Immaterialrettstrollet beveger seg ikke så ofte inn i konkurranseretten og dens tilliggende rettsområder. En sak for Underretten om programvarelisensiering som statsstøtte vekket imidlertid hans interesse. Han har derfor fått Malgorzata Cyndecka til å skrive et gjesteblogginnlegg om saken.
12. juni 2014 traff Underretten avgjørelse i sak T-488/11 Sarc mot Kommisjonen, som omhandlet spørsmål om opphevelse av Kommisjonens avgjørelse om at en avtale om lisensiering av et datamaskinprogram mellom det nederlandske Technische Universiteit Delft (“TUD”) og selskapet Delftship BV (“DS”), ikke innebar statsstøtte. Underretten opprettholdt Kommisjonens avgjørelse, og avviste klagen fra Sarc, et nederlandsk selskap som utvikler og
markedsfører programvare for skipsdesign og som er i direkte konkurranse med DS.
Saken hadde sitt utgangspunkt i datamaskinprogrammet «Delftship», som var utviklet av to tidligere ansatte ved TUD. De hadde etter fratredelsen opprettet selskapet DS, som hadde fått lisens til å utnytte kildekoden til programmet. Sarc anførte at denne avtalen var inngått på gunstigere vilkår enn det som kunne oppnås i markedet, og dermed utgjorde statsstøtte.
På samme måte som artikkel 107(1) Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) setter artikkel 61(1) EØS-avtalen skranker for mulighetene staten har til å gi støtte til næringsvirksomhet; her: det statlige universitetet og et privat foretak.
Offentlig støtte til enheter som utøver økonomisk virksomhet utgjør statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1) og EØS-avtalen artikkel 61 (1) dersom den innebærer støtte i form av tildeling av en 1) økonomisk fordel som 2) er gitt av statsmidler, 3) som begunstiger enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester, 4) som vrir eller truer med å vri konkurransen og 5) som er egnet til å påvirke samhandelen innen EØS-området.
Samtlige fem vilkår må være oppfylt for at et offentlig tiltak skal anses som statsstøtte iht. TEUV artikkel 107 (1) EØS-avtalen artikkel 61 (1). Grovt sett tolkes den økonomiske fordelen som statlige investeringer, lån, garantier, avtaler o.l. som er gitt eller inngått på vilkår som er gunstigere for det aktuelle foretaket enn det som det kunne ha oppnådd i markedet. Det offentlige må med andre ord i sin rolle som eier, investor eller långiver, opptre på samme måte som en sammenlignbar markedsaktør under liknende omstendigheter og under normale markedsvilkår.
Kommisjonen traff 10.5.2011 avgjørelse hvor det ble konkludert med at avtalen ikke innebar statsstøtte til DS, siden den ikke resulterte i en økonomisk fordel til DS iht. TEUV artikkel 107(1). TUD oppfylte med andre ord kravene i det såkalte markedsinvestorprinsippet (MEIP).
Kommisjonen la til grunn at «Delftship» (programmet) hadde blitt utviklet av TUD mellom 1997 og oktober 2006, og at det hadde blitt brukt av studenter og de ansatte til undervisningsformål. I juni 2006 varslet ingeniøren som utviklet «Delftship» at han skulle gå av som TUD-ansatt. Samtidig opplyste TUD at det ikke hadde de nødvendige ressursene til å videreutvikle programmet. Derfor begynte TUD å forhandle med grunnleggerne av DS om en avtale om lisensiering av «Delftship».
22.11.2007 inngikk TUD og DS en avtale om eksklusiv og ikke-overførbar lisens for utnyttelse av «Delftship». Iht. avtalen ble DS forpliktet til blant annet å videreutvikle programmet, vederlagsfritt gi TUD tilgang til oppdaterte versjoner, samt å betale royalties til TUD på 5% av inntektene på salg og viderelisensiering.
