KFIR: Varemerke som inneholder betegnelsen APOTEK kan registreres uavhengig av forbudet mot registrering av varemerker som strider mot lov i vml. § 15 a)

KFIR traff 13.1.2015 avgjørelse i sak VM 14/009 og VM 14/010, hvor man kom til at to varemerker inneholdende betegnelsen APOTEK kunne registreres uavhengig av forbudet mot registrering av varemerker som strider mot lov i vml. § 15 a). Dette ble begrunnet med at apotekloven § 1-5 andre ledd bare forbyr bruk, men ikke registrering, av betegnelsen «apotek» for andre enn offentlig godkjente apotek. 

Apotek Hjärtat AB søkte i 2010 om registrering av ordmerket APOTEK HJÄRTAT (søknadsnr. 201004896) og et kombinert merke med ordet APOTEK og et omriss av et hjerte (søknadsnr. 201004897) 

Begge søknadene ble avvist av Patentstyret, fordi merket APOTEK ble ansett å stride mot lov, jf. vml. § 15 bokstav a. Apotekloven § 1-5 andre ledd forbyr bruk av «ordet apotek og sammensetninger som inneholder dette ordet … som betegnelse for noen virksomhet som ikke er offentlig godkjent apotek». Dette ble av Patentstyret også ansett å omfatte registrering av varemerker.

KFIR la derimot til grunn vml. § 15 a), jf. apotekloven § 1-5 andre ledd ikke kunne forstås slik at den forbød registrering av varemerker som inneholdt betegnelsen APOTEK, selv om det etter loven er  knyttet begrensninger til bruk  av betegnelsen apotek.

Klagenemnda påpekte at forarbeidene, selv om de var svært knappe, trakk i retning av at det ved forståelsen av vml. § 15 skal sondres mellom vilkår for registrering og vilkår for bruk. I samme retning trakk Pariskonvensjonen artikkel 7, som sår fast at «i intet tilfelle kan beskaffenheten av den vare som varemerket skal anvendes på, utgjøre noen hindring for merkets registrering». I samme retning trakk den tilsvarende bestemmelsen i TRIPS artikkel 15.4: «The nature of the goods or services to which a trademark is to be applied shall in no case form an obstacle to registration of the trademark.»  (punkt 17)

På tilsvarende måte ga juridisk litteratur uttrykk for at forbudet i vml. § 15 bokstav a retter seg mot varemerker som i seg selv er lovstridige, ikke mot varemerker som lovgivningen begrenser adgangen til å bruke.

Praksis fra Patentstyrets 2. avdeling var sprikende, og kunne ikke anses avgjørende. (punkt  20) Når man da tok i betraktning at Patentstyrets tolkning ville innebære et unødig og kompliserende element ved etablering av næringsvirksomhet som apotek, tilsa ingen sterke reelle hensyn at man la til grunn en tolkning en tolkning der apoteklovens bruksvilkår anses oppfylt gjennom en ren registrering. (punkt 21)

Apoteklovens bestemmelser om konsesjon for apotekvirksomhet kunne etter dette ikke å anse som en registreringshindring som strider mot lov når konsesjon ikke foreligger. (punkt 23)

Immaterialrettstrollets betraktninger

Tecethopa, tidl. Apothecet på St. Olavs plass.
Kilde: Wikipedia

Det tradisjonelle immaterialrettslige utgangs­punktet er at et  varemerkerett gir en negativ rett – en rett til å nekte andre å benytte det registrerte merket – men ikke en positiv rett til selv å utnytte merket. Slik positiv bruk kan med andre ord være avskåret etter annen lovgivning, typisk apoteklovens begrensninger knyttet til betegnelsen «apotek». Den omstendighet at bruk av et varemerke er i strid med lov, skulle etter dette ikke være et hinder for registrering.

Varemerkedirektivet har, som KFIR påpeker, ingen tilsvarende bestemmelser. Svensk og dansk rett, hvor varemerkelovene benytter den samme formuleringen som vml. § 15 bokstav a, gir heller ikke noe klart svar.

