Ny åndsverklov trer i kraft 1. juli

Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trer i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet vil i tiden som kommer gjennomgå den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Denne første posten gir et overblikk over lovgivningsprosessen, lovens oppbygning og lovens kapittel 1.

Immaterialrettstrollets gjennomgang av ny åndsverklov

Del I - generell oversikt og kapittel 1 (denne posten)
Del II - kapittel 2 og 3
Del III - kapittel 4
Del IV - kapittel 5 til 9

Kilde: Stortinget - CC BY

Åndsverkloven av 1961 var resultat av et nordisk lovsamarbeid som var påbegynt allerede på slutten av 1930-tallet. Loven har etter dette blitt endret en rekke ganger (se Rognstad, Opphavsrett 2009 s. 29-31 for en oversikt). De største endringene har likevel kommet etter ikrafttredelsen av EØS-avtalen i 1994. Allerede vedtatte direktiver forutsatte to omfattende lovendringer i 1995, og i årene som fulgte ble en rekke nye opphavsrettsdirektiver innlemmet i EØS-avtalen. 

Allerede ved gjennomføringen av infosoc-direktivet i 2005 ble det varslet at det skulle foretas en helhetlig gjennomgang av loven med sikte på å utforme en ny lov. Dels på grunn av et fortløpende arbeid med å gjennomføre nye direktiver fra EU, har dette imidlertid latt vente på seg. 17. mars 2016 sendte Kulturdepartementet forslag til ny åndsverklov på høring. Etter en høringsrunde ble Prop. 104 L (2016-2017) lagt frem den 5. april 2017. Loven fremsto med dette som klar til vedtakelse i vårsesjonen 2017. Forslaget om å lovfeste opphavsrettens overgang i oppdragsforhold som kom inn i proposisjonen, og som derfor ikke hadde vært ute på høring, skapte imidlertid så mye bråk at deler av komiteen i mai 2017 signaliserte at de ikke ville gå videre med bestemmelsen. Behandlingen av loven ble derfor utsatt, og tatt opp igjen i vårsesjonen 2018. Kulturkomiteen avga sin innstilling den 8. mai. Åndsverkloven ble deretter behandlet og enstemmig vedtatt av Stortinget den 15. og 22. mai.

Åndsverkloven av 1961 hadde etter hvert blitt et lappeteppe av tilleggsbestemmelser og tilleggskapitler, noe som i hovedsak skyldtes gjennomføringen av en rekke direktiver. Strukturen til den gamle loven var heller ikke den mest tilgjengelige. Ny lov etablerer en mer hensiktsmessig struktur. I tillegg er flere av lovens sentrale begreper forsøkt definert i loven, samtidig som forarbeidene avklarer flere til nå uavklarte spørsmål. Nytt er også at alle paragrafene er gitt overskrifter. Mange bestemmelser er ordrett klippet med få eller ingen endringer fra den gamle loven. Den nye åndsverkloven er nok derfor mer et tilfelle av gammel vin på nye flasker enn en ny tapning. Gitt det internasjonale og europeiske rammeverket for opphavsretten, er det imidlertid grenser for hvilke materielle endringer det ville vært mulig å gjennomføre. Mange vil nok likevel mene at åndsverkloven hadde fortjent at det ble nedsatt et utvalg for å få et mer helhetlig blikk på loven som sådan.

Lovens oppbygning

Kapittel 1 gir «Grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk. Som navnet antyder gir kapittelet grunnleggende regler om beskyttelsen av åndsverk, og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 1. Vernetidsbestemmelsene i kapittel åvl. 1961 kapittel 4 er imidlertid flyttet til kapittel 1 (§§ 11-13), noe som gir bedre struktur i loven.

Kapittel 2 gir regler om «Rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter mfl. (nærstående rettigheter)», og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 5.

Kapittel 3 gir regler om «Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.», og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 2. Denne restruktureringen innebærer at man i kapittel 1 og 2 gir regler om hhv. åndsverk og nærstående rettigheter, mens det i kapittel 3 gis felles regler om avgrensninger mv. i disse rettighetene.

Kapittel 4 gir regler om «Opphavsrettens overgang mv.», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 3.

Kapittel 5 gir regler om «Straff og erstatning mv.», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 7

Kapittel 6 gir regler om «Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 7a. 

Kapittel 7 gir regler om «Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 6a.

