Bruktbilforhandler dømt av Borgarting for krenkelse av varemerker tilhørende Jaguar og Land Rover, jf. varemerkeloven § 4 og § 6 annet ledd

Bilprodusentene Jaguar og Land Rover fikk medhold i at en bruktbilforhandler hadde krenket deres varemerkerettigheter ved bruk av varemerker og domenenavn i sin markedsføring, jf. varemerkeloven § 4 og § 6 annet ledd.

Den aktuelle varemerkebruken hadde vært relativt omfattende og inkluderte bruk av kjennetegnene Jaguar og/eller Land Rover som, ifølge lagmannsretten, skjedde på en svært påfallende måte. Også slagordene «Jaguarspesialisten» og «Din Jaguarpartner» ble benyttet i markedsføringen.

Bruktbilforhandleren hadde også registrert domenene www.jaguarbuttiken.no, www.jaguarshop.no, www.landrover.no, www.landroverbuttiken.no, www.landroverdeler.no og www.landrovershop.no Disse domenene ble imidlertid overført til varemerkeinnehaverne etter tingrettens dom, og tvisten for lagmannsretten gjaldt kun domenenavnene www.jaguarservice.no og www.landroverservice.no.

Lagmannsretten kom frem til at den aktuelle varemerkebruken ga et klart inntrykk av at det var en kommersiell forbindelse mellom partene, og innebar en klar fare for at en alminnelig kunde ville tro at bruktbilforhandleren var en autorisert merkeforhandler. Lagmannsretten la videre til grunn at bruktbilforhandlerens aktive bruk av andres varemerker ikke var vanlig i bransjen, og at den heller ikke var nødvendig for at bruktbilforhandleren skulle kunne markedsføre sine produkter og tjenester.  Bruktbilforhandlerens behov for å informere sine kunder om sin virksomhet kunne skje uten å benytte ordelementene JAGUAR og LANDROVER som del av egen logo, og uten å benytte disse ordelementene i samme eller lignende font som i varemerkeregistreringene. Varemerkeinnehaverne hadde derfor "rimelig grunn" til å motsette seg varemerkebruken, jfr. varemerkeloven § 6 annet ledd, og bruktbilforhandleren ble ikke hørt med at bruken var lovlig i henhold til konsumpsjonsregelen i varemerkelovens § 6 første ledd. Bruktbilforhandleren forsøkte også forgjeves å argumentere for aksept av varemerkebruken, samt for passivitet.

Immaterialrettstrollet synes at dommen fremstår som kurant - med den reservasjon at trollet ikke har fått sett den aktuelle markedsføringen - og begrunnelsen synes i det vesentligste å samsvare med retningslinjene fra EU-domstolen i sak C-63/97 (BMW), samt Høyesteretts dom i Rt-2004-1474 (Volvoimport). Immaterialrettstrollet synes imidlertid at det er litt påfallende at C-63/97 ikke nevnes av lagmannsretten, og at dommen heller ikke inneholder noen henvisninger til EU-retten. Dette kan muligens skyldes at lagmannsretten fant saken for å være så klar og åpenbar etter ordlyden i varemerkeloven § 6 at slik "finjussing" ble ansett for å være unødvendig. En slik utelatelse var kanskje uproblematisk i denne saken, men immaterialrettstrollet synes på generelt grunnlag at det kan være greit at man rutinemessig innarbeider henvisninger som  kan fungere som påminnelser om at immaterialretten er et rettsområde hvor utviklingen i Norge ikke kan skje uavhengig av EU. Denne holdningen bærer nok litt preg av at immaterialrettstrollet ble litt "skremt" etter Høyesteretts dommer i Rt-2012-1062 (Tripp Trapp) og Rt-2013-822 (Ambassadør) hvor betydningen av rettspraksis knyttet til EUs infosoc-direktiv fikk en heller stemoderlig behandling.

Dommen er publisert som LB-2013-35584

EU-kommisjonen: Motorolas håndheving av patent på essensielle standarder for smarttelefoner innebærer misbruk av dominerende stilling

EU-kommisjonen melder i en pressemelding at det er truffet vedtak om Motorolas håndheving av et patent som vedrører essensielle standarder for smarttelefoner overfor Apple ved en tysk domstol, innebærer misbruk av dominerende stilling:

"The European Commission today adopted a decision which finds that Motorola Mobility's (Motorola) seeking and enforcement of an injunction against Apple before a German court on the basis of a smartphone standard essential patent (SEP) constitutes an abuse of a dominant position prohibited by EU antitrust rules in view of the particular circumstances in which the injunction was used ... The Commission has ordered Motorola to eliminate the negative effects resulting from it. The Commission has also taken a commitment decision in a separate investigation concerning Samsung"

Octane Fitness v. Icon Health og Highmark Inc. v. Allcare: U.S. Supreme Court åpner for å tilkjenne saksomkostninger i patentsaker i større grad

Den 29.4.2014 avsa U.S. Supreme Court dom i sakene Octane Fitness v. Icon Health og Highmark Inc. v. Allcare, som omhandlet spørsmålet om når den tapende part skal pålegges å betale saksomkostninger i patentsaker, og i hvilken grad slike avgjørelser kan overprøves ved anke.

Den store hovedregelen i amerikansk rett er, i motsetning til norsk og europeisk rett, at hver av partene bærer sine saksomkostninger, uavhengig av utfallet av saken. Den amerikanske patentloven, 35 U.S.C. § 285 gjør imidlertid unntak fra dette i "exceptional cases": "The court in exceptional cases may award reasonable attorney fees to the prevailing party".

Kilde: Wikimedia Commons/Daderot

Den føderale ankedomstolen i patentsaker (United States Court of Appeals for the Federal Circuit) har imidlertid ved flere anledninger stilt svært strenge krav for hva som utgjøre "exceptional cases", og i tillegg tiltatt seg en vid kompetanse til å overprøve førsteinstans­domstolenes vurdering av om disse kriteriene er oppfylt. Dette kommer til uttrykk i avgjørelsen i Brooks Furniture Mfg., Inc. v. Dutailer Int'l, Inc, 393 F. 3d 1378 (Fed Cir. 2005), hvor en "exceptional case" ble definert som en sak som enten innebærer "material inappropriate conduct" eller både er "objectively baseless" og "brought in subjective bad faith". Den "eksepsjonelle" karakteren av saken må i tillegg være godtgjort av "clear and convincing evidence". 

Dette har medført at saksomkostninger i praksis har blitt tilkjent i svært få saker. (I perioden 2000-2010 ble det anlagt omlag 300 000 patentsaker ved amerikanske domstoler, mens det visstnok bare ble tilkjent saksomkostninger i 247 av disse.)

I Octane Fitness v. Icon Health (U.S. Supreme Court 2014) slår Supreme Court enstemmig fast (9-0) at Federal Circuits kriterier for å avgjøre om en sak er "exceptional" er "unduly rigid":

"[A]n "exceptional" case is simply one that stands out from others with respect to the substan¬tive strength of a party’s litigating position (considering both the governing law and the facts of the case) or the unreasonable manner in which the case was litigated. District courts may determine whether a case is "exceptional" in the case-by-case exercise of their discretion, considering the totality of the circumstances. … [T]here is no  precise rule or formula for making these determinations, but instead equitable discretion should be exercised in light of the considerations we have identified." (slip. op. s. 7-8)

Dette ble fulgt opp i Highmark Inc. v. Allcare (Supreme Court 2014). Saken ble prosedert og avgjort parallellt med Octane Fitness, og Supreme Court begrenset  her i tillegg Federal Circuits kompetanse til å behandle anke over spørsmålet om en sak er å anse som "exceptional". Spørsmålet om dette er tilfellet behandles i første omgang av en domstol i første instans (District Court). Tidligere praksis fra la til grunn at Federal Circuit hadde kompetanse til å fullstendig overprøve denne vurderingen (såkalt de novo review). Supreme Court tok derimot utgangspunkt i avgjørelsen i Octane Fitness, hvor det ble lagt til grunn at "[d]istrict courts may determine whether a case is "exceptional" in the case-bycase exercise of their discretion". (Highmark slip. op. s. 4) Slike "decisions on matters of discretion" kan bare overprøves "for abuse of discretion". (s. 4) Dette innebar at "an appellate court should apply an abuse-of-discretion standard in reviewing all aspects of a district court’s §285 determination". (s. 5)

I sum innebærer avgjørelsene i Octane Fitness og Highmark at det svært strenge kravet til tildeling av saksomkostninger bare i "exceptional cases" slik dette har vært praktisert tilsynelatende er myket opp og overlatt til en mer skjønnsmessig vurdering. Samtidig innebærer begrensningen av ankedomstolens kompetansen til å overprøve denne vurderingen at denne blir mer konkret vurdering i den enkelte sak. Så vil det vises seg i hvilken grad dette vil føre til at saksomkostninger blir tilkjent i flere patentsaker.

KFIR VM 13/110: HOOVER PROFESSIONAL anses ikke beskrivende for støvsugere

Klagenemnda for industrielle rettigheter traff 23.3.2014 avgjørelse i sak VM 13/110 om klage over nektet registrering av det internasjonalt registrerte ordmerket HOOVER PROFESSIONAL.  Merket var utpekt for varer i klasse 1, 3, 7 og 9, deriblant vaskemidler og husholdningsapparater av ulike slag, blant annet støvsugere. Patentstyret traff 4.3.2013 avgjørelser hvor internasjonal registrering av ordmerket HOOVER PROFESSIONAL ble nektet vern for nærmere bestemte varer i klasse 7, som følge av manglende særpreg etter varemerkeloven § 14 annet ledd bokstav a og/eller b.

The Hoover Company sto bak en av de første støvsugerne for hjemmebruk, og ble etter vært så synonymt med støvsugere at "hoover" i Storbritannia og Australia etter hvert ble brukt både som en betegnelse både på støvsugere generelt og selve aktiviteten å støvsuge ("to hoover"). I Storbritannia anses HOOVER derfor i praksis degenerert som kjennetegn for støvsugere.

Dette er også bakgrunnen for at ordet "hoover" i flere ordbøker som Patentstyret viser til, blant annet ordnett.no, er angitt å bety både "støvsuger" og "støvsuge". Patentstyret la til grunn at norske forbrukere forstår engelsk, og at søker ikke hadde lagt frem tilstrekkelig dokumentasjon som tilsa at HOOVER hadde nødvendig varemerkerettslig særpreg. (punkt 4) HOOVER PROFESSIONAL ble derfor nektet registrering for en rekke varer for hjemmerengjøring, deriblant støvsugere. KFIR kom derimot til at en gjennomsnittsforbruker ville oppfatte HOOVER som egnet til å angi en kommersiell opprinnelse:

"Selv om Patentstyret har funnet treff i diverse ordbøker som viser at HOOVER i britisk tale er beskrivende i forhold til de aktuelle varer i klasse 7, mener Klagenemnda at omsetningskretsen ikke vil fange opp en klar og direkte forbindelse mellom merket og den beskrivende karakteren for varene. Det er ikke grunn til å anta at den relevante omsetningskretsen oppfatter at HOOVER har en generisk betydning i det norske språk." (punkt 15)

Når klager i tillegg hadde lagt frem dokumentasjon som underbygget at merkedelen HOOVER fungerte som et varemerke og ville bli oppfattet som et varemerke av den aktuelle omsetningskretsen (punkt 16), måtte HOOVER PROFESSIONAL anses å bli oppfattet som et varemerke av denne omsetningskretsen. (punkt 17)

Utgangspunktet er som kjent at beskrivende ord på kjente utenlandske språk som dansk, svensk, engelsk, tysk og fransk, normalt må sidestilles med tilsvarende ord på norsk. Enkelte fremmedord er imidlertid så lite kjent i Norge at de ikke kan anses som beskrivende overfor en norsk omsetningskrets. Et eksempel er Patentstyrets andre avdelings avgjørelse, PS- 2009-7787, der BEAUTY BLOTTERS, med godtatt registrert for ansiktsservietter og papirlommetørklær, selv om "blotters" på engelsk kan bety "papir med absorberende evne". Det fantes her "ingen grunn til å tro at gjennomsnittsforbrukeren ville være kjent med en slik betydning av ordet".

Med tanke på at det engelske ordet "hoover" og bruken av dette som betegnelse på støvsugere ikke kan anses spesielt kjent i Norge, må det anses riktig av KFIR å konstatere at en norsk gjennomsnittsforbruker vil oppfatte HOOVER som egnet til å angi kommersiell opprinnelse.

Verdens imaterialrettsdag (World Intellectual Property Day) i morgen 26. april

I morgen, 26. april, er Verdens imaterialrettsdag (World Intellectual Property Day). WIPO feirer som seg hør og bør, og Patentstyret har allerede tjuvstartet med seminar i dagens anledning.

Årets tema er "Movies - A Global Passion", og stiller spørsmålet "We all love movies – the “global passion” of this year’s World IP Day theme. But where does IP fit into the picture?"

Immaterialrettstrollet lurer på om dette er et egnet forum for å slå et slag for patent på historien i spillefilmer - såkalte "storyline patents"?

Lovlig kopieringsgrunnlag som vilkår for "privat kopiering" i EU

At adgangen til såkalt eksemplarfremstilling til privat bruk er betinget av at fremstillingen skjer på grunnlag av en lovlig gjengivelse av verket er intet nytt under solen her i trollriket, jfr. åndsverkloven § 12 siste ledd. At denne løsningen ikke bare er forsvarlig, men trolig også nødvendig etter den såkalte tretrinnstesten i Bernkonvensjonens artikkel 9(2) og TRIPS artikkel 13 fremstår ikke som kontroversielt for Immaterialrettstrollet som for lengst har funnet seg til rette i den digitale tidsalderen.

Immaterialrettstrollet ble derfor verken sjokkert eller overrasket da EU-domstolen la til grunn i sin avgjørelse av 10. april i år (sak C-435/12) at en tilsvarende regel må innfortolkes i infosoc-direktivets artikkel 5(2), i lys av artikkel 5(5) som jo nettopp bygger på "tretrinnstesten". Dette til tross for at ordlyden i artikkel 5(2) ikke i seg selv gir holdepunkter for en slik begrensning av den private kopieringsadgangen (eller rettere sagt adgangen til å gi adgang til privat kopiering).

I bunn og grunn så tror Immaterialrettstrollet (eller i det minste et av trollets hoder) at det egentlig er ganske fornøyd med EU-domstolens avgjørelse og ønsker EU velkommen etter.

Link til avgjørelsen finnes her http://curia.europa.eu/juris/document/document.jsf?text=&docid=150786&pageIndex=0&doclang=EN&mode=req&dir=&occ=first&part=1&cid=588052

.no åpnes for privatpersoner fra 17. juni

Hittil har domenenavn under .no vært forbeholdt virksomheter. Privatpersoner har derimot bare hatt mulighet til å registrere domenenavn under underdomene priv.no. 

Fra og med 17. juni 2014 kan imidlertid også privatpersoner registrere domener direkte under .no

Mer informasjon hos Norid.

WIPO-rapport om opphavsmannens mulighet til å oppgi opphavsretten

Kan en opphavsmann oppgi opphavsretten til sitt eget verk, og dermed gjøre at verket er "i det fri" ("public domain")? Svaret fremstår umiddelbart som opplagt. WIPO har nylig publisert en studie om temaet, som imidlertid konkluderer med at svaret ikke nødvendigvis er så opplagt som det kan fremstå.

Studien gjennomgår rettstilstanden i ni land (Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Frankrike, India, Kenya, Kina og Sør-Korea), og konkluderer med at det i enkelte jurisdiksjoner er uklart hvorvidt opphavsmannen egentlig kan oppgi opphavsretten til et verk, og hva som i så fall er konsekvensen av at en slik oppgivelse ikke er mulig. Studien konstaterer også - ikke overraskende - at opphavsmannen ikke uten videre kan oppgi sine ideelle rettigheter.

Immaterialrettstrollet kommer - 25. april!