C-41/14 Christie's France SNC v. Syndicat national des antiquaires: Betaling av royalties etter følgerettsdirektivet kan etter nasjonal lovgivning pålegges andre enn selger. Ansvar for utbetaling kan reguleres etter avtale.

Kilde: Wikipedia

EU-domstolen traff 26.4. avgjørelse i sak C-41/14  Christie's France SNC v. Syndicat national des anti­quaires, hvor det ble slått fast at subjektet for plikten til å betale royalties etter direktiv 2001/84/EF av 27. september 2001 om følgerett til fordel for opphavs­mannen til et original­­kunst­verk (følge­retts­direktivet) fritt kan reguleres i nasjonal lovgivning. Videre kan spørsmålet om hvem som anses som ansvarlig for utbetaling av følge­retts­vederlaget reguleres gjennom avtale, da en slik avtale ikke påvirker selve vederlagsplikten.

En opphavsmann som selger sine kunstverk oppnår ikke nødvendigvis noen god pris på disse i første omgang. Kunstneren og kunstverkenes anseelse kan imidlertid stige etter hvert som tiden går, noe som gjør at disse kan stige betraktlig i verdi ved senere overdragelser. Opphavsmannen har imidlertid oppgitt eiendomsretten til kunstverket i og sin overdragelse, og har derfor i utgangspunktet ikke krav på deler av en slik verdistigning.

For å bøte på dette er opphavsmannen derfor gitt en uoverdragelig følgerett («droit de suite»), i form av et krav på en del av vederlaget når kunstverket videreselges. Dette er lovfestet i åndsverkloven § 38c første ledd som sier at «opphavsmannen har krav på vederlag når en som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet deltar som selger, kjøper eller formidler ved videresalg av originaleksemplar av opphavsrettslig vernede kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtepper, keramikk, glasskunst og fotografiske verk». Dette vederlaget beregnes etter åvl. § 38c tredje ledd  på grunnlag av salgsprisen etter følgende satser:

a) 5 % av den del av salgsprisen som ikke overstiger 50.000 euro, 

b) 3 % av den del av salgsprisen som overstiger 50.000 euro, men som ikke overstiger 200.000 euro,   

c) 1 % av den del av salgsprisen som overstiger 200.000 euro, men som ikke    overstiger 350.000 euro, 

d) 0,5 % av den del av salgsprisen som overstiger 350.000 euro, men som ikke overstiger 500.000 euro, og 

e) 0,25 % av den del av salgsprisen som overstiger 500.000 euro.

Etter åvl. § 38c fjerde led skal det bare betales vederlag når salgsprisen uten merverdiavgift overstiger 3.000 euro, og det totale vederlaget for et videresalg skal ikke overstige 12.500 euro. Bestemmelsen er en implementering av direktiv 2001/84/EF av 27. september 2001 om følgerett til fordel for opphavsmannen til et originalkunstverk (følgerettsdirektivet).

Tolkningsspørsmålet til EU-domstolen

Christie's er et internasjonalt auksjonshus, hvor den franske avdelingen (Christie's France) i sine auksjonsvilkår har en bestemmelse som tillater Christie's å innhente vederlag som følge av følgeretten på vegne av selger. Christie's blir deretter ansvarlig for å utbetale den innhentede summen til opphavsmannen eller forvaltnings­organisasjonen.

Syndicat national des antiquaries (SNA) er en faglig sammenslutning, hvor medlemmene opererer på det samme markedet som Christie’s France, og derfor hevder å være direkte konkurrenter til selskabet. SNA saksøkte Christie's France med påstand om at den omtalte klausulen matte anses som illojal konkurranse i strid med Artikkel L. 122-8 i den franske immaterialrettsloven (Code de la propriété intellectuelle) som pålegger selgeren å betale følgerettsvederlag.

Førsteinstansretten, Tribunal de grande instance de Paris, fant at selve fordelingen av plikten til å betale følgerettsvederlag ikke utgjorde illojal konkurranse. Cour d’appel de Paris kom derimot til motsatt resultat. Ved behandling i Cour de Cassation ble det derfor stilt følgende spørsmål til EU-domstolen:

«Skal artikel 1, stk. 4, i [direktiv nr. 2001/84], hvorefter følgeretsvederlaget skal betales af sælgeren, fortolkes således, at sælgeren skal betale dette vederlag, idet denne bestemmelse ikke kan fraviges ved aftale?»

EU-domstolens avgjørelse

Etter følgerettsdirektivet artikkel 1 nr. 4 første punktum skal «følgeretsvederlaget … betales af sælgeren». Etter artikkel 1 nr. 4 andre punktum kan medelmsstatene imidlertid bestemme at «en anden af de i stk. 2 omhandlede fysiske og juridiske personer end sælgeren er forpligtet til at betale vederlaget enten alene eller i fællesskab med sælgeren». I åvl. § 38c femte ledd er dette regulert slik at «selgere og formidlere [i kunstmarkedet] er solidarisk ansvarlige for å betale følgerettsvederlaget. Opptrer ingen av dem yrkesmessig i kunstmarkedet, er kjøperen ansvarlig for betalingen.»

EU-domstolen konstaterte at når følgerettsdirektivet pålegger medlemsstatene å innføre et følgerettsvederlag, så har medlemsstatene som en konsekvens av dette ansvaret for at et slikt vederlag faktisk utbetales og mottas av opphavsmannen. (punkt 18) Dette ansvaret innebærer derfor at medlemsstatene er de eneste som innenfor rammene av direktivet, kan beslutte hvem som har plikt til å betale følgerettsvederlaget til opphavsmannen. (punkt 19) Dette ble støttet av fortalen til direktivet, fjerde betraktning, som fastslår at formålet med direktivet er å sikre kunstnerne et passende og ensartet beskyttelsesnivå. Etableringen av et slikt beskyttelsesnivå forutsetter imidlertid at den som har plikt til å betale vederlag utpekes etter nasjonale regler. (punkt 20)

Enkelte språkversjoner kunne riktignok forstås dit hen at det var en forskjell mellom den vederlagspliktige på den ene side, og den som er ansvarlig for utbetalingen til opphavsmannen på den andre side. (punkt 25) Gitt de ovennevnte hensynene og det forhold at andre språkversjoner ikke inneholdt denne uklarheten, kunne dette imidlertid ikke tillegges betydning.

Endelig innebar nasjonalstatenes myndighet at spørsmålet om hvem som anses som ansvarlig for utbetaling av følgerettsvederlaget kunne reguleres gjennom avtale, da en slik avtale ikke berørte hvem som var vederlagspliktig.  (punkt 32)

EU-domstolen avga etter dette følgende svar på det henviste spørsmålet:

«Artikel 1, stk. 4, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2001/84/EF af 27. september 2001 om følgeret for ophavsmanden til et originalkunstværk skal fortolkes således, at den ikke er til hinder for, at den person, der skal betale følgeretsvederlaget og er udpeget hertil i den nationale lovgivning, uanset om det er sælgeren, eller om det er en professionel på kunstmarkedet, der deltager i handelen, aftaler med enhver anden person, herunder køberen, at denne helt eller delvist endeligt bærer udgiften til følgeretsvederlaget, forudsat at et sådant aftalemæssigt arrangement på ingen måde berører de forpligtelser og det ansvar, der påhviler den person, der skal betale vederlaget til ophavsmanden.»