Stortinget vedtar ny åndsverklov

I sin første behandling av saken den 15. mai vedtok Stortinget ny lov opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven, som ble enstemmig vedtatt, samsvarer med forslaget i propo­sisjonen, med unntak av propo­sisjonen forslag til § 71 om åndsverk skapt i arbeidsforhold. Det ble videre vedtatt å be regjeringen om å utrede eller vurdere enkelte forhold innenfor åndsverkslovens område, bl.a. utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette. Loven skal formelt sett opp til en andre behandling i Stortinget før den er endelig vedtatt. Men det er neppe grunn til å vente endringer i det første vedtaket.  Dette innlegget vil bare ta for seg Kulturkomiteens og Stortingets behandling av lovforslaget, mens vi vil komme sterkere tilbake med en fyldigere gjennomgang av loven som sådan.

Ikke overraskende foreslo komiteen i sin innstilling  å utelatte proposisjonens forslag til ny § 71, som foreslo lovfesting av opphavsrettens overgang i arbeids- og oppdragsforhold. Hørings­notatet foreslå opprinnelig å lovfeste den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål». I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle  «gjelde ... tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes». 

Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere, da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag.

Komiteen presiserte at forslaget fra departementet bare var ment være en kodifisering av gjeldende rett, og at rettstilstanden ikke endres ved forslaget. Komiteen valgte likevel etter en samlet vurdering å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71. Dette ble også vedtaket i Stortingets første behandling.

Dette immaterialrettstrollet er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til § 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot høringsnotatets forslaget om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i oppdragsforhold.

Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhatt lovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet regel ville blitt minimal.

Nytt i ny åndsverklov er § 69, som lovfester rett til rimelig vederlag ved overdragelse av åndsverk. Komiteens medlem fra SV fante det problematisk at det i forslaget til § 69 andre ledd fremgår at denne vurderingen skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet, blant annet fordi det kan komme nye måter å utnytte et åndsverk på et senere tidspunkt. Komiteens flertall påpekte at EU-kommisjonens forslag til DSM-direktiv, som fortsatt er under arbeid, foreslår at  etterfølgende forhold bør kunne inngå i vurderingen, og at man ikke bør foregripe dette arbeidet. Flertallet erkjenner imidlertid at vurderingen av retten til rimelig vederlag vil kunne bli endret dersom direktivforslaget blir vedtatt slik det står i dag.

Komiteen er imidlertid enig om at en alternativ tvisteløsningsmekanisme for fastsetting av rimelig vederlag vil være en god måte å sikre at uenigheter knyttet til vederlagsspørsmål får en rettferdig løsning. Komiteen foreslår derfor at Stortinget «ber regjeringen utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med egen sak på egnet måte.»

Ellers hadde komiteen enkelte bemerkninger til forslaget til § 67, som foreslår å lovfeste det såkalte spesialitetsprinsippet. Komiteen bemerker at de innvendinger som kom mot det opprinnelige forslaget om at det «[v]ed tvil om tolkningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavsrett, skal vilkåret tolkes til fordel for opphaveren» må anses ivaretatt gjennom den nye formuleringen av § 67 andre ledd hvor det fremgår at opphaver «[v]ed overdragelse av opphavsrett ... ikke [skal] anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for».

Et annet forslag som hadde fått endel oppmerksomhet forut for og under komitebehandlingen var forslaget til ny § 43 om fri bruk av verk i klasseromsundervisning, i form av en lovfesting av at slik klasseromsundervisning må anses å skje innenfor det private området. Regelen bygger på en antagelse i forarbeidene til endring av åndsverksloven i 1995 om at undervisning i grunnskolen skjer i faste klasser på 20‑30 elever som møtes hver skoledag og har mer eller mindre all undervisning sammen. Dette innebærer i følge forarbeidene at «fremføring av sceneverk og filmverk innen den ordinære klasseromsundervisning … vil anses for ‘privat’» (Ot.prp. nr. 15 (1994-95) s. 126).

Komiteen mener «det er et viktig, grunnleggende og demokratisk prinsipp at alle barn og unge får oppleve, bruke og fordype seg i kunst og kultur i løpet av skolegangen», og at åndsverkloven etter komiteens oppfatning «trenger en avgrensing mot den private sfære». Komiteen er  derfor «fornøyd med at åndsverkloven fortsatt skal verne om den frie bruken av verk i undervisningsvirksomhet». Flere rettighetshaverorganisasjoner hadde imidlertid uttrykt bekymring for at lovfesting av klasseromsregelen kan føre til fremtidig inntektstap,ved at skoleeiere slutter å inngå avtalelisenser.

Stortinget vedtok derfor forslaget til § 43 men ba samtidig regjeringen om å «utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring.» (Det er med andre ord ikke riktig som enkelte medier meddelte da innstillingen ble offentliggjort, at komiteen valgte å ikke fremme proposisjonens forslag til § 43.)

Komiteen er videre opptatt av det verditap («value gap») som kan oppstå for rettighetshaver når store nettsteder (som YouTube) gjør andres verk tilgjengelige uten å ha klarert rettighetene på forhånd. Komiteens medlemmer fra SP og SV mente at norske myndigheter burde gå foran i prosessen med å ansvarliggjøre slike nettsteder, og foreslo at: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak med forslag om å sikre at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må inngå avtale om bruken av slike verk i samarbeid med rettighetshaverne til disse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra AP, Høyre, Frp, Venstre og Krf, påpekte derimot at det i EU nå jobbes med å stille krav til nettsidene om at de må samarbeide med rettighetshavere når det blir oppdaget at verk er blitt lastet opp på slike sider, og at det er foreslått endring i forbindelse med nytt direktiv om opphavsrett (presumptivt forslaget til artikkel 13 i DSM-direktivet). Fran norsk hold burde man ikke forskuttere denne prosessen. Flertallet foreslo derfor at «Stortinget ber regjeringen fortløpende vurdere om norske myndigheter kan gi regler som sikrer at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder av verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må bidra til at rettighetshaverne får vederlag

for slik bruk av deres materiale.»

Komiteen hadde videre enkelte bemerkninger til bestemmelsen om nærstående lovens rekkevidde for nærstående rettigheter (§ 115 i proposisjonen, § 114 i komiteens forslag). Komiteen viser til at utgangspunktet er at det ikke gjelder noen plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av lydopptak når produsenten av lydopptaket er hjemmehørende i en stat som ikke er tilsluttet den såkalte Romakonvensjonen. For slike lydopptak skal det i stedet betales avgift til Fond for utøvende kunstnere.

Åndsverkloven av 1961 praktiseres imidlertid slik at det er tilstrekkelig for å utløse plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av et lydopptak at én av utøvernesom deltar på lydopptaket, er hjemmehørende i en EØS-stat. Denne praksisen innebærer at  den utenlandske produsenten og samtlige utøvere som deltar på lydopptaket, har krav på vederlag.

Komiteen konstaterte at denne praksisen kan begrense inntektene til Fond for utøvende kunstnere i vesentlig grad, og mener at det der for er behov for å utrede hvordan hensynet til norske utøvere og norsk kulturliv kan ivaretas bedre, uten at vederlagsplikten blir svekket. En slik utredning bør i følge komiteen «se nærmere på forståelsen av formuleringen «arbeid som er frembrakt av» i lovforslaget § 114, og hvorvidt denne skal forstås som en henvisning til selve lydopptaket, hvilket i så tilfelle (§ 115 i proposisjonen) medfører at det mest relevante tilknytningskriteriet er hvor produsenten er hjemmehørende. 

Ut over dette hadde komiteen og enkeltmedlemmer enkelte bemerkninger til forslaget i § 21 og muligheten til å fraskrive seg Gramo-vederlaget og sitatrettsbestemmelsen i § 29, uten at disse materielt sett er særlig interessante.