Overdreven "distribusjonsiver" fra EU-domstolen i C-516/13 Dimensione Direct Sales? Når fremtid møter nåtid.

"Wassily" av Marcel Breuer

Når distribuerer man et åndsverk? Dette var spørsmålet som EU-domstolen nylig tok stilling til i C-516/13 Dimensione Direct Sales en dom avsagt den 13.5.15, som gjaldt salg av påståtte kopimøbler.

Det tyske selskapet Knoll er en del av Knoll-konsernet, som selger møbler over hele verden. Disse omfatter blant annet lenestolen «Wassily» og bordet «Laccio», designet av Marcel Breuer, lenestolen, fotskammelen, divanen og bordet «Barcelona», stolene «Brno» og «Prag» samt lenestolen «Freischwinger», designet av Ludwig Mies van der Rohe.

Dimensione er et selskap som distribuerer kopier av designmøbler ved direkte salg i Europa, blant annet gjennom tilbud på sin internettside. i 2005 og 2006 reklamerte Dimensione for salg av kopier av de nevnte møblene. Dette ble gjort på en tyskspråklig versjon av selskapets internettside, i ulike tyske aviser og magasiner og i en egen reklamebrosjyre.

Det prinsipielle spørsmålet som domstolen tok stilling til var om markedsføring og tilbud om salg av kopier av kjente designmøbler kunne utgjøre en distribusjon av åndsverk som var omfattet av artikkel 4(1) i det såkalte opphavsrettsdirektivet (direktiv 2001/29/EC)

Overraskende nok så konkluderte EU-domstolen med at dette var tilfellet, basert på en utbygging av argumentasjonen i C-5/11 Donner, se særlig dommens premiss 28 til 30. Trollet er noe skeptisk til denne anvendelsen av en dom som primært dreide seg om spørsmålet om jurisdiksjon på en situasjon som dreier seg om grensen for opphavsrettens materielle innhold.

Det fremgår ikke av EU-domstolens dom at det er lagt inn som en forutsetning at domstolens utvidende tolkning av distribusjonsbegrepet forutsatte en fysisk gjengivelse av det angivelige kunstverket, og dersom dette ikke er tilfelle så må dommen kunne karakteriseres som noe problematisk.

Det er nemlig «opphavsrettslig barndomslære» at et inngrep i opphavsretten langt på vei forutsetter at den påståtte inngriperen har brukt de verkshøydebærende elementene i et åndsverk. I en situasjon der et skulpturverk (som møbelkunst normalt vil anses for å være) ikke er kommunisert visuelt til potensielle kjøpere så kan det vanskelig sies å foreligge noen kommunikasjon av de verkshøydebærende elementene i verket som kan medføre et opphavsrettsinngrep. Det fremgår ikke av dommen at disse spørsmålene har vært drøftet av EU-domstolen.

[Oppdatering] Det er mulig at dommen kan sees i lys av åndsverkloven § 2 siste ledd hvor umiddelbar verkstilgang ikke er en nødvendighet for opphavsrettsinngrep, men hvor også tilrettelegging til fremtidig verkstilgang vil kunne være det. Det er imidlertid en vesensforskjell mellom tilfellene som er omtalt i åndsverkloven § 2 siste ledd og saken som ble avgjort av EU-domstolen ved at handlingen fra den påståtte inngriperen alt er avsluttet ved overføringene som faller inn under § 2 siste ledd. Den påståtte inngriperen har gjort det som er nødvendig for at brukeren skal få sin verkstilgang og valget ligger nå hos brukeren.

Tilfellet som ble avgjort av EU-domstolen dreier seg imidlertid om en sak der hvor ytterligere handlinger fra inngriperen er nødvendig for brukerens verkstilgang. En eventuell bestilling må effektueres og varen må sendes ut. I et slikt lys så har den påståtte inngriperens handling fortsatt et ufullbyrdet preg over seg. Dette er særlig problematisk da overtredelse av åndsverkloven § 2 i utgangspunktet er straffesanksjonert. Man kan si at EU-domstolens avgjørelse innebærer en forskuttering av den fullbyrdede handling som på et vis korter ned forsøksstadiet.

Trollets tanker går derfor til den klassiske Kjøttlårdommen i Rt. 1894 s.484 hvor domfelte hadde tatt seg inn i et lokale og tatt et stykke kjøttlår opp fra en tønne og lagt låret ved siden av tønna. Vedkommende ble dømt for fullbyrdet tyveri til tross for at kjøttlåret strengt tatt ikke var "borttatt" fra lokalet. Trollet mistenker at de praktiske håndhevingshensyn som gjorde seg gjeldende i nærværende sak for EU-domstolen også var avgjørende i Rt. 1894 s. 484.

Innlegget er oppdatert etter første publisering.