EU-domstolen i C-230/16 Coty: Forbud mot tredjeparts nettbaserte markedsplasser og konkurranseretten

EU-domstolen avsa 6.12.17 forhåndsavgjørelse i  C-230/16 Coty. Her bekreftet EU-domstolen at et forbud for forhandlere mot å selge via tredjeparts nettbaserte markedsplasser, på gitte kriterier, ikke strider med forbudet mot konkurransebegrensende avtaler og samarbeid i artikkel 101 TFEU. For immaterialrettstrollets lesere er det kanskje like interessant at EU-domstolen med det også bekreftet at varemerkeinnehavere kan forføye over og beskytte sine varemerkers renommé uten at det nødvendigvis innebærer et brudd på konkurransereglene.

Kilde: Globalcosmeticnews

For de uinnvidde kan et googlesøk fortelle at Coty distribuerer luksuspregede kosmetikkartikler i Tyskland. Cotys avtaler med de autoriserte forhandlerne tillater nettsalg, men forutsetter at nettsalg skjer gjennom de autoriserte forhandlerens egne «elektroniske utstillingsvindu», og at produktenes luksuspreg ivaretas. Avtalene inneholder et forbud mot nettsalg under et annet navn enn den autoriserte forhandlerens, gjenkjennelig bruk av uautoriserte tredjeparts forhandlere og markedsplasser, slik som Amazon og eBay (og Finn.no). 

Konkurranseretten og artikkel 101 TFEU forbyr avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen.  EØS-avtalen artikkel 53 inneholder et tilsvarende forbud, og forbudet er også inntatt i den norske konkurranseloven § 10.  Artikkel 53 EØS skal tolkes homogent med artikkel 101 TFEU, og konkurranseloven § 10 skal langt på vei tolkes i samsvar med disse. EU-domstolen forhåndsuttalelse har derfor også betydning for bruk av selektive distribusjonsnettverk og regulering av nettbaserte markedsplasser i norske markeder.

Som flere av sakene i kryssfeltet mellom konkurranse- og immaterialrett, kom spørsmålet om Cotys begrensing av nettsalg og bruk av markedsplasser er lovlig under konkurranseretten, på spissen etter at Coty gikk til sak for å hindre en autorisert forhandlerne fra å selge gjennom Amazons tyske markedsplass (Amazon.de). Førsteinstansdomstolen avviste kravet på grunn av at forbudet stred med § 1 i den tyske Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen (lov mot konkurransebegrensninger) og artikkel 101 TFEU.

Etter førsteinstansens syn kunne ikke formålet om å opprettholde et varemerkes renommé og luksus- og kvalitetspreg rettferdiggjøre et selektivt distribusjonssystem. Førsteinstansen baserte seg  på EU-domstolens forhåndsavgjørelse i Pierre Fabre, sak C-439/09, og kom også til at Cotys forbud tilsvarte en hardcore restriksjon av passivt salg etter artikkel 4 c) i blokkunntaket for vertikale avtaler i Forordning 330/2010/EU (se under). Etter anke til Oberlandesgericht Frankfurt am Main ble spørsmålet om lovligheten av forbudet og klassifiseringen som en hardcore restriksjon under blokkunntaket referert til EU-domstolen.

EU-domstolens forhåndsavgjørelse i Coty har allerede blitt omtalt av flere, og enkelte var imponerende raskt ute. Forhåndsuttalelsen innebærer strengt tatt lite nytt fra et konkurranserettsperspektiv og EU-domstolen bekreftet at selektive distribusjonssystem på gitte kriterier ikke vil stride med artikkel 101 TFEU, slik den la til grunn allerede i Metro, sak 26/76. I Pierre Fabre presiserte EU-domstolen disse kriteriene til at utvelgelsen av forhandlere i et selektivt distribusjonssystem i tilfellet må skje på grunnlag av objektive kvalitetskriterier som gjelder likt for alle og som anvendes på en ikke-diskriminerende måte. Det selektive distribusjonssystem må også være nødvendig av hensyn til det aktuelle produktet, for å bevare produktets kvalitet, for sikre riktig bruk, og ikke gå lengre enn nødvendig (Pierre Fabre, avsn. 41).

EU-domstolens forhåndsavgjørelse i Pierre Fabre har skapt en etter min mening misforstått diskusjon om det å ivareta et varemerkes renommé og kvalitets- og luksuspreg kan rettferdiggjøre et selektivt distribusjonssystem. Denne misforståelsen som skyldes en feiltolkning av EU-domstolens begrunnelse, ble utslagsgivende for vurderingen av Cotys forbud i førsteinstansdomstolen. Pierre Fabre gjaldt imidlertid et generelt forbud mot internettsalg, og det var dette generelle forbudet, ikke at avtalen søkte å ivareta varemerkets renommé og luksuspreg, som gjorde at EU-domstolen kom til at restriksjonen i hadde et konkurransebegrensende formål i strid med Art. 101 TFEU.

