 |
| Foto: Gunnar Theodor Sjøwall |
Oslo tingrett avsa 1.2.2016 dom i sak mellom arvingene etter fotografen Gunnar Theodor Sjøwall og Norsk Folkemuseum. Det ble her lagt til grunn at retten til utnyttelse av eldre fotografier som er overdratt til bestiller i kraft av avtalen om fotografering også gjelder opphavsretten til slike fotografier (som oppsto ved endring av åndsverkloven i 1995). Dersom dommen blir stående innebærer dette at museer og tilsvarende institusjoner i mange tilfeller kan utnytte eldre bilder de eier digital dersom fotografiene er gjort på bestilling.
Frem til 1995 hadde fotografier ikke vern som åndsverk. De hadde derimot vern som fotografiske bilder etter fotografiloven av 1909 og senere 1960. Dette vernet varte i 15 år etter fotografens død, men minst 25 år etter at bildet ble tatt.
Ved endring av åndsverkloven i 1995 ble bilder som var resultatet av en original og skapende innsats anerkjent som åndsverk med en vernetid på 70 år etter opphavsmannens død. Vernet av fotografiske bilder som ikke hadde slik verkshøyde ble samtidig videreført. For bilder som hadde verkshøyde innebar dette en forlengelse av vernet på 50 år. For fotografier hvor vernet etter fotografiloven hadde løpt ut, innebar dette en "gjennoppliving" av vernet - som Lasarus som sto opp fra graven hadde de fått nytt liv.
Fotografen Gunnar Sjøwall tok på 1920- og 30-tallet en rekke bestilte fotografier som på 1970-tallet havnet i Norsk Folkemuseums eie. Blant disse var fem portrettbilder av Dronning Maud tatt i forbindelse med hennes 60-årsdag i 1929.
Fra begynnelsen av 1990-tallet begynte museene å overføre sine kataloger digitalt. Disse ble etter hvert lagt ut på Internett. Fotografiene som ennå ikke hadde falt i det fri ble riktignok lagt ut med lav oppløsning, uten mulighet til å laste ned en høyoppløselig kopi. Dette gjaldt også Norsk Folkemuseums fotografier tatt av Sjøwall. Etter åndsverkloven § 24 kan kunstverk og fotografisk verk som inngår i en samling eller som stilles ut avbildes i en katalog over samlingen og. Slik katalog kan imidlertid bare fremstilles ved trykking, fotokopiering eller lignende, og gir derfor ikke grunnlag for digital utnyttelse.
Sjøwalls arvinger gikk til sak mot Norsk Folkemuseum med krav om oppreisning og erstatning for bruk av fotografiene på Internett. (Sjøwall døde i 1945, og bildene var derfor i det fri fra 1.1.2016. Sjowalls arvinger krevde derfor bare erstatning og oppreisning for den bruk som allerede hadde funnet sted.)
Etter fotografiloven av 11. mai 1909 § 3, som gjaldt da fotografiene ble bestilt og tatt, het det at det "[m]ed hensyn til bestilte fotografier har bestilleren den i § 1 nævnte eneret". Oslo tingrett la til grunn at bestemmelsen innebar at rettighetene til fotografier gjort på bestilling etter fotografiloven av 1909 ble ansett overdratt til bestiller såfremt ikke annet var avtalt. Retten la til grunn at de aktuelle bildene var tatt med sikte på publisering og massespredning i bestillers interesse, og at rettighetene til bildene derfor var overdratt. Dette kunne ikke endres av at lovendringen i 1995 også ga fotografen opphavsrett til fotografiene. Dette innebar at opprinnelig bestiller (og senere Norsk Folkemuseum) hadde fått overdratt til seg retten til å utnytte bildene.
Etter dette var det ikke nødvendig å ta stilling til om fotografiene hadde verkshøyde (og om de dermed hadde opphavsrettslig vern overhodet). Uten å ha sett alle bildene tenker Immaterialrettstrollet imidlertid at det nok er gitt at dette er tilfellet. Når man tar i betraktning at bilder tatt i denne perioden gjerne innebar en rekke valg hos fotografen, både ved selve fotograferingen og ved fremkallingen, vil nok ganske mange eldre bilder tatt av profesjonelle og semiprofesjonelle fotografer anses å ha verkshøyde.
Etter dette var det ikke nødvendig å ta stilling til om fotografiene hadde verkshøyde (og om de dermed hadde opphavsrettslig vern overhodet). Uten å ha sett alle bildene tenker Immaterialrettstrollet imidlertid at det nok er gitt at dette er tilfellet. Når man tar i betraktning at bilder tatt i denne perioden gjerne innebar en rekke valg hos fotografen, både ved selve fotograferingen og ved fremkallingen, vil nok ganske mange eldre bilder tatt av profesjonelle og semiprofesjonelle fotografer anses å ha verkshøyde.
Om dommen blir stående innebærer den at museer og lignende i mange tilfeller kan utnytte bilder som er gjort på bestilling og som museene har i sitt eie digitalt. Dommen løser derimot ikke uten videre spørsmålet om bruk av bilder som ikke er gjort på bestilling, typisk private bilder.
