Immaterialrettstrollets gjennomgang av ny åndsverklov
Del I - generell oversikt og kapittel 1
Del II - kapittel 2 og 3
Del III - kapittel 4 (denne posten)
Del IV - kapittel 5 til 9
Kilde: Stortinget.no |
Lovens kapittel 4 gir regler om opphavsrettens overgang mv.
og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 3.
Åvl. § 67 første
ledd viderefører åvl. 1961 § 39 første ledd og fastslår at opphaveren, med den
begrensning som følger av vernet av de ideelle rettigheter, helt eller delvis
kan overdra sin rett til å råde over åndsverket til andre.
§ 67 andre ledd gir uttrykk for at opphaver ved overdragelse
«ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir
uttrykk for». Bestemmelsen lovfester det tidligere ulovfestede
spesialitetsprinsippet, og gir uttrykk for et prinsipp om restriktiv tolkning i
opphaverens favør i tilfeller der omfanget av en begrenset rettighetsoverdragelse
er uklar.
I
Høringsnotatet foreslo departementet en mer eksplisitt formulering av
spesialitetsprinsippet i § 5-1 andre ledd andre punktum: «Ved tvil om tolkningen
av et avtalevilkår om overdragelse av opphavsrett, skal vilkåret tolkes til
fordel for opphaveren», jf. Høringsnotat til
forslag til ny åndsverklov 2016 s. 245-246 og 347. Etter endel
innvendinger i høringsrunden endret imidlertid departementet lovens
formulering, jf. Prop. 104 L (2016-2017) s. 229-230.
Etter åndsverkloven av 1961 var det en viss diskusjon om
spesialitetsprinsippet bare måtte anses som en regel om avtaletolkning i opphaverens
favør eller om den også måtte anses som en bevisbyrderegel. I høringsutkastet s.
246 og 347-348 foreslo departementet å lovfeste spesialitetsprinsippet også som
en bevisbyrderegel i forslaget til § 5-1 andre ledd første punktum ved å fastslå
at «[e]rververen har bevisbyrden for at rett til å råde over åndsverk er
overdratt». Dette ble imidlertid endret i proposisjonen, som utelukkende
lovfester spesialitetsprinsippet som en tolkningsregel, jf. Prop. 104 L(2016-2017) s. 229.
Åvl. § 69 er ny
og lovfester en rett for opphaver og andre frembringere til rimelig vederlag
ved overdragelse av opphavsrett og nærstående rettigheter. Rett til rimelig
vederlag vil også være utgangspunktet ved overdragelse av rettigheter etter
gjeldende rett forut for ny åndsverklov, men ved lovfestingen innføres samtidig
en lempningsregel hvor den opprinnelige rettighetshaveren kan få prøvd hvorvidt
vederlaget er rimelig og evt. få dette fastsatt av domstolene. Retten til
rimelig vederlag kan bare gjøres gjeldende av den opprinnelige rettighetshaver,
og i utgangspunktet bare overfor medkontrahenten (og ikke overfor senere ledd i
verdikjeden), med mindre annet er avtalt. Bestemmelsen avgrenser også retten
mot overdragelse til fysiske personer som ikke i hovedsak handler som ledd i
næringsvirksomhet.
Av bestemmelsens andre ledd fremgår det hvilke generelle og
spesielle momenter som skal inngå i vurderingen av hva som utgjør et rimelig
vederlag, samt at det er forholdene på avtaletidspunktet som er avgjørende. I
Europakommisjonens forslag til nytt opphavsrettsdirektiv (det såkalte DSM-direktivet)
er det foreslått at også etterfølgende forhold vil kunne inngå i
fastsettelsesvurderingen. Det kan derfor reises spørsmål ved om den nye
åndsverkloven vil være i samsvar med DSM-direktivet, dersom dette vedtas slik
det er foreslått på nåværende tidspunkt. Kulturdepartementet pekte i
proposisjonen til at ny åndsverklov på at EU-kommisjonen har et annet
utgangspunkt enn departementet, at arbeidet i EU er på et tidligere stadium, og
at det vil kunne gripe for langt inn i partenes avtalefrihet dersom
etterfølgende forhold trekkes inn. Det ble også vist til at inntektspotensialet
på avtaletidspunktet vil måtte reflekteres ved vurderingen, og dersom det
avtales adgang for videresalg på et senere tidspunkt vil det være det
avtaletidspunktet for overdragelsen fra den opprinnelige rettighetshaver som
vil være styrende for vurderingen. Selv om en økning i rettighetens verdi etter
overdragelsen langt på vei vil kunne avbøtes ved dette, vil det etter vårt syn
kunne tenkes tilfeller der norske regler fort kommer i utakt med
DSM-direktivet. Et eksempel er der verdien på rettighetene vil være lave på
overdragelsestidspunktet fra opprinnelig rettighetshaver, men der verdien øker
som følge av etterfølgende anerkjennelse av den opprinnelige opphavsmannen
eller verket. Et annet vil kunne være der ytre faktorer, som ikke var påregnelig for partene på
avtaletidspunktet, påvirker verdien i positiv retning (eksempelvis ved nyhets-
og aktualitetsdekning). Det må derfor forventes at etterfølgende forhold også
inntas som moment ved vurderingen i åvl. § 69 (2) dersom det foreslåtte
DSM-direktivet vedtas uten endringer på dette punktet.
Etter påtrykk fra flere rettighetsorganisasjoner ba også
Stortinget v/familie- og kulturkomiteen i sin innstilling om at Regjeringen
utreder en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag, og at
denne blir fremlagt for Stortinget på egnet måte. Bakgrunnen for anmodningen er
behovet for å styrke rettighetshavernes posisjon i et tidvis ujevnt
forhandlingsklima hvor det økonomiske forholdet mellom partene ofte er
avgjørende for vederlagsfastsettelsen. Flere av rettighetsorganisasjonene hadde
påpekt i høringsrunden at en slik regel uten en effektiv
tvisteløsningsmekanisme vil få liten praktisk betydning. Det er foreløpig uvisst når Regjeringen vil utrede en slik ordning og legge frem et forslag for Stortinget, men det er sannsynlig at det vil dreie seg om en klagenemndsbehandlingsordning, og at dette uansett ikke vil behandles før Stortinget trer sammen igjen og konstituerer seg 1. oktober.
Parole fra årets 1. mai-tog i anledning Regjeringens behandling av ny åndsverklov. Kilde: musikkultur.no |
I Høringsnotatet ble det opprinnelig foreslått å lovfeste
den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten
til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den
utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål».
I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle «gjelde ...
tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket
skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av
det som skapes».
Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere,
da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i
oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville
gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag. Etter en samlet
vurdering besluttet derfor Kulturkomiteen å ikke fremme proposisjonens forslag
til § 71.
Vi er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til
§ 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en
mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen
av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville
ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det
er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot
høringsnotatets forslag om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens
overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i
proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens
overgang i oppdragsforhold.
Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne
kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i
oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk
risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan
begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre
ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot
bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhattlovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende
rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er
derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet
regel ville blitt minimal.
Åvl. §§ 71 – 77
viderefører i hovedsak bestemmelser fra tidligere åndsverklov med enkelte
språklige endringer. Verdt å nevne i denne sammenheng er likevel at det i Åvl. § 71 om overgangen til opphavsrett
til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold presiseres i andre punktum at slik
overdragelse også gjelder også retten til endring av verket og
videreoverdragelse. I åvl. § 72 om avtaler om innspilling av filmverk
utvides presumpsjonsregelen fra tidligere
åndsverklov § 39f til også å omfatte allerede eksisterende verk,
filmmanuskript, og filmverkets hovedregi. Musikkverk er imidlertid fortsatt
unntatt fra bestemmelsen.
Torger og Julius
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar