Markedsføringsrettsåret 2017

Immaterialrettstrollet fortsetter oppsummeringen av immaterialrettsåret 2017 med en gjennomgang av markedsføringsretten i året som har gått, med fokus på etterligningsvernet i markedsføringsloven §§ 30 og 25. (Les også oppsummeringene i varemerkerett, opphavsrett, designrett og patentrett). I mangel av samme grad av internasjonal harmonisering på markedsføringsrettens område, vil fokus for oppsummeringen være norsk praksis i året som har gått. Et par avgjørelser fra våre nordiske naboer skal også nevnes (uten at dette immaterialrettstrollet skal skryte på seg å ha gjennomført et omfattende søk i verken Sverige eller Danmark).

Avgjørelsene knyttet til etterligningsvernet i markedsføringsloven § 30 – og det generelle vernet etter generalklausulen i § 25 – bærer generelt preg av å være konkret begrunnet, og året som har gått har i liten grad produsert skjellsettende prinsipielle avgjørelser på markedsføringsrettens område. Det betyr imidlertid ikke at markedsføringsrettsåret 2017 ikke har vært et begivenhetsrikt år, med flere spennende avgjørelser. Oppsummeringen er på langt nær ment å være en uttømmende gjennomgang av alle, men gir et tilbakeblikk på noen av de avgjørelsene som dette immaterialrettstrollet særlig merket seg i året som gikk.

Markedsføringsretten, og da særlig etterligningsvernet i §§ 30 og 25, benyttes ofte som et supplerende vern til immaterialrettslovene for øvrig, noe som blant annet var tilfellet i LB-2016-19739, den såkalte Seretide-saken. Avgjørelsen er tidligere omtalt her.

GSKs Seritide til venstre og Sandoz' Airflusal Forspiro til høyre.
Kilde: dagensmedisin.no

GSK hadde anført markedsføringsloven § 25 som selvstendig grunnlag i tillegg til ulovlig varemerkeinngrep. Saken var oppe til behandling i Høyesterett i desember i fjor, se omtale av Høyesteretts avgjørelse her. For Høyesterett var imidlertid anførslene om brudd på markedsføringsloven frafalt, og Høyesterett tok kun stilling til spørsmålet om det forelå varemerkerettslig innarbeidelse. Lagmannsrettens vurdering av de markedsføringsrettslige spørsmålene i saken har derfor fremdeles en viss interesse.

Spørsmålet for lagmannsretten var om Sandoz' bruk av lilla var en illojal handling, subsidiært om kombinasjonen av form og farge på Airflusal Forspiro var en illojal utnyttelse av og en snylting på GSKs opparbeidede markedsposisjon i form av renommé og goodwill i strid med markedsføringsloven § 25.

Lagmannsretten la til grunn at Sandoz ikke måtte bruke lilla for sin inhalator, men pekte på at det forelå en bransjepraksis for å benytte fargekoder for å redegjøre for virkestoff eller bruksområde. Selv om praksisen ikke nødvendigvis var helt konsekvent, var det relevant å vektlegge en bransjepraksis som var forankret i pasienthensyn. Bransjepraksisen tilsa også at det var mindre behov for en eksklusiv rett til en farge ut fra hensynet til sunn konkurranse. Lagmannsretten fant derfor at Sandoz valg av lilla var forankret i saklige hensyn og ikke i seg selv kunne anses som snylting på GSKs rennomé og goodwill. Bruken av fargen lilla utgjorde derfor heller ingen illojal konkurransehandling.

Sandoz hadde også overhold variasjons- og avstandsplikten etter § 25, fordi fargen måtte vurderes i lys av form og andre elementer. Det var klare forskjeller både i åpningsmekanisme og fargebruk, og helhetsinntrykket var dermed så forskjellig at det ikke forelå forvekslingsfare. Lagmannsretten konkluderte etter dette med at Sandoz' produkt fremsto som selvstendig, og det var derfor ikke grunnlag for å konstatere overtredelse av markedsføringsloven § 25.