Ifølge Kommisjonen var retningslinjene for offentlig støtte til forskning og utvikling og innovasjon (FoUoI) av 2006 ikke direkte relevante i den aktuelle saken. Etter å ha vurdert de angivelig gunstigere avtalevilkårene, konkluderte Kommisjonen at TUD gjennom de forskjellige forhandlingsetappene hadde forbedret sin posisjon som avtalepart. TUD tok i betraktning mange faktorer blant annet erfaring til ingeniøren som hadde utviklet programmet. Ifølge Kommisjonen var avgiften som DS skulle betale under lisensavtalen lik markedspris.
Underretten kom til samme konklusjon som Kommisjonen. Ifølge Underretten hadde Kommisjonen rett til å konkludere at måten TUD forhandlet på og resultatet til disse forhandlingene med DS tydet på at avtalen ble inngått på markedsvilkår. TUD oppfylte dermed kravene som stilles i henhold til markedsinvestortesten og man kunne utelukke statsstøtte.
Delftship-saken er et interessant eksempel på anvendelsen av MEIP på en avtale om kompensasjon for immaterielle rettigheter mellom en offentlig undervisningsinstitusjon og et privat foretak. I den aktuelle saken kan man trekke frem mangel på både en åpen anbudskonkurranse og en uavhengig ekspertvurdering i forkant av avtalen. Som riktig påpekt av Sarc anbefaler Kommisjonen en av de to metodene til å etablere markedspris når det offentlige skal inngå en salgsavtale. Se XXIII Report on the Competition Policy of 1993, the Communication on State aid elements in sales of land and buildings by public authorities of 1997 og FoUoI av 2006. Underretten forklarte likevel at Kommisjonen ikke var forpliktet til å bruke disse metodene i den aktuelle saken som gjaldt en avtale om lisensiering av et datamaskinprogram.
Som EU-domstolen understreker i Seydaland av 2010, vil mangel på en åpen anbudskonkurranse eller en ex ante ekspertvurdering ikke automatisk resultere i statsstøtte. Selv om det faktum at avtalen ble inngått etter eksklusive forhandlinger mellom TUD og DS gir rimelig grunn til å spørre om avtalen innebar statsstøtte, hadde Kommisjonen rett i å legge vekt på at kunnskapene til DS-grunnleggerne, som de hadde oppnådd under utviklingen av Delftship-datamaskinprogrammet, var avgjørende for deres kompetanse til å videreutvikle dataprogrammet og tilpasse det til TUDs behov. Ikke desto mindre var avgiften DS betalte lik markedspris.
Malgorzata Agnieszka Cyndecka
.JPG) |
| Kilde: Wikimedia Commons |
markedsfører programvare for skipsdesign og som er i direkte konkurranse med DS.
Saken hadde sitt utgangspunkt i datamaskinprogrammet «Delftship», som var utviklet av to tidligere ansatte ved TUD. De hadde etter fratredelsen opprettet selskapet DS, som hadde fått lisens til å utnytte kildekoden til programmet. Sarc anførte at denne avtalen var inngått på gunstigere vilkår enn det som kunne oppnås i markedet, og dermed utgjorde statsstøtte.
På samme måte som artikkel 107(1) Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) setter artikkel 61(1) EØS-avtalen skranker for mulighetene staten har til å gi støtte til næringsvirksomhet; her: det statlige universitetet og et privat foretak.
Offentlig støtte til enheter som utøver økonomisk virksomhet utgjør statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1) og EØS-avtalen artikkel 61 (1) dersom den innebærer støtte i form av tildeling av en 1) økonomisk fordel som 2) er gitt av statsmidler, 3) som begunstiger enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester, 4) som vrir eller truer med å vri konkurransen og 5) som er egnet til å påvirke samhandelen innen EØS-området.
Samtlige fem vilkår må være oppfylt for at et offentlig tiltak skal anses som statsstøtte iht. TEUV artikkel 107 (1) EØS-avtalen artikkel 61 (1). Grovt sett tolkes den økonomiske fordelen som statlige investeringer, lån, garantier, avtaler o.l. som er gitt eller inngått på vilkår som er gunstigere for det aktuelle foretaket enn det som det kunne ha oppnådd i markedet. Det offentlige må med andre ord i sin rolle som eier, investor eller långiver, opptre på samme måte som en sammenlignbar markedsaktør under liknende omstendigheter og under normale markedsvilkår.
