Bilprodusentene Jaguar og Land Rover fikk medhold i at en bruktbilforhandler hadde krenket deres varemerkerettigheter ved bruk av varemerker og domenenavn i sin markedsføring, jf. varemerkeloven § 4 og § 6 annet ledd.
Den aktuelle varemerkebruken hadde vært relativt omfattende og inkluderte bruk av kjennetegnene Jaguar og/eller Land Rover som, ifølge lagmannsretten, skjedde på en svært påfallende måte. Også slagordene «Jaguarspesialisten» og «Din Jaguarpartner» ble benyttet i markedsføringen.
Bruktbilforhandleren hadde også registrert domenene www.jaguarbuttiken.no, www.jaguarshop.no, www.landrover.no, www.landroverbuttiken.no, www.landroverdeler.no og www.landrovershop.no Disse domenene ble imidlertid overført til varemerkeinnehaverne etter tingrettens dom, og tvisten for lagmannsretten gjaldt kun domenenavnene www.jaguarservice.no og www.landroverservice.no.
Lagmannsretten kom frem til at den aktuelle varemerkebruken ga et klart inntrykk av at det var en kommersiell forbindelse mellom partene, og innebar en klar fare for at en alminnelig kunde ville tro at bruktbilforhandleren var en autorisert merkeforhandler. Lagmannsretten la videre til grunn at bruktbilforhandlerens aktive bruk av andres varemerker ikke var vanlig i bransjen, og at den heller ikke var nødvendig for at bruktbilforhandleren skulle kunne markedsføre sine produkter og tjenester. Bruktbilforhandlerens behov for å informere sine kunder om sin virksomhet kunne skje uten å benytte ordelementene JAGUAR og LANDROVER som del av egen logo, og uten å benytte disse ordelementene i samme eller lignende font som i varemerkeregistreringene. Varemerkeinnehaverne hadde derfor "rimelig grunn" til å motsette seg varemerkebruken, jfr. varemerkeloven § 6 annet ledd, og bruktbilforhandleren ble ikke hørt med at bruken var lovlig i henhold til konsumpsjonsregelen i varemerkelovens § 6 første ledd. Bruktbilforhandleren forsøkte også forgjeves å argumentere for aksept av varemerkebruken, samt for passivitet.
Immaterialrettstrollet synes at dommen fremstår som kurant - med den reservasjon at trollet ikke har fått sett den aktuelle markedsføringen - og begrunnelsen synes i det vesentligste å samsvare med retningslinjene fra EU-domstolen i sak C-63/97 (BMW), samt Høyesteretts dom i Rt-2004-1474 (Volvoimport). Immaterialrettstrollet synes imidlertid at det er litt påfallende at C-63/97 ikke nevnes av lagmannsretten, og at dommen heller ikke inneholder noen henvisninger til EU-retten. Dette kan muligens skyldes at lagmannsretten fant saken for å være så klar og åpenbar etter ordlyden i varemerkeloven § 6 at slik "finjussing" ble ansett for å være unødvendig. En slik utelatelse var kanskje uproblematisk i denne saken, men immaterialrettstrollet synes på generelt grunnlag at det kan være greit at man rutinemessig innarbeider henvisninger som kan fungere som påminnelser om at immaterialretten er et rettsområde hvor utviklingen i Norge ikke kan skje uavhengig av EU. Denne holdningen bærer nok litt preg av at immaterialrettstrollet ble litt "skremt" etter Høyesteretts dommer i Rt-2012-1062 (Tripp Trapp) og Rt-2013-822 (Ambassadør) hvor betydningen av rettspraksis knyttet til EUs infosoc-direktiv fikk en heller stemoderlig behandling.
Dommen er publisert som LB-2013-35584