Kilde: fortune.com

I Coty bekreftet EU-domstolen at vurderingen i Pierre Fabre skyldtes det generelle forbudet mot nettsalg (avsn. 30 – 34), og at et selektivt distribusjonssystem som er ment å ivareta merkevarens renomme og kvalitets- og luksuspreg, ikke strider med artikkel 101 TEUF dersom kriteriene for Metro-unntaket er oppfylt (avsn. 25 – 29 og 36). Tilsvarende vil heller ikke et forbud mot nettsalg via uautoriserte tredjeparts forhandlere eller markedsplasser som er ment å ivareta det samme formålet, være forbudt etter artikkel 101 TEUF dersom de samme kriteriene er oppfylt (avsn. 40).

Som kommentert av Colomo, og kanskje mest interessant i immaterialrettssammenheng, baserer EU-domstolen i stor grad vurderingen på domstolens forhåndsavgjørelse i Copad, sak C-59/08, og bygger på et premiss om at innehavere av immaterielle rettigheter må kunne forføye over disse overfor tredjeparter. I Copad, en sak om forføyning over varemerkerettigheter etter Direktiv 89/104/EEC, kom EU-domstolen til at varemerkeeiere gjennom lisensavtaler kan forhindre videresalg til forhandlere som ikke er medlem av et selektivt distribusjonssystem for å beskytte varemerkets renommé og luksuspreg.

I vurderingen av Cotys forbud fant EU-domstolen blant annet at forbudet bidro til å ivareta produktenes luksuspreg ved å sikre at produktene kun forbindes med autoriserte forhandlere (avsn. 44-46). Forbudet gjorde det også mulig for Coty å kontrollere at forhandlerne fulgte kravene i avtalen for å ivareta varemerkets renomme og produktenes luksuspreg (avsn. 47-49). Nettsalg via uautoriserte tredjeparts forhandlere og markedsplasser hvor Coty ikke kunne kontrollere salgsvilkårene, kunne skade dette (avsn. 49). Bruken av et selektivt distribusjonssystem med det aktuelle forbudet kunne dermed anses nødvendig av hensyn til å ivareta varemerkets renommé og luksuspreg (avsn. 51).

Konkurranserettens forhold til immaterialretten
Theodor Kittelsen©I det fri 

Et viktig poeng i Coty fra et konkurranserettsperspektiv, er at selv om kriteriene for Metro-unntaket ikke skulle være oppfylt, utgjør ikke selektive distribusjonssystem nødvendigvis et brudd på Art. 101 TFEU. Hvorvidt et selektivt distribusjonssystem, for eksempel med en begrensning på nettsalg, utgjør en formåls- eller virkningsovertredelse av artikkel 101, må vurderes konkret i den enkelte sak (avsn. 59). Dersom et slikt forbud skulle være forbudt etter artikkel 101 TEUF, kan det likevel være et spørsmål om forbudet er unntatt under blokkunntaket for vertikale avtaler. I den forbindelse uttalte EU-domstolen at Cotys forbud ikke tilsvarte en begrensning i hvilke kunder forhandlerne kunne selge til, eller en begrensning på passivt salg til forbrukere, som nevnt i forordningens artikkel 4 b) og c) (avsn. 68). Artikkel 4 i blokkunntaket inneholder gitte hardcore restriksjoner. Dersom en avtale inneholder en bestemmelse eller restriksjon som tilsvarer en av de angitte restriksjonene, vil ikke avtalen omfattes av blokkunntaket.

I motsetning til hva enkelte har kommentert, er det etter min mening imidlertid ikke språklig grunnlag i Coty for å kategorisk og på generelt grunnlag hevde at forbud mot nettsalg via markedsplasser ikke kan utgjøre en formålsovertredelse av artikkel 101 TFEU. Tilsvarende er det heller ikke grunnlag for å slutte at et slikt forbud ikke kan utgjøre et forbud mot passivt salg. Hvorvidt et forbud mot bruk av markedsplass oppfyller Metro-kriteriene, utgjør en formåls- eller virkningsovertredelse, og eller utgjør tilsvarer en restriksjon som i forordningens artikkel 4 b) eller c), er en konkret vurdering av den aktuelle avtalebestemmelse eller restriksjon i den enkelte sak. Det er en slik konkret vurdering av Cotys forbud mot bruk av markedsplasser domstolen gjør i avsnittene 42 – 58 og 62 – 67.