 |
| Foto: Pez Hejduk Kilde: Wikimedia |
Immaterialrettstrollet har endelig fått tid til å skrive noen ord om EU-domstolens avgjørelse av 22.1.15 i sak C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur. Det ble her slått fast at stedlig jurisdiksjon for opphavsrettsinngrep over Internett etter Brüssel I artikkel 5, nr. 3 foreligger dersom verket er tilgjengelig over nett i den aktuelle medlemsstaten. Det kreves for eksempel ikke at nettstedet hvor verket gjøres tilgjengelig er rettet mot den aktuelle medlemsstaten, for eksempel ved å benytte samme språk eller på annen måte ha et innhold som retter seg mot bestemte stater. Denne kompetansen er imidlertid begrenset til den skade som er forvoldt i den aktuelle medlemsstaten.
Rådsforordning 44/2001 (Brüssel I) artikkel 5, nr. 3 [nå oppdatert til forording 1215/2012 artikkel 7 nr. 2] slår fast at søksmål «i sager om erstatning udenfor kontrakt [kan anlegges] ved retten på det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå»
Pez Hejduk er profesjonell arkitekturfotograf og er opphavsmann til flere fotografiske verk som viser bygningene til den østerrikske arkitekten Georg W. Reinberg. Sistnevnte hadde i forbindelse med et seminar i 2004 anvendt Hejduks fotografier med dennes samtykke, for å vise frem sine byggverk. Seminaret ble arrangert av EnergieAgentur, som etter seminaret gjorde fotografiene tilgengelig på sine tyske nettsider uten Hejduks samtykke.
Hejduk saksøkte EnergieAgentur ved Handelsgericht Wien, med påstand om betaling av erstatning på € 4050. EnergieAgentur begjærte saken avvist grunnet domstolens manglende stedlige kompetanse. Det ble gjort gjeldende at bildene var gjort tilgjengelig på et tysk nettsted, med det tyske suffikset .de, og at muligheten til å få tilgang til nettstedet fra Østerrike i seg selv ikke var tilstrekkelig til å gi en østerriksk domstol kompetanse i saken.
På bakgrunn av dette stilte Handelsgericht Wien følgende spørsmål til EU-domstolen:
«Skal artikel 5, nr. 3), i […] forordning [nr. 44/2001] fortolkes således, at der i en retstvist om krænkelse af ophavsrettigheder og ophavsretsbeslægtede rettigheder, der er sket ved, at et fotografi er blevet gjort tilgængeligt på et websted, der drives fra et topdomæne i en anden medlemsstat end den, hvor rettighedshaveren har sin bopæl, kun er competence
– i den medlemsstat, hvor den påståede overtræder har bopæl, og
– i den eller de medlemsstater, hvortil webstedets indhold er rettet?»
EU-domstolens avgjørelse
EU-domstolen slo fast at Brüssel I artikkel 5 nr. 3s formulering «det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå» både omfatter stedet for den skadegjørende handlingen (handlingsstedet) og stedet for skadens inntreden (skadestedet), jf. C-360/12 Coty Germany v. First Note Perfumes punkt 44. (punkt 18)
Den skadegjørende handlingen fant i dette tilfellet sted i Tyskland, da dette var stedet der den tekniske prosssen som muliggjorde tilgjengeliggjøringen på EnergieAgenturs nettsted ble iverksatt. (punkt 24 og 25) Det forlå da ingen stedlig kompetanse på grunnlag av handlingsstedet.
Stedlig kompetanse kunne imidlertid også foreligge på grunnlag av skadestedet. Det var ikke tvilsomt at skade knyttet til opphavsrettsinngrep kan oppstå i andre medlemsstater enn staten hvor handlingen hadde funnet sted.
EnergieAgentur anførte at fotografiene ble tilgjengeliggjort på et nettsted med et tysk toppdomene (.de) og derfor ikke er rettet mot Østerrike, og at skaden derfor ikke kan ha inntrådt der. EU-domstolen fastholdt imidlertid med grunnlag i C‑170/12 Pinckney at artikkel 5 nr. 3, i motsetning til artikkel artikkel 15 nr. 1 litra c, ikke krever at det aktuelle nettstedet må være rettet mot territoriet til medlemsstaten hvor sak anlegges. (punkt 32) Det var derfor uten betydning at EnergieAgenturs nettsted ikke var rettet mot et publikum i Østerrike. (punkt 33)
Dette innebar at EnergieAgenturs kunne saksøkes i Østerrike, utelukkende på grunnlag av at de tilgjengeliggjorte bildene var tilgjengelig i Østerrike over Internett. Denne kompetansen er imidlertid begrenset til den skaden som er forvoldt på skadestedet, I dette tilfellet I Østerrike. (punkt 36)
EU-domstolen avga etter dette følgende svar på det henviste spørsmålet:
«Artikel 5, nr. 3), i Rådets forordning (EF) nr. 44/2001 af 22. december 2000 om retternes kompetence og om anerkendelse og fuldbyrdelse af retsafgørelser på det civil- og handelsretlige område skal fortolkes således, at i tilfælde af en påstået krænkelse af ophavsret og beslægtede rettigheder, der er sikret af den medlemsstat, hvor den ret, ved hvilken sagen er anlagt, er beliggende, er denne ret i medfør af det sted, hvor skaden er indtrådt, kompetent til at træffe afgørelse i en sag om erstatning for krænkelsen af disse rettigheder ved offentliggørelsen af beskyttede fotografier på et websted, der er tilgængeligt i dennes retskreds. Denne ret er kun kompetent til at træffe afgørelse om den skade, der er forvoldt på den medlemsstats område, hvor retten er beliggende.»
