelsen er anket av Apple.

Året som gikk inneholdt også noen saker fra domstolene om forvekslingsfare. I den såkalte Humana-saken var forholdet at det medisinske senteret Humana Sandvika AS gikk til søksmål for å få slettet det yngre foretaksnavnet Humana AS som også driver virksomhet innen helse- og omsorgssektoren. Det overordnede spørsmålet i saken var om det forelå risiko for forveksling mellom de to navnene etter foretaksnavnloven. Selv om Oslo tingrett fremhevet at elementet «Humana» (som var brukt av begge selskapene) ikke var særpreget og at selskapene ikke stod i en direkte konkurransesituasjon, kom retten til at det forelå risiko for forveksling hos en tilstrekklig andel av omsetningskretsen (bransjelikhet). KFIRs vedtak ble derfor opprettholdt og staten frifunnet.

I CHILL OUT-saken var spørsmålet for Oslo tingrett gyldigheten av det søkte merket CHILLIN i forhold til det allerede søkte merket CHILL OUT. Begge merkene var søkt/registrert for vin og brennevin Tingretten kom til at det ikke forelå forvekslingsfare hos en tilstrekkelig andel av den relevante omsetningskretsen, og synes særlig å legge vekt på at omsetningskretsen for vin og brennevin må sies å ha en relativt høy grad av merkebevissthet.

Dameveske fra Louis Vuitton
(Videoblocks) 

En noe spesiell sak kom opp for Oslo tingrett i den såkalte Louis Vuitton-saken (omtalt av IP-trollet her). Saken gjaldt varemerkeinngrep, tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopier samt forbud mot fremtidige inngrepshandlinger. Innehaveren av et enkeltmannsforetak (registrert innen butikkhandel) hadde importert 3 vesker og 3 lommebøker som var piratkopier av produkter fra det franske motehuset Louis Vuitton. Produktene var ment som gaver til innehaverens døtre og venner. Tingretten fant det under disse omstendighetene klart at importen hadde skjedd i næringsvirksomhet og ikke til privat bruk, og fastsatte erstatningen til en lisensavgift tilsvarende 25% av varenes omsetningsverdi.

Flere varemerkesaker har også i år vært gjenstand for behandling i Klagenemda for indusrielle rettigheter (KFIR):

•       Ordmerket MONOLITTEN ble nektet delvis nektet registrering fordi merket manglet særpreg ( (klasse 19), og at det forelå forvekslingsfare i forhold til det tidligere registrerte kombinerte merket MONOLIT (klasse 19, 20 og 30). Det er et interessant poeng at KFIRs utvalg her delte seg i et flertall og mindretall ved vurderingen av merkets særpreg og forbudet mot beskrivende merker i relasjon til varefortegnelsen «monumenter (ikke av metall)» (klasse 19). Med en viss fare for å tillegge omsetningskretsen en for direkte assosisasjon til begrepet «monolitt» har nok undertegnede mest sympati for mindretallets synspunkt om at merket er beskrivende her, selv om den gjengse borger nok helt klart vil forbinde begrepet primært med Vigelands verk.

•   I NORWEGIAN RED-saken kom KFIR i motsetning til Patentstyret til at registeringen av et kombinert merke av en sort okse på et rødt våpenskjold med ordelementet «Norwegian Red» hadde tilstrekkelig særpreg i klasse 5, 31, 42 og 44.

•    I innsigelsesakene angående merkefamilien VILLA PARADISO, PICCOLO PARADISO og VINO PARADISO (omtalt av IP-trollet her) kom flertallet i KFIRs utvalg til at det ikke forelå forvekslingsfare overfor Hennesys eldre registreringer PARADIS og PARADIS IMPERIAL med hensyn til de to førstnevnte søknadene, mens VINO PARADISO ble nektet registrering.

•     Helt på tampen av året kom også KFIR til at den ansøkte formen av astma- og kolsinhalatoren Seretide (ja, den lilla) ikke utelukkende bestod av en form som var nødvendig for å oppnå et teknisk resultat etter vml. § 2 (2), og at den hadde oppnådd det nødvendige særpreg gjennom innarbeidelse. Patentstyret hadde tidligere nektet registrering av merket på begge disse grunnlagene.

[Til dere som allerede savner Jallasprite- og Popquiz-sakene så omtales disse under markedsføringsrettsåret 2018]

Internasjonal praksis

Christian Louboutins varemerkeregistrering i Benelux
(Patentstyret)

EU-domstolen har absolutt ikke ligget på immaterialrettslatsiden og selv om kanskje det aller meste har dreid seg om opphavsrett i Luxembourg (og Brüssel) i år, så har det også kommet flere prinsipielle uttalelser i varemerkespørsmål som har vært forelagt domstolen.

Størst oppmerksomhet på varemerkerettsfronten ble nok viet EU-domstolens storkammeravgjørelse i Christian Louboutin-saken (omtalt av IP-trollet her). Saken gjaldt det franske designerhuset Christian Louboutins varemerkeregistrering av en sko med rød såle for fottøy i Benelux. Det overordnede spørsmålet var om registreringen falt inn under forbudet mot registrering av merker som utelukkende gjengir et produkts form som tilfører varen betydelig verdi etter varemerkedirektivets artikkel 3 (1) bokstav e) (iii) (tilsvarende vml. § 2 (2) tredje alternativ). EU-domstolen slo for det første fast at vilkåret «form» ikke omfatter farge, heller ikke når denne er integrert i en skosåle (formelement) når det er posisjoneringen av en bestemt farge på skosålen som er søkt registrert, og ikke formen av sålen som sådan. Domstolen slo også fast at varemerket ikke "utelukkende" besto av en form der hovedelementet i varemerket var en spesifikk farge angitt ved en internasjonalt anerkjent fargekode.

Etter dette immaterialrettstrollets oppfatning synes dette logisk ettersom et posisjoneringsmerke som gir anvisning av plasseringen av et bestemt element (eksempelvis en farge eller for den saks skyld et objektelement) som oftest vil bestå av to elementer (posisjoneringselementet og selve farge/objektetelementet) som er gjensidig avhengige av hverandre og tilfører mer eller mindre tilsvarende verdi. På bakgrunn av dette tror dette immaterialrettstrollet at merket i Christian Louboutin-saken heller ikke ville blitt kjent ugyldig etter innføringen av vilkåret «annen egenskap» ved siden av «form» i bestemmelsen, som enkelte har stilt spørsmål ved.

Gaffeltruck fra Mitsubishi med opprinnelige kjennetegn
(Mitsubishi)

En sentral avgjørelse om varemerkebruk fra EU-domstolen kom i den såkalte Mitsubishi-saken (omtalt av IP-trollet her). Spørsmålet i saken var om fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer før de ble satt på markedet i EU, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen besvarte spørsmålet bekreftende, og viste særlig til at slike handlinger ville innebære en fare for skade på flere av varemerkets sentrale funksjoner som opprinnelses- og kvalitetsgarantifunksjonene, i tillegg til reklame- og investeringsfunksjonene. Dette var særlig tilfelle når gaffeltruckene (varene) saken gjaldt var gjennkjennbare for omsetningskretsen selv uten kjennetegnene. Domstolen går i avgjørelsen lenger enn tidligere i å redegjøre for investeringsfunksjonen til et varemerke, samt fastslå relevansen av denne. Ved siden av betydnignen av selve synligheten av varemerkebruken, synes det i tillegg som at EU-domstolen anser tidspunktet for fjerningen, og hvorvidt de opprinnelige merkene erstattes med andre, av underordnet betydning ved farevurderingen under bruksvilkåret.

I Neuschwanstein-saken var forholdet at aktører fra souvenirindustrien i Bayern hadde anlagt ugyldighetssøksmål mot Fristaten Bayerns EU-varemerke NEUSCHWANSTEIN (registrert for en rekke typiske souvenirvarer, samt diverse driftstjenester). Neuschwanstein er som kjent navnet på et kjent tysk eventyrslott i delstaten, som keiser Ludwig II fikk bygget på 1800-tallet. Slottet er idag et yndet turistmål. Saksøkerne hevdet at merket var beskrivende og at det utelukkende består av et geografisk opprinnelsessted etter hhv. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) bokstav b) og c). EU-domstolen var ikke enig i dette, og viste ved beskrivende-vurderingen til at de aktuelle varene og tjenestene NEUSCHWANSTEIN var registrert for ikke hadde særskilte karakteristikker eller kvaliteter som ville assosieres med slottet som sådan, og at salget av dem ikke var begrenset til slottet men også foregikk i områdene rundt. EU-domstolen uttalte videre at merket ikke utelukkende bestod av en geografisk opprinnelse når det ikke angir særskilte karakteristikker eller kvaliteter som assosieres med det geografiske opprinnelsesstedet. Til dette bemerket domstolen at slottet er kjent for sin uvanlige arkitektur, og ikke salget av souvenirer eller driftstjenester som merket var registrert for. Også ved denne vurderingen ble det vektlagt at salget av souvenirvarer også skjedde i området rundt slottet. Domstolen viste til slutt til at «Neuschwanstein» betyr «ny svanestein», noe som bidro til å skille varene og tjenestene fra andres, og ti lå fungere som angivelse av varer fra Fristaten Bayern.

Neuschwanstein har flere paralleller til den norske Vigeland-saken. Selv om denne saken ikke gjelder varemerkebeskyttelse av kunstverk som tidligere var beskyttet som åndsverk, kan det stilles spørsmål ved om EU-domstolen i fraværet av anvendelse av artikkel 7 (1) bokstav e) ("contrary to ... accepted principles of morality") er helt på linje med EFTA-domstolen og KFIR i Vigeland-sakskomplekset når det gjelder friholdelse av ikoniske kulturelle verk.

I sommer kom også EU-domstolens (foreløpig) siste avgjørelse i den etterhvert sagnomsuste Kit Kat-saken. Som den årvåkne IP-entusiast antakelig vil ha fått med seg så dreier saken seg om Nestlès varemerkesøknad for formen av sin firefingrede Kit Kat-sjokolade i EU (klasse 30). Cadbury, som eies av Mondelèz International (ja nettopp, som blant annet også fører Freias Kvikk Lunsj...), har i lengre kjempet mot at formen registreres, og tidligere fått medhold i at den utelukkende består av en form som er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat etter varemerkedirektivet artikkel 3 (1) bokstav e (ii) (tilsvarende vml. § 2 (2) annet alternativ). Denne gangen var det spørsmål om særpreg og innarbeidelse av dette som kom opp for domstolen, nærmere bestemt i hvilket geografisk omfang Nestlè måtte dokumentere slik innarbeidelse i EUs medlemsland. EU-domstolen viste til at et merke må ha innarbeidet særpreg «throughout the European Union», på grunn av sin enhetlige virkning. Ettersom Nestlè ikke hadde dokumentert innarbeidelse for fire medlemsland (Belgia, Irland, Hellas og Portugal), var det i under omstendighetene ikke godtgjort at merket var innarbeidet i EU. EU-domstolen opprettholdt dermed Underrettens avgjørelse, og EUIPO må nå ta endelig stilling til registreringsspørsmålet (mao. så er vi ikke ferdige med Kit Kat helt enda!).

På bakgrunn av avgjørelsen kan det synes som at dokumentasjonskravet for innarbeidelse av særpreg for EU-varemerker er skjerpet, og at det i fremtiden vil være mest hensiktsmessig i slike saker å fokusere/dokumentere innarbeidelse for hver enkelt medlemsstat, og ikke en mer overordnet tilnærming til innarbeidelse i EU som sådan.

Annet

Også i år har flere saker versert (foreløpig) utenfor rettssystemet. En av disse er feiden om TV2 registreringer av ordmerkene TIPPEKAMPEN og TV2 TIPPEKAMPEN, som er begreper TV2 har re-introdusert i sine lørdagssendinger fra engelsk Premier League. Norsk Tipping har levert innsigelse mot begge registreringene, og anfører at merkene strider mot deres tidligere varemerkerettigheter, og subsidiært at merkene mangler særpreg og er villedende. Ut fra korrespondansen som ligger på saken ser det ikke ut til at partene er noe nærmere en løsning, og sakene er nå tatt opp til behandling hos Patentstyret med avgjørelse ventet i første kvartal 2019.

En annen sak som har vært viet en del oppmerksomhet av mediene er striden rundt bandnavnet Highasakite, som bandets vokalist Ingrid Helene Håvik registrerte som sitt varemerke samtidig som tre av bandets medlemmer Kristoffer Lo, Marte Eberson og Øystein Skar ble kastet ut av bandet. Det siste medlemmet, Trond Bersu, utgjør idag duoen Highasakite sammen med Håvik, som forøvrig nå baserer seg på innleide musikere til sine produksjoner. I august avjgorde Patentstyret at varemerkerettighetene til bandnavnet innehas av selskapet Highasakite DA, noe som i praksis innebærer at det tilhører alle de fem nåværende og tidligere bandmedlemmene i fellesskap. Eberson har klaget saken inn for KFIR.

Av andre høydepunkter nevnes at Patentstyret lanserte sin søknadsveileder i starten av 2018, noe som har ført til enklere og raskere saksbehandling ved nasjonale varemerkesøknader.

Brand Finance har også i år regnet seg frem til hvilke 500 merkevarer som er mest verdifulle i 2018. I år er det Amazon som troner øverst på listen, mens fjorårets vinner Google er henvist til tredjeplass. Mangeårig vinner Apple beholder andreplassen fra ifjor. Av nordiske merkevarer er det som vanlig IKEA som er mest verdifullt på en 46. plass, mens H&M (72. plass), Nokia (188. plass), Equinor (197. plass), Lego (222. plass) og Telenor (247. plass) følger etter. Med unntak av Nokia (som gjør et kraftig byks oppover), er det en klar tendens blant de nordiske selskapene at de faller på listen.

Immaterialrettsrtollet gjør oppmerksom på at flere av immaterialrettstrollene har arbeidet for og representert parter i sakene som er gjennomgått ovenfor. Ingen av disse har bidratt ved utarbeidelsen av dette innlegget.