I LG-2016-44586 hadde en tidligere teknisk sjef og salgssjef startet produksjon og salg av replika av tidligere arbeidsgivers produkter. Produktene det gjaldt inngikk i et såkalt bolt-on-system, for sammenføyning av skuffefronter og slitedeler til skuffer i gruve- og anleggsbransjen. Tidligere arbeidsgiver, Komatsu KVX, likte dette dårlig, og gikk til søksmål mot grunnleggerne av Get Solutions med påstand om overtredelse av markedsføringsloven § 25, subsidiært § 30. I april i år kom ankesaken opp for Gulating lagmannsrett, etter at Jæren tingrett hadde gitt Komatsu delvis medhold.

Komatsus bolt-on teknologi
Kilde: kvx.no

Partene var ikke uenige om at produktene var tilnærmet like del for del og samlet, både med hensyn til dimensjoner, utforming og design. Lagmannsretten la derfor til grunn at Get Solutions produkter var "rene kopiprodukter".

Lagmannsretten pekte videre på at etterligningsvernets avgrensing mot rent funksjonelle trekk ikke gjaldt for etterligning av særtrekk som ikke hadde funksjonell betydning, eller funksjonelle trekk "som like gjerne kunne vært utformet på en annen måte". Lagmannsretten erkjente at slitedelsproduker i seg selv var funksjonelt betinget. Saken dreide seg imidlertid om kopiering av alle produktene i et bolt-on-system, altså et produkt sammensatt av slitedeler og ikke et slitedelsprodukt som sådan. Lagmannsretten mente derfor at Komatsus bolt-on-system "slik det var sammensatt" hadde et vern etter markedsføringsloven.

Etter å ha konstatert at det forelå forvekslingsfare, foretok lagmannsretten deretter en samlet klanderverdighetsvurdering "i forhold til god forretningsskikk […] og urimelig utnyttelse". Det ble blant annet vist til at grunnleggerne av Get Solutions var tidligere ansatte i Komatsu, at de hadde innsikt i Komatsus informasjon og at de hadde kontaktet flere av Komatsus produksjons- og samarbeidspartnere før produktet ble lansert. Lagmannsretten konstaterte derfor brudd på både markedsføringsloven §§ 30 og 25.

Det kan stilles spørsmål ved om lagmannsrettens felles vurderingen av klanderverdighet er helt i tråd med utgangspunktet om bruk av generalklausulen i § 25 i tillegg til spesialbestemmelsen i § 30 – som normalt krever at det foreligger elementer i saken som ikke fanges opp av spesialbestemmelsen. Dette immaterialrettstrollet lar spørsmålet stå åpent, og nøyer seg med å påpeke at en slik felles vurdering i alle fall i liten grad får frem hva som aktualiserer vernet i § 25, i tillegg til etterligningsvernet i § 30.

Respo-tilhenger
Kilde: respotilhenger.no

HSS-tilhenger
Kilde: hsstilhenger.no

I sak LB-2017-101527 mellom Respo Tilhenger AS og Respo Hagised AS på den ene siden, og HSS AS på den andre siden, var spørsmålet om Respo kunne forby sin tidligere forhandler - HSS - å importere, markedsføre og selge det Respo mente var kopier av deres båttilhengere etter markedsføringsloven § 30 og/eller § 25. Saken gjaldt ca. 15 ulike tilhengermodeller, og lagmannsretten fant at HSS' tilhengere var å anse som etterligninger. Lagmannsretten fant det imidlertid ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om forvekslingsfare, fordi retten uansett ikke fant at det forelå noen illojal utnyttelse. Til tross for det tidligere forhandlerforholdet, fant lagmannsretten at HSS i utgangspunktet hadde anledning til å starte konkurrerende virksomhet, men med plikt til lojal omgang med informasjonen HSS hadde fått tilgang til i kraft av sin tidligere rolle som forhandler for Respo. For spørsmålet om det forelå urimelig utnyttelse, pekte lagmannsretten særlig på at Respo selv hadde latt seg inspirere av andre tilhengere. HSS hadde også, som tidligere forhandler av Respos hengere, gitt innspill til utformingen av Respos hengere og hadde dermed bidratt til utviklingen av disse. Det forelå altså ingen overtredelse av § 30 – og fordi alle anførslene fra Respo inngikk i vurderingen etter § 30, var det heller ikke rom for å anvende generalklausulen i § 25.

