Lovens kapittel 5 gir regler om straff og erstatning mv. og svarer til åvl. 1961 kapittel 7. Åvl. § 78 om forbud mot inngrep og andre overtredelser er ny, og lovfester muligheten til å få dom om forbud mot ytterligere opphavsrettsinngrep eller medvirkning til slike inngrep og forbud mot forberedende handlinger til slike inngrep. Åndsverkloven bringes med dette på linje med bestemmelsene i patentloven § 56a, varemerkeloven § 56, designloven § 39a, planteforedlerloven § 21a og kretsmønsterloven § 5a, som i 2013 fikk bestemmelser om forbud ved dom.
Det fulgte riktignok allerede av enerettsbestemmelsene sammenholdt med alminnelige prosessregler, at det kunne avsies forbudsdom. Bestemmelsen gir imidlertid et uttrykkelig lovgrunnlag for å avsi forbudsdom. I tillegg gjør den nye bestemmelsen § 83 det klart at rettighetshaver ikke har et ubetinget krav på forbudsdom, og at det nå er mulighet til å utstede en form for generell tvangslisens dersom tungtveiende hensyn tilsier det.
Åvl. § 79 og 80 om straff erstatter åvl. 1961 § 54 med endel redaksjonelle og språklige endringer.
Rettighetshaver har nå valget mellom økonomisk kompensasjon i form av vederlag med tillegg for erstatning som følge av inngrepet etter § 81 første ledd bokstav a, erstatning for skade som følge av inngrepet etter bokstav b eller vinningsavståelse etter bokstav c. Kompensasjon skal fastsettes etter det av grunnlagene som er gunstigst for den forurettede, jf. første ledd andre punktum.
Etter åvl. § 81 første ledd andre punktum skal det ved utmåling av vederlag og erstatning for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse også tas «hensyn til ikke-økonomisk skade påført den forurettede ved overtredelsen». Bestemmelsen viderefører åvl. 1961 § 55 andre punktum om oppreisning for ikke-økonomisk tap, men er ikke lenger betegnet som «oppreisning». Begrepsmessig er det noe vanskelig å forstå hvordan et man skal ta hensyn til ikke-økonomisk skade ved utmåling av økonomisk tap og vederlag. Det forarbeidene tilsynelatende ser for seg er at utmålingen av økonomisk tap og vederlag kan være usikker, og at man da også skal kunne ta hensyn til ikke-økonomisk skade. For rent ideelle krenkelser som utelukkende gir opphav til ikke-økonomisk skade, vil slik erstatning da ta form av en mer regulær oppreisningserstatning.
Åvl. § 81 tredje ledd lovfester den tidligere ulovfestede regelen om medvirkning til opphavsrettsinngrep, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Rt. 2005 s. 41 (Napster.no). Med dette får medvirkningsregelen et tryggere fundament, som gjør at man i fremtiden forhåpentligvis unngår uheldige analogiseringer fra den strafferettslige medvirkningsregelen i åvl. § 78 (som man blant annet så i Rt. 2005 s. 41 (Napster.no)).
Nyere praksis fra EU-domstolen legger riktignok til grunn at flere handlinger som tidligere i høyden ble betraktet som medvirkning, nå må anses som direkte opphavsrettsinngrep (se blant annet C-527/15 Filmspeler og C 610/15 Ziggo). Man kan da spørre om hvor stor plass det fortsatt er for en egen regel om medvirkning til opphavsrettsinngrep ved siden av de direkte inngrepsnormene.
Selv om inngriper hadde begått inngrepet i god tro kunne skadelidte etter åvl. 1961 § 55 andre ledd likevel kreve utbetalt nettofortjenesten. Åvl. § 81 fjerde ledd utvider dette til en valgrett mellom rimelig vederlag eller vinningsavståelse. Forutsetningen er at dette ikke fremstår som urimelig.
Åvl. § 81 femte ledd er også ny og avgrenser retten til å kreve økonomisk kompensasjon for ulovlig strømming og privat eksemplarfremstilling på grunnlag av ulovlig eksemplar til forsettlige handlinger.
Åvl. § 82 om tiltak for å hindre inngrep og andre overtredelser viderefører åvl. 1961 § 56. Bestemmelsen er imidlertid språklig og redaksjonelt gitt en annen utforming, og har enkelte materielle endringer.
Åvl. § 83 er ny og gir mulighet til å gi tillatelse til bruk av rettighetsbeskyttet materiale i stedet for å nedlegge forbud etter § 79 og forebyggende tiltak etter § 82. Bestemmelsen er beslektet med åvl. 1961 § 56 andre ledd andre punktum om tillatelse til å gjøre allerede fremstilte eksemplar tilgjengelig for allmennheten. Bestemmelsen er imidlertid videre og innebærer en form for generell tvangslisens. Kravet til at det må foreligge «helt særlige grunner» gir imidlertid uttrykk for at unntaket er snevert, slik at det ikke er kurant å gi tillatelse. Etter andre punktum kan tillatelse også bare gis til noen som har opptrådt i aktsom god tro.
Åvl § 84 er ny og fastslår at retten i en dom i sak om inngrep eller annen overtredelse kan bestemme at informasjon om dommen skal formidles på passende måte for inngriperens regning. Bestmmmelsen er åpenbart inspirert av håndhevelsesdirektivet artikkel 15 som gir medlemsstatene plikt til å gi regler om slik formidling. Tilsvarende regler ble i 2013 innført i patentloven § 59, varemerkeloven § 59a, og designloven § 41b.
 |
Oslo tingrett er nå tvungent verneting i alle søksmål i immaterialrettssaker
Kilde: Wikimedia |
Åvl. § 85 er ny, og angir at Oslo tingrett er tvungent verneting i sivile søksmål om inngrep i opphavsrett og nærstående rettigheter og andre overtredelser etter loven. Bestemmelsen følger opp endringene i patentloven § 63, varemerkeloven § 62, designloven § 46,- og planteforedlerloven § 29 fra 2013 hvor Oslo tingrett ble gjort til tvungent verneting for registrerte immaterialrettigheter også i inngrepssaker. Innføringen av bestemmelsen innebærer at alle sivile søksmål i immaterialrettssaker, bortsett fra saker etter kretsmønsterloven, har verneting ved Oslo tingrett. Saker om midlertidig forføyning følger derimot fortsatt de alminnelige reglene om verneting.
I 2013 ble nytt kapittel 7a om særskilte tiltak ved krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett ble innført som nytt kapittel i åvl. 1961. Lovens kapittel 6 viderefører dette med mindre språklige endringer.
I forbindelse med gjennomføringen av infosoc-direktivet i 2005 ble nytt kapittel 6a om tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon gitt til åvl. 1961. Straffeloven av 1902 inneholdt allerede bestemmelser om uberettiget tilgang til data, og det ble derfor besluttet å arbeide for å samordne disse regelverkene. I høringsnotatet ble det uttalt at utredningen av disse spørsmålene måtte skje som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Kulturdepartementet, og at man derfor vil komme tilbake til dette i en egen høringssak. Lovens kapittel 7 om vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon viderefører derfor åvl. 1961 kapittel 6a med enkelte språklige endringer.
Kapittel 8 gir «forskjellige bestemmelser», og tilsvarer i stor grad åvl. 1961 kap. 6, med enkelte språklige endringer. Noen bestemmelser er imidlertid flyttet, for eksempel bestemmelsen i åvl. 1961 § 50 om opphavsrett i ekteskap, som er flyttet til kapittel 4 om opphavsrettens overgang mv.
Kapittel 9 gir regler om «Lovens rekkevidde», og tilsvarer åvl. 1961 kapittel 8, men med enkelte språklige endringer.
