 |
| «Il Tempo Gigante» - filmbilen |
Eidsivating lagmannsrett avsa 9.1.2017 dom i ankesak mellom Caprino Filmsenter (Caprino) og Hunderfossen Familiepark og Aukruststiftelsen. I motsetning til dommen i tingretten (omtalt av IPtrollet her) la et flertall på to dommere i lagmannsretten til grunn at Caprino hadde en langt mer omfattende opphavsrett til filmbilen «Il Tempo Gigante», og at berg-og-dalbanen «Il Tempo Extra Gigante» innebar et inngrep i denne opphavsretten. Det ble også lagt til grunn at navnet «Il Tempo Extra Gigante» innebar et inngrep i åndsverklovens (§ 46) tittelvern av «Il Tempo Gigante», som Caprino ble ansett å ha rettigheter til.
Mindretallet la derimot til grunn at Caprinos opphavsrett var snevrere og at «Il Tempo Extra Gigante» derfor ikke innebar et inngrep i denne. «Il Tempo Extra Gigante» innebar heller ikke et inngrep i tittelvernet etter åndsverkloven § 46, og kunne ikke anses som en etterligning i strid med markedsføringsloven § 30. Aukruststiftelsen og Hunderfossen kunne heller ikke anses å ha opptrådt i strid med god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven § 30, og det forelå ingen kontraktsrettslig forpliktelse til å holde avstand fra utseendet til filmbilen.
 |
| «Il Tempo Extra Gigante» Foto: Åshild Eidem, Aftenposten |
Lagmannsrettens flertall legger derimot til grunn i sin bevisvurdering at Sandemoses innsats var langt mer omfattende, og dermed ga opphav til en videre opphavsrett til filmbilen. Immaterialrettstrollet har ingen forutsetninger til å uttale seg om denne bevisvurderingen, men finner grunn til å komme med enkelte kommentarer til flertallets vurdering, eller kanskje rettere sagt manglende vurdering, av forholdet mellom bearbeidelser etter åvl. § 4 (2) og fellesverk etter åvl. § 6.
Skoleeksempelet på en bearbeidelse er oversettelser av litterære verk. En bearbeidelse kan i prinsippet frembringes helt uavhengig av den opprinnelige opphavsmannen. Dersom et verk – i dette tilfellet filmbilen – har blitt til i samarbeid mellom flere opphavsmenn og de enkeltes bidrag ikke kan «skilles ut som særskilte verk», oppstår det derimot et fellesverk etter åvl. § 6. Et slikt fellesverk kan både frembringes fra bunnen av eller – som her – være basert på et tidligere verk.
Både for bearbeidelser og fellesverk er det en forutsetning at bidragene er originale – eller som det også formuleres – har verkshøyde. Forskjellen mellom bearbeidelser og fellesverk i denne sammenhengen, er at bearbeiders opphavsrett er begrenset til hans egen skapende innsats. Bidragsyternes opphavsrett til et fellesverk omfatter derimot hele det verket som er resultat av samarbeidet, uavhengig av om den enkelte bidragsyteren har bidratt med skapende innsats til alle deler av verket. Det kan for eksempel med stor sikkerhet fastslås at Tidemand har malt personene og Gude har malt landskapet i «Brudefærden i Hardanger», de ville imidlertid begge hatt opphavsrett til bildet som helhet i fellesskap (som et fellesverk) dersom bildet hadde blitt malt i dag.
Lagmannsrettens flertall synes imidlertid ikke å ha vært bevisst på denne sondringen, og hvilken betydning den kan få for rettighetene til filmbilen, bevisvurderingen av den faktiske innsatsen bak denne og for inngrepsvurderingen.
 |
| «Reodor V-20» - Tegning A Opprinnelig publisert i Adresseavisen, 1968 |
Det var ikke omstridt at den såkalte tegning A var et åndsverk skapt av Kjell Aukrust, og at Sandemose ikke hadde opphavsrett til denne tegningen. Hva gjelder bearbeidelsesprosessen av denne tegningen, som til slutt resulterte i filmbilen «Il Tempo Gigante», synes flertallet langt på vei å akseptere at også Aukrust stod bak bidrag som «utgjorde en individuell, skapende åndsinnsats» ut over rene idéer, jf. dommens side 34. Flertallet går imidlertid ikke nærmere inn på en faktisk konkretisering av disse bidragene, all den tid Aukrusts innsats knyttet til bearbeidelsen av sin tidligere tegning A nærmest filmbilen «Il Tempo Gigante». Det vises til dommens side 44 hvor flertallet fremholder at:
«[D]ersom filmbilen skulle vært ansett som et fellesverk med Kjell Aukrust som medopphavsmann, så følger det av åndsverkloven § 6 at enhver av medopphavsmennene kan påtale krenkelser av opphavsretten til fellesverket, og at en krenkelse vil kunne bestå i å offentliggjøre verket på en annen måte eller i en annen form enn tidligere. Dette gjelder også i forhold til utenforstående som utnytter verket med tillatelse fra en av opphavsmennene, og som er i god tro».
Ifølge flertallets oppfatning står Aukrust, og hans rettsetterfølgere, med andre ord ikke fritt til å råde over de originale elementene som Aukrust eventuelt må ha bidratt med i forbindelse med frembringelsen av Il Tempo Gigante med utgangspunkt i tegning A. Det vises her til dommens side 43 hvor flertallet uttaler at:
«Etter flertallets syn er det heller ikke riktig å gjøre "fradrag" for Kjell Aukrusts bidrag til filmbilen, utover det helhetsinntrykk som fremgår av originalverket (tegning A)». Lagmannsretten legger med dette underforstått til grunn at filmbilen er et fellesverk mellom Aukrust og Sandemose. Dette resonnementet ville derimot ikke ha stått seg dersom flertallet hadde lagt til grunn en mer lineær og trinnvis utviklingsbetraktning, hvor Sandemoses utviklingsarbeid hadde blitt ansett som en bearbeidelse, ikke bare av tegning A, men også av eventuelle originale bidrag fra Aukrust i starten av utviklingsprosessen. Et faktisk holdepunkt for en slik betraktning kan muligens finnes på dommens side 34 hvor Sandemose redegjorde for en skisse som han hadde fått av Aukrust, og som dannet et utgangspunkt for Sandemoses skattejakt hos «skraphandlere og på dynger og i kjellere». Skissen fra Aukrust ville da ha trolig utgjort en bearbeidelse av hans tidligere tegning A som Aukrust ville hatt opphavsretten til. Sandemoses eventuelle originale tilføyelser til denne skissen ville da ha resultert i en ytterligere bearbeidelse, men dog slik at han likevel må respektere Aukrusts opphavsrettigheter til både den tidligere bearbeidelsen og tegning A.
 |
| «Il Tempo Gigante» - Tegning B |
Dersom en slik faktisk betraktning av utviklingsarbeidet hadde vært lagt til grunn så ville tingrettens uttalelser gjengitt på side 43 i lagmannsrettens dom, neppe kunnet vært avfeid som uttrykk for uriktig rettsanvendelse. Nærmere bestemt uttalelsene om at «vurderingen [skal] avgrenses til de elementer i filmbilen som gjenfinnes i Il Tempo Extra Gigante, fordi bare disse elementene er relevante i krenkelsesvurderingen». På dommens side 46 skriver tingretten at «for å finne ut hva Sandemose bidro med av skapende innsats til filmbilen, må retten først ta stilling til hva Kjell Aukrust bidro med, og gjøre fradrag for dette», og videre på side 58: «Etter at retten har gjort fradrag for Kjell Aukrusts bidrag til filmbilen, og så avgrenset fra de detaljene i filmbilen som ikke er videreført i «Il Tempo Extra Gigante», gjenstår de elementer i filmbilen som er relevante i rettens verkshøydevurdering på Sandemoses hånd».
Hvorvidt bevissituasjonen i saken fortonte seg slik at en slik lineær, eller trinnvis, utviklingsbetraktning kan legges til grunn, skal immaterialrettstrollet ikke uttale seg om. Det er godt mulig at utviklingsprosessen kan ha fortonet seg så lite systematisk og at Aukrusts og Sandemoses bidrag fremstår som så individuelt uidentifiserbare, eller som så umulige å tidfeste i utviklingsprosessen, at det kan være riktig å betrakte «Il Tempo Gigante» som et fellesverk.
Flertallets votum bærer imidlertid preg av at man ikke har vært oppmerksom på den ovennevnte sondringen mellom fellesverk og bearbeidelser, der Aukrusts innsats og måten denne har innvirket på sluttresultatet tilsynelatende ikke spiller noen rolle. Poenget i denne sammenhengen er at alt kunstnerisk samarbeid ikke nødvendigvis resulterer i et fellesverk.
Dette kan både ha fått betydning for bevisvurderingen under spørsmålet om opphavsretten til filmbilen og for inngrepsvurderingen, og dette bør etter omstendighetene kunne danne grunnlag for en anke til Høyesterett.
Vincent & Torger