Nevnes kan også Follo tingretts kjennelse av 2. mai 2017 i sak mellom Skeidarliving Group AS ("Skeidar") og Interstil AS på den ene siden, og Nine United Danmark A/S på den andre siden. Skeidar og Interstil hadde krevd etterfølgende muntlig behandling for opphevelse av to midlertidige forføyninger som forbød salg av henholdsvis stolen Asago og Moon, som var blitt funnet å krenke Nine Uniteds stol AAC22 - About A Chair. Nine United anførte på sin side at stolen var beskyttet som åndsverk, alternativt at salg av stolene Asago og Moon var i strid med markedsføringsloven §§ 30 og 25.



Avbildet: Asago (øverst), Moon (til høyre) og AAC22 (i midten).
Stolen til venstre er Ellos/Jotex' stol Boarp.
Kilde: dn.no

Tingretten fant at AAC22 var et resultat av en original og individuelt preget åndsinnsats, som ga et annet visuelt helhetsinntrykk enn øvrige stoler på markedet. Det ble også lagt "en viss vekt" på at AAC22 var tatt inn på Museum of Modern Art. Fordi helhetsinntrykket til de tre stolene var påfallende likt, de rettet seg mot samme kjøpegruppe og lå prismessig i samme segment, var det i følge tingretten en betydelig fare for forveksling. Tingretten konkluderte derfor med at Asago og Moon var fremstilt i strid med Nine Uniteds enerett etter åndsverkloven § 2. Basert på momentene tingretten legger til grunn, herunder forvekslingsfare, kunne avgjørelsen vel så gjerne vært basert på markedsføringslovens regler for etterligningsvern - og tingretten uttaler da også at den slutter seg til vurderingen av markedsføringsloven § 30 i sakens første runde, hvor både Stavanger og Follo tingrett konkluderte med overtredelse.

Det er også noen uttalelser fra NæringslivetsKonkurranseutvalg fra året som er gått som det er verdt å nevne.

I sak 12/2016, som var oppe til behandling i januar 2017, var spørsmålet om emballasjedesignet på produktene i Eldorado Havregrøt-serien utgjorde etterlikninger av Orklas TORO Rett i koppen Havregrøt, i strid med markedsføringsloven §§ 30 eller 25.

Kilde: matinfo.no

Konkurranseutvalget kunne ikke utelukke at Unils produkt var inspirert av Orklas, fordi emballasjeutformingen var tilnærmet lik. Konkurranseutvalget pekte imidlertid på at Orklas emballasjetype verken var særpreget eller spesielt original, og til en viss grad funksjonelt betinget fordi det var vanlig å velge farger som ga assosiasjoner til produktets innhold. Det var også et poeng at produktene var tydelig merket med henholdsvis TORO og Eldorado. Konkurranseutvalget konkluderte derfor med at Unils havregrøtprodukter etterlot et annet helhetsinntrykk enn Rett i koppen-produktene, og at det ikke forelå forvekslingsfare.



Kilde: eldorado.no

Om anvendelsen av § 25 uttalte Konkurranseutvalget at "[k]onkurrenter som får informasjon eller innblikk i andre næringsdrivendes produktutvikling o.l. gjennom konserntilknytning, samarbeid eller på annen måte, har plikt til ikke å utnytte denne kunnskapen på illojal eller urimelig måte". Dette gjaldt også i et kunde-leverandørforhold som den nærværende sak. Konkurranseutvalget fant imidlertid ikke Unils emballasje "særskilt nærgående", og det var derfor heller ikke særlige forhold som kunne aktualisere vernet i markedsføringsloven § 25.

Konkurranseutvalget hadde i slutten av 2016 kommet til samme resultat i en sak mellom samme parter, som gjaldt spørsmålet om to produkter i produktserien Folkets Fristelser Asiatisk Snacking utgjorde etterlikninger av SaritaS Kylling Tikka Masala i strid med markedsføringsloven § 30 og/eller § 25 (sak 10/2016). Konkurranseutvalget pekte her særskilt på at de ikke fant holdepunkter for å tillegge det betydning at Unil var et heleid datterselskap av Norgesgruppen, som igjen er forhandler av Orklas produkter.

Tidligere uttalelser fra Konkurranseutvalget har kunnet tyde på at kunde/leverandørforhold medfører en skjerpet lojalitetsplikt, se for eksempel sak 2/2006 og 7/2006. Forhandlerrollen vil for eksempel gi en særlig innsikt i omsetningen av konkurrentenes produkter, og følgelig en særlig anledning til å kartlegge hvilke produkter som selger godt og hvilken innsats som legges ned fra leverandørens side for å oppnå dette. Basert på uttalelsene fra Konkurranseutvalget i sakene mellom Orkla og Unil kan det imidlertid trolig ikke legges til grunn en generell skjerpet lojalitetsplikt i slike tilfeller, men en alminnelig plikt til å utnytte eventuell kunnskap og innblikk i konkurrentenes virksomheter på en lojal måte.

Lojalitetsplikt som følge av et tidligere samarbeidsforhold var også et sentralt element i sak 4/2017 fra mai 2017. Spørsmålet var her om Skeidarliving Groups hvilestolmodell var en etterligning av IMG Groups (et datterselskap av Ekornes) modell i strid med markedsføringsloven § 30 og/eller § 25.

IMGs Prince-modell

Kilde: konkurranseutvalget.no

Skeidars Queen-modell
Kilde: konkurranseutvalget.no

Konkurranseutvalget fant at IMGs stol "Prince" hadde mange fellestrekk med lignende type hvilestoler, men at det ikke var fremlagt dokumentasjon som tilsa at stolen var så lite særpreget at den var uten et visst vern etter markedsføringsloven § 30. Og selv ved et snevert vern har konkurrenter en plikt til å utnytte variasjonsmulighetene, noe Skeidar ikke hadde gjort i tilstrekkelig grad.

Både i relasjon til §§ 30 og 25 viste Konkurranseutvalget til at Skeidar var tidligere distributør av IMGs Prince-stol og godt kjent med stolens suksess. At stolen Queen kom på markedet kort tid etter at IMG avsluttet samarbeidet med Skeidar understreket den urimelige utnyttelsen i relasjon til § 30, og den tidligere tilknytningen mellom partene og innsikten i markedssituasjonen Skeidar hadde fått ved samarbeidet ble særlig understreket i relasjon til § 25. Konkurranseutvalget fant det altså sannsynliggjort at Skeidar ikke hadde utnyttet sin innsikt i konkurrentens virksomhet på en lojal måte.

Moroccanoils hårserie
Kilde: nikita.no

Et eksempel på en etterligningssak hos våre svenske naboer, er saken mellom Klippoteket Fabrik og Morrocanoil Israel Limited som var oppe til behandling i Stockholm tingsrätt (Patent- og marknadsdomstolen) i mai 2017. Spørsmålet var om Klippoteket Fabrik hadde lag seg for nærme Morrocanoil Israel Limiteds produktserie Morrocanoil.

Klippoteket Fabriks Argan Oil
Kilde: klippoteket.com

Tingsrätten la til grunn at verken funksjonelle elementer eller farger i seg selv kunne medføre særpreg. Tingsrätten mente imidlertid at kombinasjonen av farger i kontrast - også i skriften -  og en tydelig horisontal M ga et visst, men svakt, særpreg. Det var imidlertid et vilkår for overtredelse av etterligningsvernet i marknadsföringslagen § 14 at originalproduktet er kjent. Vurderingen var om et produkt har blitt så kjent på markedet at det forbindes med et visst kommersielt opphav, og tingsrätten uttalte at vurderingen er tilnærmet lik vurderingen av om noe anses som velkjent innen varemerkeretten.

Tingsrätten fant at markedsføring på internasjonale moteuker og europeiske motetidsskrifter ikke var relevant, fordi de færreste svenske forbrukere var i kontakt med disse arenaene. Produktene var også markedsført i svenske tidsskrifter, men disse var først og fremst rettet mot "kjøpesterke kvinner og ikke til den brede allmennheten", noe som ikke var tilstrekkelig når den relevante omsetningskretsen var definert som personer mellom 15 og 80 år. Moroccanoils emballasjeutforming var derfor ikke "kjent", og vurderingen av forvekslingsfare var unødvendig. Og ettersom emballasjeutformingen ikke var kjent, kunne det heller ikke foreligger rennomésnylting og dermed heller ingen overtredelse av etterligningsvernet.

I Frandsen Lighting m.fl. mot EG Nordic som var til behandling av Sø- og handelsretten i Danmark i september 2017, var spørsmålet om EG Nordics salg av "Nice"-lampen krenket Frandsen Lightings "Ball"-lampe, som avbildet under.



Frandsen Lightings "Ball"
Kilde: frandsenlighting.dk

Sø- og handelsretten fant at Ball-lampen hadde beskyttelse mot etterligninger, til tross for at det var en rekke svært like lamper på markedet og den geometriske formen var vanlig – altså til tross for at lampen i liten grad var særpreget. Lampen hadde vært på markedet uavbrutt siden slutten av 1960-årene, og hadde ved innarbeidelse oppnådd en selvstendig markedsposisjon og identitet på det danske markedet. Vernet var imidlertid snevert, og omfattet kun "meget nærgående efterligninger". Sø- og handelsretten pekte på at Nice-lampen var nærmest identisk med Ball-lampen til Frandsen Lighting, og kom etter dette til at salg og markedsføring av Nice-lampen var å anse som i strid med god forretningsskikk.

Men Sø- og handelsretten ga seg ikke der. I tillegg fant retten at det var ansvarsbetingende at Frandsen Lightings advokat hadde sendt et "cease and desist"-brev til EG Nordics kunde uten å opplyse om at det på dette tidspunktet forelå en kjennelse hvor hans klient ble nektet midlertidig forføyning. Retten mente man her gikk ut over det å ivareta sin klients interesser, ved å forlede EG Nordics kunde til å treffe beslutninger på feil eller mangelfullt grunnlag. Dette immaterialrettstrollet er blitt fortalt at avgjørelsen er den første med en slik reaksjon i Danmark, og kan absolutt være verdt å merke seg for alle som i det daglige håndhever egne eller andres rettigheter.

EG Nordics anke til Højesteret på spørsmålet om Nice-lampen var i strid med god forretningsskikk ble for øvrig nektet fremmet.

Utover de rene etterligningssakene, kan det særlig pekes på Konkurranseutvalgets uttalelse i sak 6/2017. Spørsmålet var om Bank Norwegians bruk av Ikano Bank, Santander Consumer Bank, Monobank og Komplett Bank sine foretaksnavn/varemerker som betalte søkeord, utgjorde en handling i strid med markedsføringsloven § 25. (Saken er tidligere omtalt i et gjesteinnlegg av Sebastian Stigar, tilgjengelig her.)

Konkurranseutvalget uttalte at vurderingen i den såkalte Teppeabo-saken (sak 12/2012), hvor utvalget avgrenset mot EU-domstolens avgjørelser knyttet til såkalte "Adwords", fremdeles var relevant. Markedsføringslovens generalklausul var i følge Konkurranseutvalget ment å ivareta andre hensyn enn varemerkets funksjoner, og forholdet kunne derfor fanges opp av markedsføringsloven § 25 uavhengig av spesiallovgivningen.

Kilde: smallbiztrends.com

Konkurranseutvalget pekte på at bruk av andres innarbeidede kjennetegn er en skjult døråpner for å generere trafikk til egne nettsider. Verdiene i søkeordene hadde i det vesentlige oppstått gjennom klagernes investeringer og markedsføring av sine tjenester. Utnyttelsen av denne opparbeidede goodwill uten egne kostnader utover betaling til Google, var derfor etter Konkurranseutvalgets mening snylting på andres innsats i strid med markedsføringsloven § 25.

Saken skilte seg fra tilfellet i den såkalte Rørleggervakta-saken (LB-2012-118015), hvor Borgarting lagmannsrett fant at Rørlegger Sentralen AS sin bruk av "rørleggervakt", "rørleggervakta" og "rørleggervakten" som betalte søkeord ved markedsføringen av sine tjenester, ikke krenket Rørleggervakta AS sine rettigheter etter verken markedsføringsloven §§ 25 eller 30. Forskjellen var, ifølge Konkurranseutvalget, at denne saken dreide seg om "så vidt særpregede kjennetegn" at det ikke gjorde seg gjeldende noe friholdelsesbehov.

Konkurranseutvalget videreførte derfor sin tidligere konklusjon fra Teppeabo-saken, og konkluderte med at kjøp av konkurrenters (særpregede) kjennetegn utgjør en handling i strid med markeds­føringsloven § 25. Konkurranseutvalgets uttalelse er kritisert for å legge seg på en for streng linje, basert på det klare utgangspunktet om fri konkurranse. All den tid uttalelser fra Konkurranseutvalget ikke er rettslig bindende mellom partene, og et søk på "Ikano" på Google fortsatt gir treff på Bank Norwegians annonse knyttet til forbrukslån den 7. februar 2018, skal vi ikke se bort fra at vi kanskje kan se tilbake på en avklaring fra domstolene når vi kommer til årsoppsummeringen for 2018.

Sak 5/2017 gjaldt spørsmål om urettmessig henvendelse til konkurrents kontraktsmotparter med påstand om krenkelse av rettigheter, utgjorde en krenkelse av markedsføringsloven § 25. Juralco hadde i 2011 rettet krav mot Normeka, hvor det blant annet ble hevdet at Normekas produkter var ulovlige etterlikninger etter markedsføringsloven § 30 og for øvrig i strid med markedsføringslovens § 25 – noe Normeka bestred. Det ble varslet søksmål, men slikt søksmål ble aldri reist. I 2017 sendte deretter Juralco en e-post til Avinor, en kunde av Normeka, hvor tidligere korrespondanse rundt rettighetsspørsmålet ble vedlagt og hvor Juralco fastholdt at Normekas master var ulovlige etterligninger.

Konkurranseutvalget uttalte at næringsdrivende i utgangspunktet må ha anledning til å informere potensielle inngripere, slik som konkurrenters kunder, om en anført krenkelse, uten at det i seg selv kan anses i strid med markedsføringsloven § 25. Det var uten betydning om henvendelsen kunne ha betydning for konkurrenters eksisterende og fremtidige kontraktsforhold, men informasjonen måtte fremstå som saklig og balansert, og anførslene måtte ikke være åpenbart grunnløse. Det at Juralco over tid anførte en bestridt rettighetskrenkelse uten å ta skritt for å sørge for rettslig avklaring, var imidlertid i strid med § 25.

En siste sak som kan være verdt å nevne er avgjørelsen i tvisten mellom Telenor og HipDriver, avsagt i slutten av desember i fjor, som har vært gjenstand for en del omtale i media i året som gikk. HipDriver hadde siden 2013 arbeidet med å utvikle en tjeneste og forretningsmodell innen konseptet "connected car". I begynnelsen av 2016 tok HipDriver kontakt med Telenor med tanke på å avklare om sistnevnte ville investere i HipDriver. Etter flere møter takket Telenor nei til dette i juni 2016. Telenor lanserte deretter sin egen "connected car"-tjeneste – "Telenor Connect" – den 31. januar 2017, som resulterte i at HipDriver gikk til sak med spørsmål om Telenor hadde misbrukt forretningshemmeligheter i strid med konfidensialitetsavtale og markedsføringsloven § 28, eller subsidiært opptrådt i strid med markedsføringsloven § 25. Saken ble avgjort ved voldgift, og voldgiftsretten besto av førsteamanuensis Inger Berg Ørstavik.

Voldgiftsretten konkluderte med at Telenor ikke rettsstridig hadde benyttet konfidensiell informasjon fra HipDriver ved utviklingen av sin tjeneste, fordi tjenesten til Telenor bestod av trekk som var kjente trekk i markedet allerede i begynnelsen av 2016. HipDriver fikk heller ikke medhold etter markedsføringsloven § 25, riktignok under tvil. HipDriver hadde blant annet anført at Telenor ikke i tilstrekkelig grad informerte HipDriver om status for Telenor sitt eget "connected car"-prosjekt, samt at Telenor hadde opprettholdt en forventning om samarbeid som forhindret HipDrive i å fortsette utviklingen av sine forretningsplaner. Voldgiftsretten pekte på at Telenors konsept innholdsmessig ikke inneholdt elementer som HipDriver ikke allerede kjente fra markedet, og at det da ikke var noen grunn for Telenor å informere i detalj om innholdet i satsningen. Retten fant det heller ikke bevist at forhandlingene fra Telenor sin side ikke var reelle, og en periode på 3 måneder fra første møte mellom partene og frem til Telenor takket nei, var ikke ansvarsbetingende i seg selv.

For spørsmålet om selve lanseringen av Telenor sin tjeneste var imidlertid voldgiftsretten i tvil. Telenor valgte å gjøre dette gjennom et forum gitt tilnærmet samme navn som et forum arrangert av HipDriver året før. Telenor var også kjent med at nevnte forum var sentralt i HipDrivers markedsføringsstrategi. Voldgiftsretten pekte imidlertid på at et forum var en generisk markedsføringsstrategi, samt at navnet "Connected Car Norway" ikke var særpreget eller hadde opparbeidet seg noen særskilt goodwill. Når voldgiftsretten hadde funnet at Telenor verken rettsstridig hadde utnyttet konfidensiell informasjon eller etterlignet HipDrivers tjeneste, var det også vanskelig å karakterisere bruken av forumet som illojal. Voldgiftsretten påpekte imidlertid at Telenor hadde beveget seg på grensen mot det illojale. Telenor fikk da heller ikke tilkjent sakskostnader, blant annet under henvisning til at avgjørelsen hadde voldt tvil.

Et punkt som kan være verdt å merke seg, er at voldgiftsretten oppgir å ha sett hen til StartupLabs retningslinjer for store selskapers kontakt med oppstartsselskaper i sin vurdering. Voldgiftsretten viser til at retningslinjene "synes å gi uttrykk for en omforent oppfatning blant mange store selskaper og StartupLab på vegne av oppstartsmiljøet". Avgjørelsen er altså et praktisk eksempel på at oppfatninger i næringslivet av hvilke normer som gjelder, vil kunne gi viktige bidrag for skjønnsutøvelsen.

På lovgivningssiden kan det nevnes at Justis- og beredskapsdepartementet for tiden arbeider på et høringsnotat med forslag til gjennomføring av EUs forretningshemmelighetsdirektiv.  Høringsnotatet forventes å være ferdig i løpet av første halvdel av 2018. Ikrafttredelsen av den nye norske loven vil derfor trolig ikke skje innen gjennomføringsfristen i juni 2018. 

Advokatfirmaet Selmer, hvor dette immaterialrettstrollet er ansatt, representerte Orkla Foods Norge AS mot Unil AS i sak 10/2016 for Næringslivets Konkurranseutvalg, som kort er omtalt over. Et annet av Immaterialrettstrollets hoder, Vincent Tsang, var prosessfullmektig for Get Solutions AS mfl. i sak LG-2016-44586, samt for Nine United Danmark A/S i saken mot Skeidarliving Group AS og Interstil AS. Han har ikke vært involvert i utarbeidelsen av omtalen av nevnte saker.