EU-domstolen avsa den. 13.11.18 dom i sak C-310/17 Levola Hengelo. Det legges her til grunn smaken av ost ikke betraktes som et opphavsrettslig beskyttet verk, fordi slik smak ikke kan identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt.
Grunnlaget for saken var en tvist ved nederlandske domstoler mellom matvareprodusentene Levola Hengelo BV og Smilde Foods BV. Levola produserer smøreosten «Heksenkaas» eller «Heks’nkaas» (bokstavelig talt: «hekseost») med creme fraiche og urter, og anførte at smaken av denne var opphavsrettslig beskyttet og at Smildes ost «Witte Wievenkaas» innebar et inngrep i denne retten. Etter at Smilde var frifunnet i førsteinstans anket Levola, og ankedomstolen stilte deretter spørsmål til EU-domstolen om EU-retten var til hinder for at man i nasjonal rett opphavsrettsbeskyttet smaken av ost.
Artikkel 2-4 i infosoc-direktiv gir ulike former for eneretter knyttet til opphavsrettslig beskyttede «verk». Innholdet i dette verksbegrepet må derfor anses totalharmonisert innenfor rammene av direktivet (avsnitt 33). For at der skal foreligge et slikt verk må to vilkår være oppfylt: Frembringelsen må være original (avsnitt 36), og beskyttelsen er forbeholdt de deler av frembringelsen som er original (avsnitt 37). Verksbeskyttelse etter Bernkonvensjonen artikkel 2 nr. 1 er forbeholdt frembringelser på det kunstneriske, litterære og vitenskapelige området (avsnitt 39). Av WCT artikkel 2 og TRIPS artikkel 9 nr. 2 følger det videre at opphavsretten ikke beskytter «ideas, procedures, methods of operation or mathematical concepts as such», jf. også C-406/10 SAS Institute (avsnitt 39).
Fra dette utleder EU-domstolen et krav om at et «verk» i infosoc-direktivet må kunne identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt (avsnitt 40). Det stilles riktignok ikke krav til at dette uttrykket er permanent. Dette begrunnes dels i at myndighetene som skal overvåke beskyttelsen av enerettene og tredjemenn som kan tenkes å benytte slike frembringelser klart og presist skal kunne gjøre seg kjent med hvile frembringelser som er opphavsrettsbeskyttet (avsnitt 41). Dels begrunnes det i behovet for å fjerne ethvert element av subjektivitet i fastleggelsen av opphavsrettens gjenstand, da dette vil kunne skade rettssikkerheten.
Denne muligheten til å identifisere en frembringelse tilstrekkelig presist og objektivt er imidlertid ikke tilstede for smaken av matvarer (avsnitt 42). Til forskjell fra for eksempel litterære, kinematografiske og musikalske verk og billedverk, som utgjør et presist og objektivt uttrykk for opphavsrettens gjenstand, er smaken av en matvare i det vesentlige basert på subjektive sanse- og smaksopplevelser. En slik identifisering er heller ikke mulig å oppnå med tekniske midler som er tilgjengelige i dag. (avsnitt 43). Smaken av matvarer kan derfor ikke anses som et «verk» etter infosoc-direktivet, og medlemsstatene er derfor forhindret fra å gi slike frembringelser opphavsrettslig vern etter nasjonal rett (avsnitt 44 og 45).
Immaterialrettstrollets betraktninger
EU-domstolen legger på samme måte som Generaladvokaten (se IP-trollets gjennomgang av. hans anbefaling her), til grunn at smaken av matvarer ikke kan betraktes som opphavsrettslig beskyttede verk. Dette resultatet er på linje med to avgjørelser fra den franske Cour de cassation fra 2008 (Jean-Paul Gaultier Le Mâle) og 2013 (Lancôme), som legger til grunn at lukten av parfyme ikke kan opphavsrettsbeskyttes. Nederlandsk høyesterett la derimot til grunn i en avgjørelse fra 2006 til grunn at lukten av parfyme (Lancôme Trésor) i prinsippet ikke kunne utelukkes fra opphavsrettsbeskyttelse (se nærmere om saken her). Det var dette standpunktet som var opphavet til prosessen mellom Levola og Smilde for nederlandske domstoler.
At smaken av ost ikke kan opphavsrettsbeskyttet er et standpunkt dette immaterialrettstrollet – og vel også de fleste opphavsrettsjurister – kan gi sin fulle tilslutning til. Overraskende er det vel heller ikke at EU-domstolen anser direktivets verksbegrep som en fullharmonisering, slik at medlemsstatene er forhindret fra å legge et annet innhold i dette i nasjonal rett.
Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål med EU-domstolens begrunnelse. EU-domstolen legger til grunn at frembringelser bare er beskyttet etter infosoc-direktivet dersom de anses som «verk» etter direktivet (avsnitt 34). Når verksbegrepet defineres som en frembringelse som er original, blander ikke EU-domstolen bare sammen kravet til at det må foreligge et «verk» og originalitetskravet, men reiser også tvil om verksbegrepet egentlig har et selvstendig innhold. Det vises riktignok verksdefinisjonen i Bernkonvensjonen 2 (1), men dette fremstår ikke som noe mer enn en overgang til den manglende idèbeskyttelsen i WCT og TRIPS (avsnitt 39). Man kan derfor stille spørsmål om EU-domstolen mener at alle originale frembringelser i prinsippet kan opphavsrettsbeskyttes.
Det er heller ikke helt lett å få tak på EU-domstolens deduksjon av et krav til tilstrekkelig presis og objektiv identifisering fra opphavsrettens idé-uttrykk-dikotomi, slik denne har kommet til uttrykk i WCT artikkel 2 og TRIPS artikkel 9 nr. 2. Denne gir uttrykk for at uttrykk eller frembringelser som er beskrevet på et for abstrakt nivå er unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse. Klassiske eksempler på slike «ideer» er litterære motiver og matematiske metoder.
Smak og for så vidt også lukt, er imidlertid ikke nødvendigvis «ideer» i denne forstand. Smak og lukt kanselvfølgelig beskrives på et så abstrakt nivå at man snakker om en idé, for eksempel «smaken av creme fraiche og urter». En smak kan imidlertid være langt mer konkret, for eksempel smaken av Coca Cola. Problemet er ikke at dette er et særlig abstrakt uttrykk. Problemet er at det er vanskelig å beskrive smaken som sådan annet enn som et sanseinntrykk hos den enkelte som smaker på produktet.
En løsning på dette kan være å angi en smak eller en lukt som en kjemisk formel, eller en angivelse av hvordan man fremstiller produktet (for eksempel gjennom en oppskrift). I C-273/00 Sieckmann nektet EU-domstolen varemerkeregistrering av en lukt, som blant annet var presentert i form av en kjemisk formel, fordi dette ikke ble ansett som en tilstrekkelig presis og objektiv identifisering av lukten. Selv om EU-domstolen i Levola ikke direkte viser til C-273/00 Sieckmann (slik Generaladvokaten gjør), er det nærliggende at man vil legge det samme til grunn for opphavsrettsbeskyttelse av smak og lukt. Ved å uttale at det per i dag ikke teknologi som kan identifiseres smak og lukt tilstrekkelig presist og objektivt, åpner imidlertid EU-domstolen for at smak og lukt kan opphavsrettsbeskyttes når slik teknologi eventuelt blir tilgjengelig.
Da er Generaladvokatens hovedbegrunnelse langt å foretrekke. Denne bygger på en form for familielikhetsargument: Frembringelser som bare kan oppleves med smak og lukt ligger såpass langt fra det som tradisjonelt har vært betraktet som opphavsrettslig beskyttede verk, at de ikke kan anses som åndsverk. Selv om denne også har svakheter (se nærmere i kommentaren til Generaladvokatens avgjørelse), kan disse langt på vei repareres ved å supplere med mer grunnleggende hensyn: Det finnes ikke noe dokumentert behov for en enerett til frembringelser som kan oppleves med lukt og smak. En slik begrunnelse ville ha gjort det klart at det er klare begrensninger knyttet til om en frembringelse kan anses som et opphavsrettslig beskyttet «verk».
Et siste spørsmål er om dommen i C-310/17 Levola Hengelo innebærer at EU-retten nå stiller krav til fiksering av et opphavsrettslig beskyttet verk for at dette skal være beskyttet. Dette legges til grunn av flere kommentatorer (se blant annet her). Som det påpekes vil et slikt krav stå i et anstrengt forhold til Bernkonvensjonen artikkel 2 (2), som overlater det til medlemsstatene å avgjøre om de vil stille krav til fiksering av verket for å oppnå opphavsrettsbeskyttelse. Generaladvokaten presiserte riktignok uttrykkelig at tilnærmingen ikke innebærer et krav til fiksering (avsnitt 59), noe EU-domstolen ikke gjør.
Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om et krav til at en frembringelse må kunne identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt nødvendigvis innebærer et krav til fiksering. Et eksempel i norsk rett på verk som likevel har vern selv om det ikke er fiksert, er et muntlig foredrag for tilhørere som er tilstede. Forklaringer fra tilhørerne om innholdet i foredraget vil her både kunne sannsynliggjøre at det foreligger et originalt verk og identifisere dette tilstrekkelig presist og objektivt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar