Generaladvokaten: Smaken av ost kan ikke anses som et opphavsrettslig beskyttet verk

"I love the taste creme fraiche and herbs in the morning.
It tastes like...victory."

I sin anbefaling til EU-domstolen i sak C-310/17 Levola Hengelo anbefaler Generaladvokat Whatelet at smaken av ost ikke betraktes som et opphavsrettslig beskyttet verk. Dette innebærer at opphavsrettsbeskyttelse er forbeholdt frembringelser som kan oppleves med syn eller hørsel.

Grunnlaget for saken er en tvist ved nederlandske domstoler mellom matvareprodusentene Levola Hengelo BV og Smilde Foods BV. Levola produserer smøreosten «Heksenkaas» eller «Heks’nkaas» (bokstavelig talt: «hekseost») med creme fraiche og urter, og anførte at smaken av denne var opphavsrettslig beskyttet og at Smildes ost «Witte Wievenkaas» innebar et inngrep i denne retten. Etter at Smilde var frifunn i førsteinstans anket Levola, og ankedomstolen stilte deretter spørsmål til EU-domstolen om EU-retten var til hinder for at man i nasjonal rett ga opphavsrettsbeskyttelse til smaken av ost.

Generaladvokaten slo fast at verksbegrepet i infosoc-direktivet artikkel 2 bokstav a, artikkel 3 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1 ikke var definert i direktivet, og at det derfor måtte underlegges en selvstendig EU-rettslig fortolkning (avsnitt 37-40). Selv om kravet til originalitet er et grunnleggende krav til opphavsrettsbeskyttelse, la Generaladvokaten til grunn at ikke alle originale frembringelser kan oppnå slik beskyttelse (avsnitt 41-47). Det ligger med andre ord et selvstendig krav i at frembringelsen som søkes beskyttet utgjør et «verk».

Da hva som utgjør et «verk» ikke er definert i infosoc-direktivet, tok Generaladvokaten utgangspunkt i Bernkonvensjonen for å besvare spørsmålet om smaken av ost kan utgjøre et opphavsrettslig beskyttet «verk» (avsnitt 48). Bernkonvensjonen beskytter etter artikkel 1  «litterære og kunstneriske verk», og dette omfatter etter artikkel 2 nr. 1 omfatter «alle frembringelser på det litterære, vitenskapelige og kunstneriske område uansett uttrykksmåte og -form. Den ikke uttømmende listen av eksempler på hva som kan utgjøre et verk i artikkel 2 nr. 1 er imidlertid begrenset til frembringelser som kan oppleves med syn eller hørsel, men ikke frembringelser som kan oppleves med smak, lukt eller følelser (avsnitt 51).

Generaladvokaten påpeker videre at man ved tvil om en frembringelse kunne anses opphavsrettslig beskyttet, slik tilfellet var for datamaskinprogrammer, endret Bernkonvensjonen eller vedtok andre folkerettslige avtaler (avsnitt 52-53).  

"Witte Wievenkaas" - smaker også creme fraiche med urter

Det måtte videre oppstilles et krav til at frembringelser som skulle ha opphavsrettsbeskyttelse måtte kunne identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt. Generaladvokaten viser her til EU-domstolens dom i C-273/00 Sieckmann som nektet varemerkeregistrering av en lukt, som blant annet var presentert i form av en kjemisk formel. Det ble her lagt til grunn at et varemerke for å kunne registreres måtte kunne gjengis grafisk, og gjengivelsen måtte være klar og presis, kunne stå alene og være forståelig, bestandig og objektiv (avsnitt 56). En smak må på samme måte som en lukt anses å være kortvarig, flyktig og ustabil, og kan derfor ikke identifiseres presist og objektivt (avsnitt 57-60).

Smaken av en matvare kunne derfor ikke kvalifiseres som et «verk» som har beskyttelse etter infosoc-direktivet (avsnitt 61).

Immaterialrettstrollets betraktninger

Generaladvokaten legger med sin anbefaling til grunn at smaken av matvarer ikke kan betraktes som opphavsrettslig beskyttede verk, og at opphavsrettsbeskyttelse er begrenset til frembringelser som kan oppleves med syn eller hørsel. Dette er et standpunkt dette immaterialrettstrollet – og vel også de fleste opphavsrettsjurister – kan gi sin fulle tilslutning til. Overraskende er det vel heller ikke at Generaladvokaten anser direktivets verksbegrep som en fullharmonisering, slik at medlemsstatene er forhindret fra å legge et annet innhold i dette i nasjonal rett.

Anbefalingen er på linje med to avgjørelser fra den franske Cour de cassation fra 2008 (Jean-Paul Gaultier Le Mâle) og 2013 (Lancôme), som legger til grunn at lukten av parfyme ikke kan opphavsrettsbeskyttes. Nederlandsk høyesterett la derimot til grunn i en avgjørelse fra 2006 til grunn at lukten av parfyme (Lancôme Trésor) i prinsippet ikke kunne utelukkes fra opphavsrettsbeskyttelse (se nærmere om saken her). Det var dette standpunktet som var opphavet til prosessen mellom Levola og Smilde for nederlandske domstoler.

Jean Paul Gaultier Le Mâle

Generaladvokatens hovedbegrunnelse for å begrense opphavsrettsvernet til frembringelser som kan oppleves med syn eller hørsel bygger på en form for familielikhet: Frembringelser som bare kan oppleves med smak og lukt ligger såpass langt fra det som tradisjonelt har vært betraktet som opphavsrettslig beskyttede verk, at de ikke kan anses som åndsverk.

Det kan riktignok stilles spørsmål ved hvor langt et slik familielikhetsargument rekker. For frembringelser som ligger såpass langt fra opphavsrettens kjerne som frembringelser som må oppleves med lukt og smak treffer det godt nok. For andre frembringelser som etter hvert har blitt anerkjent som opphavsrettslig beskyttede verk, er det derimot mindre treffende. Selv om datamaskinprogrammer er basert på en litterær tekst i form av kildekoden, må de sies å ha relativt lite til felles med tradisjonelle verk. Utover 1960-1980-tallet ble datamaskinprogrammer likevel etterhvert anerkjent som opphavsrettslig beskyttede verk (om enn på et ganske pragmatisk grunnlag). 

Dette bringer oss over i Generaladvokatens argument om at man ved tvil om en frembringelse etter sin art kunne anses opphavsrettslig beskyttet, endret de relevante konvensjonene, og at dette tilsynelatende var avgjørende for aksepten av slike frembringelser som beskyttede verk. Dette var nettopp ikke tilfellet for datamaskinprogrammer, som sakte men sikkert ble akseptert som opphavsrettslig beskyttede verk i nasjonal rett. De nordiske landene anså for eksempel datamaskinprogrammer som åndsverk allerede fra slutten av 1960-tallet. Traktatfestingen av dette vernet i TRIPS og WCT i 1996 kom helt i slutten av denne utviklingen. Manglende traktatfesting av opphavsrettsbeskyttelse av smak og lukt er derfor et dårlig argument mot å anerkjenne slik beskyttelse.

Det er derfor for så vidt forståelig at Generaladvokaten forsøker å gi sin konklusjon flere ben å stå på. Kravet til at en frembringelse som skal ha opphavsrettsbeskyttelse må kunne identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt fremtrer imidlertid litt mye som en rettslig transplantasjon hvor det er usikkert om verten har fått riktig organ. Et krav til presis og objektiv gjengivelse gir mening i et registreringssystem som varemerkeretten, men passer ikke like godt i opphavsretten, hvor beskyttelsen inntrer fra frembringelsen.

For det andre kan det stilles spørsmål om dette innebærer et krav til at et verk må fikseres på et fysisk medium for at det skal være opphavsrettsbeskyttet. Generaladvokaten presiserer riktignok uttrykkelig at tilnærmingen ikke innebærer et krav til fiksering (avsnitt 59). Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvordan et krav til presis og objektiv identifisering i realiteten ikke vil innebære et krav til fiksering. Bernkonvensjonen artikkel 2 (2) overlater det til medlemsstatene å avgjøre om de vil stille krav til fiksering av verket for å oppnå opphavsrettsbeskyttelse. Generaladvokatens tilnærming vil derimot tilsynelatende innebære en harmonisering av et krav til fiksering som mange av EUs medlemsstater ikke legger til grunn i nasjonal rett per i dag. 

Generaladvokaten har åpenbart truffet riktig når det kommer til resultatet. Spørsmålet er imidlertid om det det er nødvendig med en så omfattende begrunnelse. For å avgjøre den konkrete saken er det tilstrekkelig å konstatere at smak og lukt er frembringelser som ligger såpass langt fra det som tradisjonelt har vært betraktet som opphavsrettslig beskyttede verk, at de ikke kan anses som åndsverk. Den viktigste begrunnelsen er vel likevel den Generaladvokaten ikke nevner: Det finnes ikke noe dokumentert behov for en enerett til frembringelser som kan oppleves med lukt og smak. Så får vi se om EU-domstolen gjør det enklere, eller om deres avgjørelse også ender opp med å reise ytterligere spørsmål