"Den tvangsmessige velgjøreren" - C‑201/13 Deckmyn: Generaladvokaten om betydningen av EUs menneskerettighetscharter ved tolkningen av parodiunntaket i opphavsrettsdirektivet art. 5 nr. 3, k

"Den tvangsmessige velgjøreren" - originalen

Oppdatering: EU-domstolen har nå truffet avgjørelse i saken, og Immaterialrettstrollet har også omtalt denne.

Den 22. mai 2014 offentliggjorde Generaladvokat Cruz Villalón sin anbefaling i sak C-201/13 Deckmyn, som omhandlet spørsmålet om omfanget av et opphavs­rettslig unntak for parodier etter opphavsretts­direktivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. 

Saksøker i saken for belgiske domstoler hadde opphavsrett til den belgiske tegneserien «Suske en Wiske», herunder omslaget til en utgave av serien fra 1991, tegnet av Vandersteen. Denne hadde tittelen «De Wilde Weldoener» («Den tvangsmessige velgjøreren»). Saksøkte, Johan Deckmyn, var medlem av det politiske partiet Vlaams Belang, og av Vrijheidsfonds, som er en sammen­slutning som har til formål å gi økonomisk og materiell støtte til partiet, samt trykke og spre publika­sjoner i ulike medier. 

"Den tvangsmessige velgjøreren"
- parodien

I forbindelse med en nyttårsfest arrangert av byen Gent i 2011, spredte Deckmyn en kalender som på forsiden blant annet hadde en tegning av Gents daværende borgermester kledd i en hvit toga med det belgiske flagget rundt livet, mens han kastet penger til mørhudede figurer kledd i turban og burka. Omslaget var farget oransje, noe som i følge saksøker var karakteristisk for «Suske en Wiske», og hadde følgende håndskrevne tekst: «Fré [bildets opphavsmann] fritt etter Vandersteen». Bildet ble også tilgjengeliggjort på Vlaams Belangs webside og i partiets publikasjon «De Strop», som ble spredt i Gent og i områdene rundt.

Rettighetshaverne gikk til søksmål mot Deckmyn, og fikk i Rechtbank van Eerste Aanleg (førsteinstans) medhold i at kalenderen utgjorde et opphavsrettsinngrep. Saken ble anket til Hof van beroep (ankedomstolen) i Brüssel, hvor det ble anført at kalenderen utgjorde en parodi, pastisj eller karikatur som derfor ikke innebar et opphavsrettsinngrep.

Den belgiske domstolens tolkningsspørsmål til EU-domstolen

Ankedomstolen måtte derfor ta stilling til omfanget av opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k, som angir at «Medlemsstaterne kan indføre undtagelser fra eller indskrænkninger i de rettigheder, der er nævnt i artikel 2 og 3 … hvis der er tale om anvendelse med henblik på karikatur, parodi eller pastiche». Ved beslutning av 8. april 2013 stilte Hof van beroep tre tolkningsspørsmål til EU-domstolen:

1. Är begreppet parodi ett självständigt unionsrättsligt begrepp?
2. Om denna fråga ska besvaras jakande, ska en parodi uppfylla följande villkor eller ha följande kännetecken:
   
   • ha en egen ursprunglig karaktär (originalitet),
   • framställas på ett sätt som gör att parodin inte kan tillskrivas upphovsmannen till ursprungsverket,
   • ha ett humoristiskt eller förlöjligande syfte, oavsett om den eventuella kritiken riktas mot ursprungsverket eller något respektive någon annan,
   • ange källan till det parodierade verket?
     
3. Ska ett verk även uppfylla andra villkor eller ha andra kännetecken för att kunna betecknas som parodi?

Generaladvokatens anbefaling

Generaladvokaten slo fast at saken ikke dreide seg om ideelle rettigheter (som ikke er harmonisert) eller tresstegstesten i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 5. Som svar på spørsmål nr. 1, slo Generaladvokaten deretter fast at parodi som opphavsrettslig konsept måtte anses som et selvstendig EU-rettslig begrep, som ikke kunne forstås på grunnlag av medlemsstatenes lovgivning. (Det må likevel påpekes at det ikke er snakk om noen fullharmonisering, men et unntak fra en harmonisert rettighet, som medlemsstatene kan velge å benytte seg av, og som EU-domstolen derfor må fastlegge rammene for.)

Generaladvokaten behandlet deretter spørsmål 2 og 3 i sammenheng, og slo fast at unntakene i opphavsrettsdirektivet artikkel 5, herunder parodiunntaket, skal tolkes restriktivt. (punkt 43) Dette etterlot likevel et stort rom for medlemsstatene til å ta hensyn til særtrekk ved de ulike unntakene. (punkt 44) Det var da ikke nødvendig å sondre skarpt mellom parodi, satire og pastisj i artikkel 5 nr. 3 bokstav k, da det i alle tre tilfeller var snakk om unntak fra eneretten til et opphavsrettsbeskyttet verk, der deler av dette gjenfinnes i parodien, satiren eller pastisjen. (punkt 46)

Generaladvokaten la til grunn at det ved fastleggelsen av parodiunntaket kan sondres mellom strukturelle og funksjonelle elementer. Strukturelt sett måtte en parodi anses både som en kopi og en endring av originalverket. (punkt 49) En "parodi" etter artikkel 5 nr. 3 bokstav k måtte derfor innebære en viss grad av originalitet sammenlignet med originalverket, og ikke bare være en slavisk gjengivelse av elementer i dette.

En parodis funksjonelle dimensjon kunne i følge Generaladvokaten deles inn i tre underaspekter (punkt 59):  1) Det grunnleggende formålet med en parodi, hvor man kan sondre mellom "parodi av" et verk, der gjenstanden for parodien er det gjengitte verket, og "parodi med" et verk, der gjenstanden for parodien er noe annet enn det opphavsrettslig beskyttede verket, noe som var tilfellet med "Den tvangsmessige velgjøreren".

2) Parodiens virkning. Generaladvokaten slo fast at hovedformålet med en parodi er å latterliggjøre, eller i det minste være morsom på noens bekostning, (punkt 66) og la til grunn at medlemsstatene i så fall måtte ha et betydelig skjønssmessig rom for å vurdere om dette kriteriet er oppfylt. (punkt 69)

3) Parodiens konkrete innhold. Mer problemtisk var forholdet mellom parodiunntaket og grunnleggende rettigheter, slik disse hadde kommet til uttrykk i EUs menneskerettihetscharter. Generaladvokaten fant det udiskutabelt at nasjonale domstoler måtte ta hensyn til ytringsfrihet i charterets artikkel 11 ved fastleggelsen av unntaket for parodier i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. (punkt 80-81) Ytringsfriheten er imidlertid ikke uinnskrenket, men må avveies mot andre rettigheter, som beksyttelsen av menneskeverdet i artikkel 1 og forbudet mot diskriminering på grunn av rase eller religion i artikkel 21. (punkt 82)

Generaladvokaten la til grunn at det bak disse begrensningene lå "övertygelser som är djupt förankrade i det europeiska samhället, vilket inte på något sätt är historielöst eller kulturlöst". (punkt 83) Dette innebar at en opphavsmann ikke kan motsette at hans verk brukes i en parodi "enbart av det skälet att ursprungsverkets upphovsman inte instämmer med budskapet eller att det kan vara anstötligt för en stor del av allmänheten". (punkt 85) Derimot kunne en endring av et opphavsrettslig verk som i form eller innhold "förmedlar ett budskap som radikalt avviker från de djupare övertygelser som finns i samhället och som ligger till grund för det europeiska offentliga rummets existens, inte anses vara en parodi och upphovsmännen till det verk med vars hjälp man ger form åt parodin har rätt att göra detta gällande". (punkt 85)

Generaladvokaten anbefalte derfor at en nasjonal domstol når den skal tolke et begrep som "parodi", i den grad saken krever det, skal "hämta inspiration i de grunnläggande rättigheterne i stadgan och göra lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver". (punkt 88)

Generaladvokaten anbefalte derfor at EU-domstolen ga følgende svar på de tre spørsmålene:

1. Begreppet parodi i artikel 5.3 k i Europaparlamentets och rådets direktiv 2001/29/EG av den 22 maj 2001 om harmonisering av vissa aspekter av upphovsrätt och närstående rättigheter i informationssamhället är ett självständigt unionsrättsligt begrepp.
2. En ”parodi” i den mening som avses i artikel 5.3 k i direktiv 2001/29 är ett verk som, i förlöjligande syfte, kombinerar inslag från ett tidigare verk som är tydligt igenkännbara med inslag som är tillräckligt originella för att de rimligen inte ska kunna förväxlas med ursprungsverket.
3. När en tvistemålsdomstol ska tolka begreppet parodi ska den hämta inspiration i de grundläggande rättigheterna i stadgan och göra en lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Det ligger i parodiens natur at denne må gjengi vesentlige deler av originalverket for at denne skal fungere som parodi. Det er derfor ikke tvilsomt at spørsmålet om innholdet av unntaket for parodier i opphavsrettsdirektivets artikkel 5 nr. 3 bokstav k, reiser spørsmål om forholdet mellom opphavsmannens rettigheter og hensynet til ytringsfriheten.

Generaladvokatens tilnærming, der dette gjøres til et spørsmål om en avveining mellom grunnleggende rettigheter slik disse har kommet til uttrykk i EUs menneskerettighetscharter, fremstår imidlertid som særdeles uklar.

Det er ikke urimelig at opphavsmannen skal kunne påberope seg at utnyttelse av hans verk innebærer diskriminering på grunn av rase eller religion i EUs menneskerettighetscharter artikkel 21. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at parodien på «Suske en Wiske» i seg selv ikke innebærer en overtredelse av nasjonale straffebestemmelser om rasediskriminering, som den norske straffeloven § 135 a. Det motsatte ville i så fall sette svært strenge begrensninger for opphavsretten.

Problemet med parodier som på denne måten fremmer kontroversielle politiske budskap er snarere at opphavsmannen – gjennom likheten mellom originalverket og parodien – assosieres med de ytringer som parodien fremmer. Fra et opphavsrettslig ståsted er man derfor egentlig nærmere opphavsmannens ideelle rett til å forby at verket gjøres tilgjengelig «på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart» i åvl. § 3 andre ledd.

Ved å legge til grunn at den nasjonale domstolen skal "hente inspirasjon" fra de grunnleggende rettighetene og foreta en avveining mellom disse, er det imidlertid uklart om man skal foreta en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og grunnleggende rettigheter mer generelt, eller om det er en annen avveining som skal foretas, der man også tar hensyn til opphavsmannens interesser, og hva som i så fall er innholdet i denne avveiningen.

Tilnærmingen leder på mange måter tanken i retning av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2010 s. 366 (Mauseth), hvor flertallet trekker inn hensynet til rettighetshavers personvern i vurderingen av om et sitat er lovlig etter åvl. § 22. Det klargjøres imidlertid ikke om dette bygger på EMK artikkel 8 eller om det er en annen personvernnorm som legges til grunn.

Det ville derfor være ønskelig at EU-domstolen avklarer dette i sin avgjørelse.