Kapittel 8 gir «Forskjellige bestemmelser», og tilsvarer i stor grad åvl. 1961 kap. 6. Noen bestemmelser er imidlertid flyttet, for eksempel bestemmelsen i åvl. 1961 § 50 om opphavsrett i ekteskap, som er flyttet til kapittel 4 om opphavsrettens overgang mv.

Kapittel 9 gir regler om «Lovens rekkevidde», og tilsvarer åvl. 1961 kapittel 8.

Åvl. § 1 – ny formålsbestemmelse

Lovens § 1 er ny, og angir i tre ledd formålet med loven. Dette innebærer i korte trekk at loven a) skal gi insentiv til kulturell produksjon, b) skape en rimelig balanse mellom rettighetshaverne og brukerne og c) legge til rette for at det på en enkel måte kan inngås avtaler på opphavsrettsområdet.

Bokstav a og b gir i stor grad uttrykk for det som lenge har ansett å være grunnleggende hensyn i opphavsretten. Og det er neppe grunn til å tro at lovfesting av disse hensynene får noen særlig materiell betydning ut over at formålene nå blir lettere tilgjengelig.

Det er likevel interessant å merke seg at man uttrykkelig fremhever insentivhensynet. Dette kan muligens tillegges vekt i den grad hensynet til å gi insentiver til kulturproduksjon ikke gjør seg gjeldende, men hvor en regel likevel begrunnes i et belønningshensyn (for eksempel ved vernetidens lengde). Dette fremstår likevel mer som en avveining som lovgiver må gjøre enn som en tolkningsoppgave.

§ 2 – opphavsrett til åndsverk

§ 2 er bygget opp over samme lest som åvl. 1961 § 1. Nytt i bestemmelsen er imidlertid at originalitetskravet er lovfestet som et krav til «original og individuell skapende åndsinnsats». For de innvidde har det aldri vært særlig tvil om at det gjelder et slikt krav, men det er likevel klargjørende at dette nå sies direkte i loven i stedet for at man må tolke det ut av ordet «åndsverk».

Opphavsrett kan nå bare oppnås for «litterære eller kunstneriske verk». Åvl. 1961 gjorde i tillegg «vitenskapelige verk» til en tilsynelatende egen kategori. Dette skyldtes trolig en misforståelse av Bernkonvensjonen artikkel 1 første ledd som legger til grunn at «literary and artistic works shall include every production in the literary, scientific and artistic domain». Det har imidlertid vært vanskelig å se for seg tilfeller av «vitenskapelige verk» som samtidig ikke er «litterære» eller «kunstneriske». Anomalien «vitenskapelige verk» er med dette rettshistorie.

Nytt i loven også er innføring av en kjønnsnøytral betegnelse for frembringer av åndsverk – «opphaver». I høringsutkastet var «opphaver» tilsynelatende en direkte erstatning for gammel lovs «opphavsmann», dvs. både en betegnelse på frembringer, innehaver av opphavsrett og som fellesbetegnelse på disse. I proposisjonen ble det derimot presisert gjennom endring av § 3 at «opphaver» utelukkende er en betegnelse på frembringer av åndsverk. Betegnelsen på innehaver av opphavsrett generelt bør vel i framtiden da bare bli «rettighetshaver».

§ 3 – opphavsrettens eneretter

Lovens § 3 viderefører åvl. 1961 § 2. Bestemmelsen er omstrukturert og forenklet, slik at opphavsrettens to eneretter til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring klart fremstår i første ledd. 

Nytt i presiseringen av eneretten til tilgjengeliggjøring i § 3 andre ledd er at eneretten til «overføring til allmennheten» er skilt ut som en egen enerett i andre ledd bokstav d. Ved endring av åvl. 1961 i 2005 ble eneretten til overføring til allmennheten («communi¬cation to the public») i infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 gjort til en del av ene¬retten til offentlig fremføring. I ny lov er retten til overføring imidlertid skilt ut som en egen enerett på samme måte som i den svenske upphovsrättslagen § 2. Endringen innebærer imidlertid ingen realitets¬endring.

En nyvinning i § 3 tredje ledd er en egen enerett til (eller forbud mot) strømming av innhold som er gjort tilgjengelig uten rettighetshavers samtykke. EU-domstolen bekrefter i C‑527/15 Filmspeler at strømming fra ulovlig kilde ikke kan begrunnes i retten til midlertidig eksemplarfremstilling i infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 1 (som nå er lovfestet i åvl. § 4). Det kan derfor stilles spørsmål om det er behov for en egen bestemmelse som forbyr slik strømming. 

Åvl. § 3 kvalifiserer imidlertid bestemmelsen ved at verket som strømmes «åpenbart» må være gjort «tilgjengelig for allmennheten» «i strid med ... [åndsverk]loven». Gitt vanskelighetene med å avdekke strømming fra ulovlig kilde, er det vel også vanskelig å se for seg noen utstrakt håndheving av bestemmelsen.

§ 5 – navngivelsesretten

Lovens § 5 viderefører åvl. 1961 § 3 om ideelle rettigheter. Navngivelsesretten i § 5 første ledd er gitt et tillegg om at plikten bare gjelder der «navngivelse er praktisk mulig». Dette må tidligere anses å ha vært en del av kravet til «god skikk» og innebærer derfor ingen egentlig endring. Det er likevel klargjørende at dette nå er tatt inn i lovteksten.

Kravet til «tilgjengeliggjøring» i § 5 første ledd må i utgangspunktet forstås på samme måte som i § 3. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor verk brukes på en måte som ikke faller innunder eneretten, men der det likevel synes rimelig at opphaveren har krav på navngivelse. Dette er særlig aktuelt ved bruk av såkalte «hentelenker», der materiale fra én nettside integreres i en annen på en måte som gjør at det ser ut som materialet stammer fra sistnevnte. (Slike lenker anses ikke som tilgjengeliggjøring dersom materialet det lenkes til er gjort tilgjengelig med rettighetshavers samtykke, jf. C 466/12 Svensson, jf. C-348/13 BestWater.)

Forarbeidene gir derfor uttrykk for at åvl. § 5 første ledd forstås slik at den også kan innebære en plikt til navngivelse også i tilfeller hvor verket ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten etter § 3 (Prop. 104 L (2016-2017) s. 48). (I høringsnotatet ble det foreslått at kravet til navngivelse ble knyttet til «bruk» Dette kravet til navngivelse utenfor eneretten til tilgjengeliggjøring må imidlertid ikke tolkes for strengt, og må være begrenset til å gjengi opplysninger som finnes på nettsiden det lenkes til. Et strengere krav til navngivelse vil kunne føre til en de facto utvidelse av eneretten til tilgjengeliggjøring

§ 8 – fellesverk

I § 8 er det igjen presisert at det foreligger et krav til samarbeid for at det skal foreligge et fellesverk, formulert som et krav til «felles skapende åndsinnsats fra flere opphavere». Dette kravet til samarbeid fremgikk uttrykkelig av § 8 i åvl. 1930, men falt ut av de første utkastene til ånds¬verk¬loven av 1961. Forarbeidene gjorde det imidlertid klart at at krav til samarbeid fortsatt skulle gjelde. Det er derfor oppklarende at samarbeidskravet nå er tilbake i loven.

§ 10  - offentliggjøring og utgivelse

Åvl. § 10 første ledd endrer offentliggjøringskriteriet slik at det nå er tilstrekkelig at verket «lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten», i motsetning til åvl. 1961 § 8 hvor opphavers samtykke til tilgjengeliggjøring var en forutsetning. Samtidig videreføres ikke særregelen for kunstverk og fotografiske verk i åvl. § 8 første ledd andre punktum.

Åvl. § 10 andre ledd utvider utgivelseskriteriet til også å omfatte tilgjengeliggjøring på Internett. Etter åvl. 1961 § 8 andre ledd var et verk bare ansett «utgitt» når fysiske eksemplarer av verket var spredt til allmennheten. Åvl. § 10 andre ledd andre punktum utvider dette også til å gjelde når et verk «opphaverens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett [mv.] på en slik måte at brukeren kan fremstille eksemplar av verket og selv velger tid og sted for tilgangen til verket».

§ 11 - opphavsrettens vernetid

Bestemmelsene om opphavsrettens vernetid er flyttet fra åvl. 1961 kapittel 4 til en mer naturlig plassering i kapittel 1. Åvl. § 11 viderefører hovedbestemmelsen om opphavsrettens vernetid i åvl. 1961 § 40, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring av denne. Det er imidlertid foretatt språklige og strukturelle endringer. § 12 og 13 viderefører på samme måte åvl. 1961 åvl. §§ 41 og 41a.