Immaterialrettstrollets betraktninger
Norge, som står utenfor EU, er ikke bundet av Brüssel I-forordningen. Luganokonvensjonen 2007, som er gjort til norsk lov gjennom tvisteloven § 4-8, gir imidlertid likelydende regler for norsk stedlig domsmyndighet for saksøkte som har bopel innenfor EØS-området. Da harmoniseringshensyn tilsier at Luganokonvensjonen tolkes i samsvar med Brüssel-forordningen, vil praksis om forordningen også være relevant for fortolkningen av Luganokonvensjonen.
Gjennom C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur følger EU-domstolen opp sin egen avgjørelse C‑170/12 Pinckney. EU-domstolen la her til grunn at en fransk opphavsmann hvis musikk var brent på CD i Østerrike og deretter og markedsført og solgt over Internett av to britiske selskaper (og dermed tilgjengelig i Frankrike), kunne saksøke inngriper ved en fransk domstol. EU-domstolen la til grunn at Brüssel I-forordningen artikkel 5 nr. 3 ikke kunne forstås på samme måte som artikkel 15 nr. 1 bokstav c, og at det i artikkel 5 nr. 3 derfor ikke lå et krav til at den aktuelle aktiviteten var «rettet mot» et bestemt medlemsstat. C‑170/12 Pinckney gjaldt riktignok et fysisk medium som var markedsført over Internett. I C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur legges det samme til grunn for digitale verk som er gjort tilgjengelig over nett.
Interessant nok hadde Generaladvokat Villalón i sin anbefaling til EU-domstolen understreket forskjellen mellom tilfeller hvor opphavsrettsinngrepet skjer gjennom reproduksjon av et fysisk medium som deretter blir markedsført og solgt over nett og tilfeller, som i C-441/13 Hejduk hvor et digitalt verk gjøres tilgjengelig på Internett. I begge tilfeller skjer tilgjengeliggjøringen i prinsippet til alle som har tilgang til Internett innenfor EU-området. Ved salg av fysiske gjenstander er inngrepet resultat av en tjenesteytelse, i form av produksjon og salg av CD-plater, mot betaling. Det er da relativt uproblematisk å konstatere hvor inngrepet har hatt virkning og skade har oppstått.
Der et digitalt verk gjøres tilgjengelig på Internett er det derimot vanskeligere å fastslå om og hvor skade eventuelt har oppstått: «Et fotografis blotte tilgængelighed på internettet giver nemlig ingen indikation af, hvor skaden er indtrådt.» Skadene som oppstår er her ikke (nødvendigvis) resultatet av en betalt tjenesteytelse, «men derimod [av] en virksomheds offentliggørelse af en meddelelse». (punkt 39)
På bakgrunn av dette foreslo Villalón at «når skaden er «ikke-lokaliserbar» som følge af værkets art og det medium, der er anvendt til udbredelsen heraf, [bør] kriteriet om stedet for skadens indtræden som omhandlet i artikel 5, nr. 3), i forordning nr. 44/2001 ikke … finde anvendelse. I et sådant tilfælde hjemler denne bestemmelse alene den retlige kompetence hos domstolene på det sted, hvor den skadevoldende begivenhed er foregået.»
EU-domstolens løsning åpner derimot for at en opphavsmann hvis verk har blitt gjort tilgjengelig på Internett uten samtykke, i prinsippet kan gå til søksmål i hvilken som helst EØS-stat. Dette åpner tilsynelatende for en utstrakt grad av «forum shopping». Hvor stort problem dette vil bli, kan imidlertid diskuteres, da erstatningskravet som kan pådømmes på skadestedet vil være begrenset til den del av skaden som har oppstått i denne medlemsstaten.
Det samme vil gjelde muligheten til å få midlertidig forføyning for forebyggelse av pågående eller fremtidige opphavsrettsinngrep. Disse vil på samme måte være begrenset til staten hvor forføyning begjæres. EU-domstolen legger riktignok i C‑145/10 Painer til grunn at Brüssel I artikkel 6 nr 1 [nå: artikkel 8 nr. 1] til en viss grad åpner for at innholdsmessig identiske opphavsrettsinngrep kan anlegges mot flere saksøkte i en medlemsstat hvor en av de saksøkte har bopel, uavhengig av om kravene bygger på forskjellige nasjonale opphavsrettslover. Dette åpner for grenseoverskridende forføyninger innenfor EU også på opphavsrettsområdet. Artikkel 6 nr. 1 [nå: artikkel 8 nr. 1] forutsetter imidlertid at minst én av de saksøkte har bopel i staten hvor sak anlegges. Artikkel 5, nr. 3 [nå: artikkel 7 nr. 2] åpner ikke på samme måte for subjektiv kumulasjon.
Gjennom C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur følger EU-domstolen opp sin egen avgjørelse C‑170/12 Pinckney. EU-domstolen la her til grunn at en fransk opphavsmann hvis musikk var brent på CD i Østerrike og deretter og markedsført og solgt over Internett av to britiske selskaper (og dermed tilgjengelig i Frankrike), kunne saksøke inngriper ved en fransk domstol. EU-domstolen la til grunn at Brüssel I-forordningen artikkel 5 nr. 3 ikke kunne forstås på samme måte som artikkel 15 nr. 1 bokstav c, og at det i artikkel 5 nr. 3 derfor ikke lå et krav til at den aktuelle aktiviteten var «rettet mot» et bestemt medlemsstat. C‑170/12 Pinckney gjaldt riktignok et fysisk medium som var markedsført over Internett. I C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur legges det samme til grunn for digitale verk som er gjort tilgjengelig over nett.
Interessant nok hadde Generaladvokat Villalón i sin anbefaling til EU-domstolen understreket forskjellen mellom tilfeller hvor opphavsrettsinngrepet skjer gjennom reproduksjon av et fysisk medium som deretter blir markedsført og solgt over nett og tilfeller, som i C-441/13 Hejduk hvor et digitalt verk gjøres tilgjengelig på Internett. I begge tilfeller skjer tilgjengeliggjøringen i prinsippet til alle som har tilgang til Internett innenfor EU-området. Ved salg av fysiske gjenstander er inngrepet resultat av en tjenesteytelse, i form av produksjon og salg av CD-plater, mot betaling. Det er da relativt uproblematisk å konstatere hvor inngrepet har hatt virkning og skade har oppstått.
Der et digitalt verk gjøres tilgjengelig på Internett er det derimot vanskeligere å fastslå om og hvor skade eventuelt har oppstått: «Et fotografis blotte tilgængelighed på internettet giver nemlig ingen indikation af, hvor skaden er indtrådt.» Skadene som oppstår er her ikke (nødvendigvis) resultatet av en betalt tjenesteytelse, «men derimod [av] en virksomheds offentliggørelse af en meddelelse». (punkt 39)
På bakgrunn av dette foreslo Villalón at «når skaden er «ikke-lokaliserbar» som følge af værkets art og det medium, der er anvendt til udbredelsen heraf, [bør] kriteriet om stedet for skadens indtræden som omhandlet i artikel 5, nr. 3), i forordning nr. 44/2001 ikke … finde anvendelse. I et sådant tilfælde hjemler denne bestemmelse alene den retlige kompetence hos domstolene på det sted, hvor den skadevoldende begivenhed er foregået.»
EU-domstolens løsning åpner derimot for at en opphavsmann hvis verk har blitt gjort tilgjengelig på Internett uten samtykke, i prinsippet kan gå til søksmål i hvilken som helst EØS-stat. Dette åpner tilsynelatende for en utstrakt grad av «forum shopping». Hvor stort problem dette vil bli, kan imidlertid diskuteres, da erstatningskravet som kan pådømmes på skadestedet vil være begrenset til den del av skaden som har oppstått i denne medlemsstaten.
Det samme vil gjelde muligheten til å få midlertidig forføyning for forebyggelse av pågående eller fremtidige opphavsrettsinngrep. Disse vil på samme måte være begrenset til staten hvor forføyning begjæres. EU-domstolen legger riktignok i C‑145/10 Painer til grunn at Brüssel I artikkel 6 nr 1 [nå: artikkel 8 nr. 1] til en viss grad åpner for at innholdsmessig identiske opphavsrettsinngrep kan anlegges mot flere saksøkte i en medlemsstat hvor en av de saksøkte har bopel, uavhengig av om kravene bygger på forskjellige nasjonale opphavsrettslover. Dette åpner for grenseoverskridende forføyninger innenfor EU også på opphavsrettsområdet. Artikkel 6 nr. 1 [nå: artikkel 8 nr. 1] forutsetter imidlertid at minst én av de saksøkte har bopel i staten hvor sak anlegges. Artikkel 5, nr. 3 [nå: artikkel 7 nr. 2] åpner ikke på samme måte for subjektiv kumulasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar