Oddgeir Bruasets stemme – om etterligning av kjente personers stemme i reklame

NRK skrev tidligere i dag om Netcoms nye reklamefilm i serien «Der alle skulle tru at nokon kunne bu». Reklamen spiller på NRK-serien «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu», og i filmen etterlignes programleder Oddgeir Bruasets karakteristiske romsdalsdialekt (av en sunnmøring).

Bruaset selv har ikke blitt forespurt om å medvirke til filmen, og har heller ikke fått beskjed om denne før den var klar til å sendes:

– Jeg syns det er trasig. I alle årene jeg har jobbet i NRK har det vært viktig å ikke la seg friste til å tjene lettvinte penger og bruke stemmen i andre sammenhenger. Det vil jeg fortsette med selv om jeg er pensjonist, sier han, til NRK. 

Det er naturligvis lov å parodiere kjente personer. Den motsatte regelen ville ha gitt komikere som Kristian Valen dårlige arbeidsvilkår.

Det er imidlertid ikke tvilsomt at man i norsk rett har et rettsvern av personlig særpreg, som særlig verner kommersiell utnyttelse av slikt særpreg. (Se nærmere Are Stenvik, Rettsbeskyttelse av personlig særpreg) 

Et eksempel på slik beskyttelse av personlig særpreg, som på mange måter minner om Netcoms reklame, er Borgarting lagmannsretts dom i RG 1999s. 1009. Saken gjaldt en radioreklame for fotolaboratoriet Extra Film som etterlignet filmjournalisten Pål Bang-Hansens stemme:

«Hei dere, jeg har en hobby. Jeg liker å bli fotografert sammen med filmstjerner. Her har du meg og Sharon, og der er et med Sylvester, og her er et med Clinter’n og han bak der, det er meg. Jeg leverer inn filmen min til Extra Film, og der får jeg dobbelt sett kopier og ny film med på kjøpet, og det fine med det er at da kan jeg sende de ekstra bildene til alle filmstjernevennene mine. Greatings from Pål to jul, skriver jeg da, og så blir de så glade. Thank you for the beautiful picture, kan de for eksempel si da.»

Lagmannsretten slo fast at norsk rett inneholder et ulovfestet vern for personligheten, hovedsakelig på grunnlag av høyesterettsdommen i Rt. 1952 s. 1217. Ved vurderingen av om det foreligger et slikt ulovfestet rettsvern for personligheten, slo lagmannsretten fast at det skal foretas en avveining av partenes interesser. 

Denne avveiningen falt ut i Pål Bang-Hansens favør, og P4 m.fl. ble dømt til å betale erstatning. Lagmannsretten anså reklamen som et angrep på Pål Bang-Hansens «integritet og nøytralitet som journalist», og at den dessuten «snyltet» på Bang-Hansen «som person». «Hans ry som film- journalist, hans særtrekk i denne forbindelse og hans personlighet utnyttes på en utilbørlig måte». Saksøktes interesser ble ansett å være «utelukkende av økonomisk karakter», og ble ikke ansett som tungtveiende.

Det som nok skiller Netcoms reklame fra Extra Films, er at den har et klarere preg av å være en parodi. Mens Extra Films radioreklame kun inneholdt etterligningen av Pål Bang-Hansens stemme, er Netcoms TV-reklame en klarere parodi, ikke utelukkende av Bruaset, men av TV-programmet «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu».

Dette gjør nok at rammene for hva man kan tillate seg er noe videre enn om reklamen utelukkende er en etterligning av en kjent persons stemme. Samtidig gjør TV-formatet, og den omstendighet at parodien retter seg mer mot TV-programmet «Der ingen kunne tru…» snarere enn programlederen, at reklamen nok har lettere for faktisk å fremstå som en parodi. Dette må likevel veies opp mot en kjent persons interesse i ikke å bli brukt i en kommersiell sammengeng uten samtykke.