Svensk og dansk litteratur synes på samme måte som norsk litteratur å sondre mellom merker som i seg selv strider mot lov, og merker som kan anvendes på bestemte vilkår.

Tysk og engelsk rett synes derimot klarere å gi uttrykk for at adgang til lovlig bruk er et vilkår også for registrering. MarkenGesetz § 8 (2) nr. 9 – utelukker for eksempel uttrykkelig registrering dersom bruk av et varemerke vil være i strid med lov: «Von der Eintragung ausgeschlossen sind Marken, deren Benutzung  ersichtlich nach sonstigen Vorschriften im öffentlichen Interesse untersagt werden kann». (kursivert her) Kravet til at bruken klart («ersichtlich») skal stride mot lov som beskytter offentlige interesser, åpner imidlertid tilsynelatende for en mer fleksibel standard. Men dette er tilsynelatende uavklart i praksis.

Den engelske Trade Mark Act Section 3 (4) gir derimot klarere uttrykk for at bruken i seg selv må være lovlig ved registreringen, når det sies at «a trade mark shall not be registered if or to the extent that its use is prohibited in the United Kingdom by any enactment or rule of law or by any provision of Community law». (kursivert her) 

Tøyen tannlegevakt - i strid med strl. § 328,
jf Rt. 2010 s. 593

Det er ganske klart at tegn som i seg selv strider mot lov ikke bør kunne registreres som vare­merker. Dette gjelder for eksempel merker som inneholder offentlige symboler eller andre symboler hvis bruk er forbudt etter straffeloven § 328.

Hvorvidt man også nekter registrering av merker hvor bruk er forbudt, men kan tillates på visse vilkår, vil etter dette dels bestå i en tolkning av om den aktuelle forbudsregelen isolert sett utgjør en registreringshindring og dels i om andre hensyn tilsier at forbudet utgjør en registreringshindring.

En regel hvor man forutsetter at vilkårene for bruk må være tilstede på søknads- eller registreringstidspunktet vil være enklest å håndheve, fordi Patentstyret da kan nekte registrering inntil vilkårene for bruk er tilstede. På den annen side kan den enkelte forbudsregel tilsi forskjellige avveininger mht. om regelen utgjør en registreringshindring. Det ligger i dette at andre regler som gir tillatelse til bruk på vilkår enn apotekloven § 1-5 kan innebære en registreringshindring. Et mulig eksempel på dette, som KFIR også nevner, er Patentstyrets 2. avdelings avgjørelse 7795.

Spørsmålet er om man også innenfor samme betegnelse kan sondre mellom tilfeller der  søker sannsynligvis vil oppfylle vilkårene for lovlig bruk og andre tilfeller. Selv om det ikke sies uttrykkelig, synes KFIRs avgjørlse til dels å være begrunnet i at søker er i ferd med å etablere apotekvirksomhet i Norge og trolig vil få konsesjon til å drive slik virksomhet etter apotekloven § 1-4. Det virker da formalistisk å nekte registrering frem til slik konsesjon foreligger. (punkt 21)

Hvorvidt søker sannsynligvis vil oppfylle vilkårene for bruk etter apotekloven § 1-5 synes imidlertid å ligge utenfor vurderingen av om registrering av varemerke vil stride mot lov etter vml. § 15 bokstav a. Dette vil innebære at det er mulig å registrere merker som inneholdet betegnelsen «apotek» selv om det ikke er utsikter til at søker vil oppfylle vilkårene for bruk. Slike merker vil riktignok kunne kreves kjent ugyldig etter fem år, jf. vml. § 37. I mellomtiden vil de imidlertid kunne fungere som registreringshindringer for nyere søknader. Det kan imidlertid stilles spørsmål om hvor stort problem dette egentlig vil være.

C‑631/13 Arne Forsgren v. Österreichisches Patentamt – supplerende beskyttelsessertifikater kan (i prinsippet) baseres på en aktiv ingrediens som inngår i en kovalent forbindelse med andre aktive ingredienser

EU-domstolen traff 15.1.2015 avgjørelse i sak C‑631/13 Arne Forsgren v. Österreichisches Patentamt, hvor det slås fast at et supplerende beskyttelsessertifikat ikke behøver å være basert på en selvstendig aktiv ingrediens, men kan baseres på en aktiv ingrediens som inngår i en kovalent forbindelse med andre aktive ingredi­enser. Forutsetningen er imidlertid at sammen­setningen har en selvstendig farma­kologisk, immunologisk eller metabolsk virkning, som angitt i markedsføringstillatensen for det aktuelle legemiddelet. 

Etter patentloven § 40 første ledd kan et meddelt patent opprettholdes i inntil 20 år fra den dag patentsøknaden ble inngitt. For de fleste patenter er en vernetid på 20 år tilstrekkelig. For produkter som må gå gjennom en omfattende offentlig godkjennelsesprosess, typisk legemidler, kan denne vernetiden imidlertid bli vel knapp. Oppfinnere av slike produkter må som regel søke patent tidlig i utviklingen av et produkt, og når endelig godkjennelse foreligger kan store deler av vernetiden være utløpt. 

For å avhjelpe dette ble det i 1994 derfor innført særregler for forlengelse av beskyttelsestiden for legemidler i patl. § 62a. I 1997 ble tilsvarende regler innført for plantefarmasøytiske produkter i § 62b. Bestemmelsene gjennomfører EUs forordninger 1768/92 (kodifisert versjon 469/2009) og 1610/96 om supplerende beskyttelsessertifikater - supplementary protection certificates - som begge er gitt virkning som norsk lov.

Forordningene gir patenthaver rett til å få meddelt et supplerende beskyttelsessertifikat forutsatt at 

• Produktet er beskyttet av et basispatent som er i kraft på søknadsdagen
• det er utstedt en gyldig tillatelse til å markedsføre produktet i Norge;
• denne markedsføringstillatelsen er den første som er utstedt for produktet og;
• det ikke tidligere er utstedt supplerende beskyttelsessertifikat for produktet.

En  forutsetning for at det skal meddeles sertifikat er at basispatentet beskytter det «produktet» som markedsføringstillatelsen gjelder, jf. artikkel 3. Et «produkt» er i forordningen for supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler artikkel 1 litra b definert som «en aktiv ingrediens eller en sammensætning af aktive ingredi­enser i et lægemiddel». I EU-domstolens praksis har det vært drøftet i hvilken grad en kombinasjon av en patentert ingrediens med andre ingredienser kan danne grunnlag for utstedelse av et supplerende beskyttelsessertifikat, og hvilken virkning den patenterte ingrediensen i så fall må ha i produktet som er gitt markedsføringstillatelse.

I C-210/13 Glaxosmithkline la EU-domstolen til grunn at en «adjuvans» som bare forsterker den terapautiske effekten av en annen ingrediens, men som i seg selv ikke har en terapeutisk effekt, ikke kan anses som en «sammensætning af aktive ingredienser» som kan danne grunnlag for utstedelse av sertifikat. For plantefarmasøytiske produkter la EU-domstolen i C-11/13 Bayer v. Deutsches Patent- und Markenamt derimot til grunn at en «safener» som selv har en toksisk, fytotoksisk eller en plantebeskyttelsesvirkning, kan danne grunnlag for utstedelse av sertifikat.

Tolkningsspørsmålene til EU-domstolen

Arne Forsgren er innehaver av europeisk patent EP0594610 på Protein D ‒ et immunoglobin D igD-bindende protein av Haemophilus influenzae. Protein D inngår i vaksinen «Synoflorix» - en vaksine til pediatrisk bruk mot sykdommer forårsaket av pneumokokker. Syno­florix har markedsføringstillatelse etter Kommi­sjonens avgjørelse C (2009) 2563 av 30.3.2009.

Etter ordlyden i markedsførings­tillatelsen er Synoflorix en vaksine som består av ti serotyper av pneumokokpolysaccharider, som er er konjugert til bærerproteiner og adsorbert på aluminiumphosphat. For åtte av serotypene er protein De bærerproteinet. De terapautiske indikasjoner som var omfattet av markedsførings­tillatelsen er imidlertid begrenset til  «aktiv immunisering af spædbørn og børn i alderen fra 6 uger og op til 5 år mod invasiv sygdom, pneumoni og akut otitis media forårsaget af Streptococcus pneumoniae».

24.9.2009 søkte Forsgren Österreichisches Patentamt om supplerende beskyttelsescertifikat for protein D, men denne ble avslått med den begrunnelse at protein D bare var et hjelpestoff. Ved behandling i Oberster Patent- und Markensenat ble det derfor stilt følgende spørsmål til EU-domstolen:

1) Kan der i henhold til artikel 1, litra b), og artikel 3, litra a) og b), i [forordning nr. 469/2009], såfremt de øvrige betingelser er opfyldt, udstedes et [supplerende] beskyttelsescertifikat for en aktiv ingrediens, der er beskyttet ved et grundpatent (i det foreliggende tilfælde: protein D), når denne aktive ingrediens indgår i lægemidlet (i det foreliggende tilfælde: Synflorix) i kovalent (molekylær) forbindelse med andre aktive ingredienser, men bibeholder sin egen virkning? 

2) Såfremt det første spørgsmål besvares bekræftende:

a) Kan der i henhold til artikel 3, litra a) og b), i forordning […] nr. 469/2009 udstedes et [supplerende] beskyttelsescertifikat for det stof, der er beskyttet ved et grundpatent (i det foreliggende tilfælde: protein D), når dette har selvstændig terapeutisk virkning (i det foreliggende tilfælde som vaccine mod Haemophilus influenzae-bakterier), men lægemidlets [markedsførings]tilladelse ikke vedrører denne virkning? 

b) Kan der i henhold til artikel 3, litra a) og b), i forordning […] nr. 469/2009 udstedes et [supplerende] beskyttelsescertifikat for det stof, der er beskyttet ved et grundpatent (i det foreliggende tilfælde: protein D), når [markedsførings]tilladelsen betegner dette stof som »bærer« for de egentlige aktive ingredienser (i det foreliggende tilfælde: pneumokokpolysaccharider), idet stoffet i sin egenskab af »adjuvans« forstærker virkningen af disse ingredienser, men denne virkning ikke udtrykkeligt er nævnt i lægemidlets [markedsførings]tilladelse?

EU-domstolens avgjørelse

EU-domstolen tok utgangspunkt i forordningen om supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler artikkel 1 litra b som definerer et «produkt» som en «aktiv ingrediens eller en sammensætning af aktive ingredienser i et lægemiddel». Det ble lagt til grunn at utrykket «aktiv ingrediens» etter sin sedvanlige farmakologiske betydning ikke omfatter de bestanddeler som inngår i sammensetningen av et legemiddel, men som ikke har en selvstændig indvirkning på organismen hos mennesker eller dyr, C-431/04 Massachusetts Institute of Technology, punkt 18. (punkt 23)

Det avgjørende form en et stoff som inngår i sammensetningen av et legemiddel anses som en «aktiv ingrediens» avhang derfor av om stoffet har en selvstendig farmakologisk, immunologisk eller metabolsk virkning, uavhengig av om denne eventuelt består i en kovalent forbindelse med andre aktive ingredienser. (punkt 27) EU-domstolen besvarte derfor spørsmål 1 med at det i prinsippet ikke er til hinder for utstedelse av et supplerende beskyttelsessertifikat at en aktiv ingrediens som inngår i en kovalent forbindelse med andre aktive ingredienser som inngår i sammensetningen av et legemiddel. (punkt 28)

So far, so good…

Forsgrens problem var imidlertid at de terapeutiske virkningene av protein D ikke fremgikk av markedsføringstillatelsen som var utstedt for Synoflorix. Forsgren anførte at protein D ut over å ha virkning som bærerprotein, også ble anvendt i Synoflorix på grunn av proteinets evne til å beskytte mot infeksjoner forårsaket av Haemophilus influenzae-bakterier, selv om dette ikke fremgikk av markedsføringstillatelsen.

EU-domstolen slo derimot fast at formålet med utstedelse av supplerende beskyttelsessertifikat var å kompensere patenthaver for tapet av tid til utnyttelse av oppfinnelsen som følge av krav om markedsføringstillatelse. (punkt 33) Når hverken forsøk eller data om protein Ds terapeutiske virkninger mot Haemophilus influenzae inngikk i søknaden om markedsføringstillatelse, kunne denne heller ikke forsinke en kommersiell utnyttelse grunnpatentet. (punkt 38) EU-domstolen la derfor til grunn at det ikke kunne utstedes supplerende beskyttelsessertifikat for en aktiv ingrediens hvis virkning ikke var angitt i de terapeutiske indikasjonene i markedsføringstillatelsens ordlyd.

Forsgrens problemer stoppet ikke der, da heller ikke protein Ds funksjon som bærerprotein i Synoflorix fremgikk av markedsføringstillatelsen. I samsvar med svaret på spørsmål 1 la EU-domstolen til grunn at et bæreprotein som er konjugert til et polysaccharidantigen i en kovalent forbindelse kan anses som en  «aktiv ingrediens» dersom proteinet har en selvstendig farmakologisk, immunologisk eller metabolsk virkning. Forutsetningen for at det skal utstedes beskyttelsessertifikat for proteinet er imidlertid at disse virkningene fremgår av markedsføringstillatelsen, noe nasjonale domstoler konkret må ta stilling til. (punkt 53)

EU-domstolen la derfor til grunn at det heller ikke kan utstedes supplerende beskyttelesessertifikat for en aktiv ingrediens hvis virkning ikke er angitt i de terapeutiske indikasjoner som omfattes av markedsføringstillatelsens ordlyd såfremt det ikke er godtgjort at bærerproteinet har en selvstændig farmakologisk, immunologisk eller metabolisk virkning som omfattes av markedsføringstillatelsens terapeutiske indikasjoner

EU-domstolen avga etter dette følgende svar på de henviste spørsmålene:

1)  Artikel 1, litra b), og artikel 3, litra a), i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 469/2009 af 6. maj 2009 om det supplerende beskyttelsescertifikat for lægemidler skal fortolkes således, at de i princippet ikke er til hinder for, at der udstedes et supplerende beskyttelsescertifikat for en aktiv ingrediens, når denne aktive ingrediens indgår i en kovalent forbindelse med andre aktive ingredienser, som indgår i sammensætningen af et lægemiddel. 

2)  Artikel 3, litra b), i forordning nr. 469/2009 skal fortolkes således, at den er til hinder for udstedelsen af et supplerende beskyttelsescertifikat for en aktiv ingrediens, hvis virkning ikke henhører under de terapeutiske indikationer, der er omfattet af markedsføringstilladelsens ordlyd. 

Artikel 1, litra b), i forordning nr. 469/2009 skal fortolkes således, at et bærerprotein, der er konjugeret til et polysaccharidantigen i en kovalent forbindelse, ikke kan kvalificeres som en »aktiv ingrediens« som omhandlet i denne bestemmelse, medmindre det er godtgjort, at bærerproteinet har en selvstændig farmakologisk, immunologisk eller metabolisk virkning, som er omfattet af markedsføringstilladelsens terapeutiske indikationer, hvilket det påhviler den forelæggende ret at efterprøve under hensyntagen til samtlige de faktiske omstændigheder, der kendetegner tvisten i hovedsagen.

Immaterialrettstrollets betraktninger

EU-domstolens avgjørelse i C‑631/13 Arne Forsgren v. Österreichisches Patentamt bekrefter tidligere praksis hvor det ikke er en forutsetning for utstedelse av beskyttelses­sertifikat at stoff har en selvstendig virkning. En slik farmakologisk, immunologisk eller metabolsk virkning kan også oppstå i forbindelse med andre aktive ingredienser som inngår i sammensetningen av et legemiddel.

Avgjørelsen understreker samtidig viktigheten av at denne sammensetningen og virkningen av denne, fremgår av markedsføringstillatelsen. Det er behovet for markedsføringstillatelse og tiden det tar å søke om og få meddelt en slik tillatelse som begrunner behovet for utstedelse av supplerende beskyttelsessertifikater. Når virkningen av det produkt som er beskyttet ved grunnpatentet ikke inngår i søknaden om markedsføringstillatelse, kan søknad om en slik tillatelse heller ikke forsinke en kommersiell utnyttelse grunnpatentet. Begrunnelsen for utstedelse av et supplerende beskyttelsessertifikat faller da bort

For patenthaver understreker avgjørelsen også betydningen av å ha  en hånd på rattet i utformingen av markedsføringstillatelsen. Forsgren søkte om utstedelse av supplerende beskyttelsessertifikat på grunnlag av en markedsføringstillatelse utformet av andre, og det er grunn til å tro at denne kunne ha vært annerledes utformet dersom han selv hadde hatt et ord med i laget.

For Forsgrens del synes avgjørelsen å bety slutten for hans søknad om utstedelse av supplerende beskyttelsessertifikat for protein D. Da de relevante virkningene av protein D ikke fremgår av markedsføringstillatelsen, er det liten grunn til å tro at det østerrikske patentverket vil utstede et slikt sertifikat.

C‑419/13 Art & Allposters: Ingen opphavsrettslig konsumpsjon av nye (eller digitale?) eksemplarer

EU-domstolen avsa 22.1.2015 avgjørelse i C‑419/13 Art & Allposters, hvor det slås fast at reglene om spredningsrettens konsump­sjon i opphavsrettsdirektivet (direktiv 2001/29/EF) artikkel 4 nr. 2 bare gjelder for det samme fysiske eksemplaret som er brakt i handelen med rettighets­havers samtykke.

Pictoright er en nederlandsk forvaltnings­organisasjon for opphavsrett til billedkunst, tilsvarende norske Bono. Pictoright forvalter opphavsretten til verk tilhørende sine medlemmer, samt verkene til medlemmer av utenlandske søsterorganisasjoner. Allposters tilbyr via sine nettsider plakater og andre typer reproduksjoner, blant annet  av verkene til kjente malere som Pictoright forvalter rettighetene til. Blant disse reproduksjonene er trykk på lerret. Disse fremstilles ved at en plakat først lamineres, før bildet på plakaten deretter overføres til lerretet gjennom en kjemisk prosess. Når denne prosessen er ferdig, er bildet fullstendig borte fra plakaten og har blitt overført til lerretet. Til slutt monteres lerettet på en treplate. 

Allposters har tillatelse til spredning av kunstverk som Pictoright har rettigheter til i form av plakater. Pictoright motsatte seg imidlertid salg av reproduksjoner på lerret, med den begrunnelse at dette lå utenfor den tillatelse som var gitt. Allposters anførte derimot at kunstverket som ble solgt var de samme det var gitt samtykke til salg av, og at disse var omfattet av konsumpsjonen av rettighetshavers spredningsrett etter opphavsretts­direktivet artikkel 4 nr. 2. Dette ble ikke endret av at trykket på plakaten senere ble overført til et lerret. 

På bakgrunn av dette stilte nederlandsk høyesterett (Hoge Raad) følgende prejudisielle spørsmål til EU-domstolen:

1)           Regulerer […] artikel 4 [i direktiv 2001/29] spørgsmålet, om rettighedshaveren kan udøve sin spredningsret med hensyn til en reproduktion af et ophavsretligt beskyttet værk, som er solgt og leveret inden for EØS af rettighedshaveren eller med dennes samtykke, såfremt denne reproduktion efter at have fået sin form ændret på ny bringes i omsætning i denne form?

2)         (a) Såfremt første spørgsmål besvares bekræftende, har den omstændighed, at der er sket en ændring som nævnt i første spørgsmål, betydning for besvarelsen af spørgsmålet, om udtømningen som omhandlet i artikel 4, stk. 2, i direktiv 2001/29 forhindres eller afbrydes?(

(b) Såfremt andet spørgsmål, litra a), besvares bekræftende, hvilke kriterier skal lægges til grund for afgørelsen af, om der er tale om en ændring af reproduktionens form, der forhindrer eller afbryder udtømning som omhandlet i artikel 4, stk. 2, i direktiv 2001/29?

(c) Er disse kriterier tilstrækkeligt rummelige til at omfatte det i national nederlandsk ret udviklede kriterium, hvorefter der ikke længere kan tales om udtømning af den simple grund, at videresælgeren har givet reproduktionen en anden form og spredt den til almenheden i denne form (Hoge Raad, 19. januar 1979, NJ 1979/412, Poortvliet)?

EU-domstolens avgjørelse

Digitalt troll på lerret på treplate

EU-domstolen slo fast at spredningsretten i opphavsrettsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bare ble konsumert ved første salg eller annen overdragelse av eiendomsretten til «den pågjældende genstand». (punkt 34) Dette ble utdypet i fortalen til direktivet, 28. betraktning, hvor det slås fast at «ophavsretlig beskyttelse efter [direktivet] omfatter eneretten til at kontrollere spredning af et værk, der indgår i et fysisk gode». (punkt 35, kursivert her) Det samme kom til uttrykk i EU-domstolens egen praksis, jf. C-61/97 FDV, punkt 14, jf. C-200/96 Metronome music, punkt 15 og C-158/86 Warner Brothers og Metronome Video. (punkt 36) Dette hadde også støtte i WIPO Copyright Treaty (WCT), som opphavsrettsdirektivet i stor grad som mulig skal tolkes i lys av. (punkt 38)

Dette innebar at spredningsrettens konsumpsjon i opphavsrettsdirektivet artikkel 4 nr. 2 «omfatter den rørlige genstand, der legemliggør et beskyttet værk eller et eksemplar heraf, såfremt denne 
er blevet bragt i omsætning med samtykke fra indehaveren af ophavsretten». (punkt 40)

Dette medførte videre at en endring av det fysiske mediet, som innebar at verket ble overført fra et fysisk medium til et annet, innebar fremstilling av et nytt eksemplar som ikke var omfattet av konsumpsjonen av spredningsretten til det opprinnelige eksemplaret. (punkt 43) Dette kunne ikke stille seg annerledes selv om endringen av mediet ikke innebar et det ble fremstilt et ytterligere eksemplar, fordi det opprinnelige fysiske blekket ble overført fra plakat til lerret: «Det afgørende er spørgsmålet om, hvorvidt den ændrede genstand, vurderet i sin helhed, i sig selv fysisk er den genstand, der blev bragt i omsætning med samtykke fra indehaveren af ophavsretten.» (punkt 45) Spredning av et nytt eksemplar i form av trykk på lerret forutsatte derfor rettighetshavers samtykke. (punkt 46)

EU-domstolen avga etter dette følgende svar på de henviste spørsmålene:

«Artikel 4, stk. 2, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2001/29/EF af 22. maj 2001 om harmonisering af visse aspekter af ophavsret og beslægtede rettigheder i informationssamfundet skal fortolkes således, at reglen om udtømning af spredningsretten ikke finder anvendelse i en situation, hvor en reproduktion af et beskyttet værk efter at have været markedsført i Den Europæiske Union med samtykke fra indehaveren af ophavsretten, har været genstand for en udskiftning af sit medium, såsom overførslen på et lærred af denne reproduktion på en plakat, og på ny bringes i omsætning i sin nye form.»

Immaterialrettstrollets betraktninger

EU-domstolens avgjørelse i C‑419/13 Art & Allposters gir uttrykk for det tradisjonelle opphavsrettslige standpunktet, der spredningsretten utelukkende er knyttet til fysiske eksemplarer, og at konsump­sjon bare kan skje i relasjon til disse. På bakgrunn av dette er det ikke overraskende at man anser overføring fra plakat til lerret som et nytt eksemplar. Både fysisk og funksjonelt er snakk om en nytt fysisk eksemplar, uavhengig av om det er det samme blekket som overføres fra det ene til det andre mediet.

Et mer interessant spørsmål er om dette utelukker også konsumpsjon av digitale eksemplarer.  EU-domstolen ga i C‑128/11 UsedSoft uttrykk for at konsumpsjonsregelen i programvaredirektivet (direktiv 2009/24/EF) artikkel 4 nr. 2 også omfattet programvare som var lastet ned fra Internett. Konsumpsjons­regelen i artikkel 4 nr. 2 ble med dette grovt sett forstått slik at den ikke bare omfattet spredning av fysiske eksemplarer, men også «distribution» i form av tilgjengeliggjøring over nett. 

Det er imidlertid ganske klart at C‑419/13 Art & Allposters ikke endrer rettsstillingen for konsumpsjon av programvare etter C‑128/11 UsedSoft. Konsumpsjonsregelen i programvare­direktivet er annerledes formulert enn den tilsvarende regelen i opphavsrettsdirektivet. EU-domstolen understreker i UsedSoft videre at opphavsrettsdirektivet ikke var ment å endre rettsstillingen for datamaskinprogrammer etter det eldre edb-direktivet (henv.).

C‑419/13 Art & Allposters kan derimot synes å få større betydning for spørsmålet om konsumpsjon av tilgjengeliggjøring av kopier av andre digitale verk, som ebøker og digitale kopier av film og musikk. Dersom slik digital konsumpsjon aksepteres vil dette for eksempel gjøre at første kjøper av en ebok kan videreselge denne uten samtykke fra rettighetshaver. Spørsmålet har vært behandlet ved flere nasjonale domstoler. Landgericht i Bielefeld besvarte i sin avgjørelse fra 5.3.2013 spørsmålet benektende. Hofs Amsterdams avgjørelse fra 2o.1.2015 går på sin side langt i å stadfeste konsumpsjon for ebøker, selv om saken ble avgjort på annet grunnlag. (se kommentar her) 

Ved å understreke at konsumpsjon etter opphhavsretts­direktivet bare kan skje i tilknytning til enkelte fysiske eksemplarer, synes C‑419/13 Art & Allposters derimot å bekrefte en resktriktiv holdning til digital konsumpsjon. Gjensalg av digitale verk, for eksempel en ebok, inne­bærer derimot at det fremstilles et nytt (digitalt) eksemplar av verket når den som kjøper eboken får denne overført til seg. I tråd med dette er det nærliggende å si at slik digitalt gjensalg må anses som en ny tilgjengeliggjøringshandling som ikke konsumeres og som dermed forutsetter samtykke fra rettighetshaver.

En slik forskjellsbehandling av digitale eksemplarer av datamaskinprogrammer og andre digitale verk, er imidlertid ikke uproblematisk. Dette er særlig tilfellet for datamaskinprogrammer, som i tillegg til selve programmet gjerne inneholder andre typer verk, for eksempel bilder, film og litterære tekster. Slike programmer havner i en underlig mellomposisjon dersom man legger til grunn at det eksisterer en begrenset digital konsumpsjon for datamaskinprogrammer, men ikke for digitale kopier av andre verk.

De fleste av de hensyn som kan gjøres gjeldende  for konsumpsjon av digitale kopier av programvare, typisk muligheten til å selge kopier man ikke lenger bruker, gjør seg også gjeldende for digitale kopier av andre verkstyper, typisk ebøker. Det må i alle tilfelle påpekes at C‑419/13 Art & Allposters ikke direkte drøfter spørsmålet om digital konsumpsjon, og at det er til dels andre hensyn som gjør seg gjeldende her enn ved spørsmålet om fremstilling av nye fysiske eksemplarer.

På den annen side kan det ikke underslås at ordlyden i opphavsrettsdirektivet, til forskjell fra programvaredirektivet, ganske klart gir uttrykk for at spredningsretten er begrenset til fysiske gjenstander og at det bare er denne – og ikke retten til tilgjengeliggjøring av eksemplarer i sin alminnelighet – som konsumeres.

Gitt aktualiteten av spørsmålet, er det nok likevel bare et tidsspørsmål før EU-domstolen også får forelagt seg spørsmålet om konsumpsjon av andre digitale verk enn programvare.