Mere fotnoter?

Kilde: Aschehougs hjemmesider

Dagens Næringsliv, VG og andre melder at Jo Nesbø i boken «Mere Blod» unnlot å kreditere Øyvind Eggen for bruk av hans hovedoppgave «Troens bekjennere - Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet» (hovedoppgaven er tilgjengelig i sin helhet her).

Begge aviser viser eksempler der Nesbø mer eller mindre har skrevet direkte av Eggens hovedoppgaven, og/eller ligger meget tett opp til Eggens uttrykk.

Nesbø og Eggen ser i nyhetssakene ut til å ha vært enige om en tilnærmet fri bruk av Eggens hovedoppgave, mot at Eggen krediteres, uten at det fremgår klart på hvilken måte denne krediteringen skulle skje. Den manglende krediteringen forklares dels som misforståelser mellom Nesbø og Eggen om hvordan krediteringen skulle skje, samt en administrativ glipp fra forlaget Aschehoug.

Saken får enkelte, herunder VG og Aftenposten, til å lenke videre til saker som gjelder DN-journalisten Daniel Butenschøn, som ble avslørt for omfattende sitatjuks og plagiering i sommer. Dette blir noe misvisende. Nesbø hadde tillatelse fra Eggen til å bruke materiale fra hovedoppgaven. Dermed kan ikke Nesbøs handlinger anses å utgjøre plagiering. Plagiering er imidlertid kun én særskilt form for opphavsrettskrenkelse. Selv om man har samtykke til bruken av andres opphavsrettsbeskyttede materiale, vil det selvsagt kunne foreligge opphavsrettskrenkelse der bruken av materialet ikke skjer i henhold til det samtykket som er gitt for bruken. I denne konkrete saken ønsker ikke Eggen annet enn å anerkjennes som opphavsmann (eller kilde) for skildringene som stammer for hovedoppgaven. Eggen synes videre å være mer opptatt av et generelt poeng, når han i VG fremholder at det i

«faglitteratur er ... krystallklare regler for hvordan man setter inn referanser og kildehenvisninger. Slik er det ikke for romaner. I skjønnlitteratur finnes det ingen tydelig måte å gjøre dette på».

Spørsmålet er altså: Hvordan skal man kreditere opphavsmenn for bruk av deres materiale i skjønnlitterære verk?

Åndsverkloven § 22 angir at en kan sitere fra offentliggjorte verk «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger». Videre angir åvl. § 11 andre ledd andre setning at man ved gjengivelse av verk «må kilden alltid angis slik som god skikk tilsier». Angivelsen av kilder skal altså skje i samsvar med «god skikk». God skikk er en rettslig standard, som nødvendigvis har ulikt innhold avhengig av hva slags verkstype det dreier seg om. 

Eksempelvis vil sitering eller annet gjenbruk av musikk, nødvendigvis gjøres til kjenne på en annen måte enn gjenbruk av tekst. Slike direkte referanser som Eggen peker på til VG, er helt uegnet for musikk. I ekstremvarianten må det da kreves at artisten synger fotnoter og referanser for tekst og/eller melodi-bruk, noe som vil være ødeleggende for musikkopplevelsen (men dette kunne jo vært en artig utfordring for opphavsretts-interesserte musikere der ute...). I musikken angis kilder vanligvis i tilknytning til informasjon om den aktuelle musikkverk i albumcover og på internett. Gjenbruk markeres gjennom at det anerkjennes at utdrag er hentet fra en (eller flere) bestemte musikkverk, og/eller ved at skaperen av det gjenbrukte materialet gis medopphavsrett også i det «nye» musikkverk.

Dette er en helt annet måte å kreditere kilder på enn Eggens (riktige) angivelser av kravene som gjelder for faglitterære verk. I faglitterære verk gjelder strenge krav til kildehenvisning. Her skal bruken av andres materiale markeres tydelig, med sitattegn om det gjelder direkte sitering, med direkte referanse, gjennom fotnote eller innskutt i tekst, om hvor det anvendte materialet er funnet (i hvilket verk) og hvem som er opphavsmann (eller «forfatter» om det dreier om ikke-opphavsrettsbeskyttet materiale) til materialet.

For skjønnlitteratur gjelder det ingen slike klare regler. Nesbø angir i VG at han håper at 

«fiksjonen får videst mulige rammer, at forfatteren står relativt fritt til å blande løgn og sannhet, de faktiske omgivelsene, faglitterært kildemateriale, forvrengte fakta og ren fantasi. På den annen side, det skader jo ikke å spørre høflig om lov når andres arbeid blir en viktig ingrediens i ens eget, som Eggens i «Mere Blod». Men takhøyden bør være stor, synes jeg».

Tilsvarende som for musikken, vil de krav til kildehenvisning som gjelder for faglitteratur kunne være ødeleggende for opplevelsen av det skjønnlitterære verk. Skjønnlitteratur skal som utgangspunkt være fiksjon, og skal derfor egentlig ikke kreve kildehenvisninger. Som denne saken viser, kan imidlertid skjønnlitterære verk også inneholde gjenbruk fra andre verk. Den «skikk» som gjelder for skjønnlitterære verk er at man ikke angir direkte i teksten når noe er direkte hentet, eller er en lett variasjon over allerede eksisterende verk. 

For at slik bruk av materiale skal anses som «god skikk» bør det imidlertid kreves at gjenbruket gjøres kjent på annen måte. Det er da også nokså vanlig at forfattere i slutten av boken gir en takk til de(t) som har hjulpet forfatteren med arbeidet av boken. Når det dreier seg om noe såpass konkret som bruk av et bestemt verk av en bestemt forfatter, synes den beste måten å gjøre dette på å være noe i retning av «takk til [Navn Navnesen] for bruk av [verkets navn]». Å vise til konkrete sider i eget verk, og de konkrete sider i det eldre verk som er anvendt, synes ikke å være nødvendig. Dette forutsetter imidlertid at det er tale om tillatt bruk, enten gjennom samtykke eller åndsverklovens låneregler. Om eksempelvis Nesbø skulle hevdet at hans skildringer av det læstadianske miljøet var hans egne, vil en takk til Eggen for inspirasjon ikke ha vært tilstrekkelig. I dette tenkte tilfellet vil ikke Nesbø bare ha hentet inspirasjon, men det vernede uttrykket fra Eggens arbeider. Og dette vil være en opphavsrettskrenkelse.

Etter at saken ble omtalt i mediene, har følgende tekst dukket opp på Aschehougs hjemmesider, der boken «Mere Blod» kan kjøpes:

«Jo Nesbø om «Mere blod»:
«I beskrivelsene av Finnmark - som selv for nordmenn flest er ganske ukjent territorium - er kildene blant annet mine egne erfaringer da jeg reiste og bodde i fylket på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, andre som har innblikk i samekultur og Øyvind Eggen som har latt meg bruke utdrag av sin avhandling om læstadianere»».

Tilsvarende tekst vil tilsynelatende bli tatt inn i fremtidige utgaver, i følge Aschehougs forlagssjef Trygve Åslund i Dagens Næringsliv. En slik anerkjennelse synes å svare til Eggens forventninger, og ser generelt også ut til å være en type anerkjennelse som utgjør «god skikk» for skjønnlitterære verk, selv om det muligens også er ønskelig at de(t) konkrete verk angis eksplisitt.