Kommisjonen traff 10.5.2011 avgjørelse hvor det ble konkludert med at avtalen ikke innebar statsstøtte til DS, siden den ikke resulterte i en økonomisk fordel til DS iht. TEUV artikkel 107(1). TUD oppfylte med andre ord kravene i det såkalte markedsinvestorprinsippet (MEIP).
Kommisjonen la til grunn at «Delftship» (programmet) hadde blitt utviklet av TUD mellom 1997 og oktober 2006, og at det hadde blitt brukt av studenter og de ansatte til undervisningsformål. I juni 2006 varslet ingeniøren som utviklet «Delftship» at han skulle gå av som TUD-ansatt. Samtidig opplyste TUD at det ikke hadde de nødvendige ressursene til å videreutvikle programmet. Derfor begynte TUD å forhandle med grunnleggerne av DS om en avtale om lisensiering av «Delftship».
22.11.2007 inngikk TUD og DS en avtale om eksklusiv og ikke-overførbar lisens for utnyttelse av «Delftship». Iht. avtalen ble DS forpliktet til blant annet å videreutvikle programmet, vederlagsfritt gi TUD tilgang til oppdaterte versjoner, samt å betale royalties til TUD på 5% av inntektene på salg og viderelisensiering.
Ifølge Kommisjonen var retningslinjene for offentlig støtte til forskning og utvikling og innovasjon (FoUoI) av 2006 ikke direkte relevante i den aktuelle saken. Etter å ha vurdert de angivelig gunstigere avtalevilkårene, konkluderte Kommisjonen at TUD gjennom de forskjellige forhandlingsetappene hadde forbedret sin posisjon som avtalepart. TUD tok i betraktning mange faktorer blant annet erfaring til ingeniøren som hadde utviklet programmet. Ifølge Kommisjonen var avgiften som DS skulle betale under lisensavtalen lik markedspris.
Underretten kom til samme konklusjon som Kommisjonen. Ifølge Underretten hadde Kommisjonen rett til å konkludere at måten TUD forhandlet på og resultatet til disse forhandlingene med DS tydet på at avtalen ble inngått på markedsvilkår. TUD oppfylte dermed kravene som stilles i henhold til markedsinvestortesten og man kunne utelukke statsstøtte.
Delftship-saken er et interessant eksempel på anvendelsen av MEIP på en avtale om kompensasjon for immaterielle rettigheter mellom en offentlig undervisningsinstitusjon og et privat foretak. I den aktuelle saken kan man trekke frem mangel på både en åpen anbudskonkurranse og en uavhengig ekspertvurdering i forkant av avtalen. Som riktig påpekt av Sarc anbefaler Kommisjonen en av de to metodene til å etablere markedspris når det offentlige skal inngå en salgsavtale. Se XXIII Report on the Competition Policy of 1993, the Communication on State aid elements in sales of land and buildings by public authorities of 1997 og FoUoI av 2006. Underretten forklarte likevel at Kommisjonen ikke var forpliktet til å bruke disse metodene i den aktuelle saken som gjaldt en avtale om lisensiering av et datamaskinprogram.
Som EU-domstolen understreker i Seydaland av 2010, vil mangel på en åpen anbudskonkurranse eller en ex ante ekspertvurdering ikke automatisk resultere i statsstøtte. Selv om det faktum at avtalen ble inngått etter eksklusive forhandlinger mellom TUD og DS gir rimelig grunn til å spørre om avtalen innebar statsstøtte, hadde Kommisjonen rett i å legge vekt på at kunnskapene til DS-grunnleggerne, som de hadde oppnådd under utviklingen av Delftship-datamaskinprogrammet, var avgjørende for deres kompetanse til å videreutvikle dataprogrammet og tilpasse det til TUDs behov. Ikke desto mindre var avgiften DS betalte lik markedspris.
Malgorzata Agnieszka Cyndecka
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar